lørdag, mai 03, 2014

Om Grand Prix


Åse Kleveland - den beste Grand Prix-programlederen ever. 


I kveld kl 22.20 sender NRK2 den internasjonale Grand Prix-finalen fra Bergen i 1986; den første gangen Norge arrangerte den! Og jeg gleder meg som en liten unge til å se den igjen. Jeg husker den finalen så godt. Jeg var ti år, pleide å kjøpe Grand Prix-melodiene på kassett, og hørte på den hele tiden resten av sommeren - sammen med venninner eller min kusine. 

Fra jeg var omlag 5 til jeg var 16-17 fulgte jeg entusiastisk med på Melodi Grand Prix. Jeg har stadig en del av de internasjonale finalene fra 80-tallet på VHS, noen så å si utslitte, og jeg husker fremdeles hvordan koristene danser og hva dirigentene heter. Jeg husker overhodet ikke plasseringene eller hvor mange poeng Norge ga de forskjellige landenes bidrag. Jeg og min kusine hadde våre egne knagger å henge låtene på, alt etter hva/hvem artistene lignet på, hvilken melodi som ble plagiert (noe som forekommer relativt ofte i Grand Prix), eller hvem vi kjente som heiet på akkurat den låta. Eller andre og helt usaklige assosiasjoner. Min Grand Prix-kunnskap hadde med andre ord ikke egnet seg i konkurranser som Kvitt eller Dobbelt - den er altfor intern og umulig for andre å se logikken i. Og altfor avgrenset til en helt konkret periode, nemlig 1982-1993. 

Så kom et par år der jeg ramla helt av. Finalene i 1994 - og i 1995 da Norge vant, så jeg ikke. Jeg hadde ikke tv, og jeg hadde andre planer. Året etter, da finalen skulle holdes i Norge, kjøpte jeg billett til generalprøven. Så fikk jeg tilbud om å sitte i den norske fagjuryen, for å dekke opp "norsk musikkfaglig ung kvinne under 30"-kvoten, og da gjorde jeg det istedet og solgte billettene mine. Dette var før televotingens tid, og vi i juryen hadde all makt.

Jeg forble i den norske fagjuryen for de internasjonale finalene tolv-tretten år, og etterhvert ble den en slags back-up i tilfelle det nye systemet med televoting kræsja
. Min Grand Prix-tradisjon i alle disse årene var å henge i et kaldt tv-studio på Marienlyst sammen med ti-tolv fremmede mennesker og forsøke å sette seg inn i låter og opptredener, skille dem fra hverandre, gjenkjenne eventuell kvalitet og vurdere dem på en faglig måte innen den genren det faktisk er. Grand Prix var jobb. En veldig morsom jobb, vel å merke. Men den genuine interessen for selve konkurransen var ikke der lenger, den var forsvunnet forlengst. (Den kommer nok aldri tilbake heller)

I løpet av disse årene i juryen endret jo Grand Prix seg kraftig også. Flere og flere land kom til, orkestrene forsvant, nesten alle sang på engelsk, det ble semifinaler, land ble slått ut. Og jeg var mer forvirret enn noengang. Si "Tyrkia 1985" og jeg kan vise deg hvordan de tre mennene går/danser inn på scenen. Si "Italia 1987" og jeg kan vise deg hvordan dirigenten trampet med foten før orkesteret begynte å spille. Si "Sverige 2001" eller "Storbritannia 2009", og jeg har nå ingen anelse om hvilken låt det var. Når folk sier et eller annet om hvor flott Maltas Chiara sang i 2005, aner jeg ikke hva eller hvem de snakker om (jeg måtte google henne nå). Jeg har nesten glemt at Malta er med i Grand Prix igjen, for det var de jo ikke på 80-tallet. Jeg vil ikke engang komme innpå tidligere Jugoslavia/Sovjet. Plutselig var det over førti land med! I hodet mitt råder det komplette kaos om hva og hvem og hvor og hvorfor og når etter 1992/93. Jeg finnes ikke interessert i det som har foregått de siste tjue åra. Men si "Island 1986", og jeg kan synge hele låta - på "islandsk" - og sikkert spille den på piano, for akkordene sitter i hodet etter en million gjennomkjøringer av kassetten fra det årets finale. 

Mitt forhold til Grand Prix vil alltid, alltid, være av nostalgisk art. Dirigenter, orkester, litt halvveis og usynkron koreografi, og en scene med relativ enkle dekorasjoner ved siden av poengtavla. Jeg er glad for at konkurransen fremdeles eksisterer. Jeg er ikke glad for at orkesteret er borte, jeg er ikke glad for at all musikken er forhåndsinnspilt, og det kunne virkelig ikke falle meg inn å høre på Grand Prix-platene fra de siste tjue år hjemme i min egen stue. De gamle finalene, i den grad jeg har dem på LP, snurrer på tallerkenen en gang eller tre hvert år på denne tida, og jeg smiler lykkelig. 1986 ligger klar nå, som oppvarming til i kveld når jeg skal sitte klistret til tv-apparatet og høre Åse Kleveland ønske oss velkommen. Og når jeg setter på plata, får jeg et flashback av leikarringstevne med lang bussreise og Grand Prix-kassetten over det skurrete anlegget i bussen, barbiedukker, rosa hårspenner og matchende conversesko, sol og sommer og pikerommet med den gamle kassettspilleren.

(Jeg har sett at årets finale foregår neste lørdag. Da er jeg på konsert med noen av mine virkelig musikalske helter, og langt unna noen tv-skjerm)




Yay!


6 kommentarer:

Ragnhild sa...

Utruleg fint innlegg! Eg kjenner meg att i det du skriv. Eg tok opp Grand Prix på kassett i dei same åra som deg, og for meg vil Grand Prix også alltid vera nostalgiiii. 1986 - Ja, det var Sandra Kim, det! Eg må visst sjå finalen i kveld, takk for tipset!:-)

Marie Aubert sa...

Dette er så genialt. Jeg ser på og kan hver eneste sang. Takk for tipset!

Glamourbibliotekaren sa...

Ragnhild: Jeg tror de aller fleste som var barn på den tiden med NRK-monopol og som hadde egen kassettspiller vil kjenne seg igjen! :D Håper du synes det var moro å se det igjen!

Marie Aubert: Ja, de sitter altså! Håper du hygget deg!

Stine Arkeologine sa...

Morsomt gjensyn/gjenhør! :-) Perioden du snakker om er jo også fra den tiden da hele familien satt samlet foran ett fjernsyn og en kanal, og Melodi Grand Prix var en stor happening som samlet alle i hele landet. Det er virkelig en tilbakelagt æra, og veldig nostalgisk!

Amatørfotografen sa...

Oj så morsomt at du har vært med i jury da.Det var kult :)
Helt enig i deg ellers i det du skriver. jeg har mistet interessen helt for GP, dessverre...
det var jo mitt barndomsprogram og jeg har fortsatt finalen 74 som mitt høydepunkt - som la grunnlaget for mitt musikalske liv etterpå, nemlig ABBA.
Forever and ever :)

Anonym sa...

Det var så gøy å se på!! Tusen takk for tipset, dette tok meg rett tilbake til barndommen! Jeg hadde også den på kassett.