lørdag, september 06, 2014

The Paris Wife / Paula McLain. - New York : Ballantine Books, 2012. - 331 p.


Denne New York Times-bestselgeren kjøpte jeg for en stund siden, og hadde på et tidspunkt en diffus plan om å lese den i Paris - men etter å ha tenkt meg om i noen sekunder hadde jeg ganske mange mer aktuelle bøker å lese der. 

Dette er ei bok som fortelles av Hadley Richardson, Ernest Hemingways første kone, som han flyttet til Paris sammen med på 1920-tallet. Den tar for seg perioden fra de møttes og til de gikk fra hverandre, livet i Latinerkvarteret med alle de andre kunstnerne og forfatterne, baby, sjalusi, lite penger, tyrefekting i Spania, skiturer i Sveits. Og etterhvert hvordan en ny person overtok Ernests oppmerksomhet i litt for stor grad. Det er historier vi kjenner fra før gjennom Hemingways egne bøker, ikke minst "A moveable feast", men også "The sun also rises" og "The garden of Eden". Det er historier jeg har vært dypt fascinert av i årevis; altså Paris-perioden til Hemingway og kunstnermiljøet omkring Gertrude Stein.  

Problemet er at det ikke er Hadley som har skrevet den. Det er Paula McLain, en amerikansk forfatter født i 1965, som aldri har møtt hverken Ernest eller Hadley. Hun har vært i Hemingway-arkivet i Boston og lest brevene de skrev til hverandre, samt mange biografier, og følt at hun ble kjent med dem begge på den måten. Hun skriver i etterordet at hun følte at hennes egen stemme og Hadleys smeltet sammen til én, at hun levde inni Hadley mens hun skrev, at hun selv falt pladask for Ernest.  

Og selv om hun har gjort grundig research, og ikke gir leseren noe som helst tvil om at tid og sted for hendelsene er riktig, klarer jeg ikke å la meg begeistre. Det er fiksjon, det er en roman om to personer som faktisk har levd, i et forsøk på å gjenskape livene deres så riktig som mulig, men det ble litt genrekræsj for min del. Jeg er fullstendig klar over at de fleste biografier skrives av forfattere som aldri har møtt hovedpersonen, og det vil derfor alltid være en risiko for faktafeil og misforståelser. Jeg tror uansett jeg heller ville ha lest en biografi om Hadley Richardson. Jeg har jo lest om henne gjennom Ernest' øyne og finner henne veldig interessant. Men i dette tilfellet, hvor en helt fremmed forfatter går inn i hennes sted og skriver hennes memoarer i romanform, for å hylle henne eller noe - og dikter opp dialoger og hendelser hvor ingen andre enn de to hovedpersonene var tilstede, som hun umulig kan vite noe om - det blir i mitt hode forvirrende. Og jeg ser ikke helt poenget, annet enn at det må være forfatterens sterke ønske om å bidra med et eller annet fordi hun digger disse personene sånn. Det blir som når en artist gir ut et tribute-album med musikk av sitt store forbilde og inspirasjon, i versjoner som er mer kopi enn nyskapende - det er ofte ikke så veldig interessant, for da vil man uansett helst høre originalen. 

Etter det litt kleine etterordet kommer tre sider med "Questions and topics for discussion", for å toppe det hele. Som for eksempel: 

"Ernest Hemingway spent the last months of his life tenderly reliving his first marriage in the pages his memoir, "A moveable feast". In fact, it was the last thing he wrote before his death. Do you think he realized what he's truly lost with Hadley?"

Denne burde bli plukket opp av Oprah's book club.

Dette med å skrive en roman basert på biografiske opplysninger kan funke i andre sammenhenger, men i dette tilfellet synes jeg det ble bare underlig. 

5 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for dine betraktninger :)

Jeg er veldig spent på hva du syntes om boken til bloggeren Hjartesmil, jeg har lest den og likte den godt (dog skjønte jeg ikke helt slutten... eh er jeg treig??)
Hva syntes du? :)

hilsen meg

Glamourbibliotekaren sa...

Å, jeg måtte levere den inn på biblioteket før jeg kom særlig langt - det var venteliste på den, og jeg hadde lite tid til å lese den uka. Så jeg har ikke lest slutten!

Ine sa...

Dette synes jeg er veldig interessant! Jeg leser nemlig en biografisk roman om Ellisif Wessel nå (av Cecilie Enger), og jeg liker den veldig godt. Der er det også for eksempel dialoger som helt tydelig er oppdiktet, og jeg vet ikke hvor mye av det som skjer som faktisk har hendt i virkeligheten. Kanskje det er nettopp det - at jeg ikke kjenner hennes historie fra før - som gjør at det ikke "skurrer" for meg når jeg leser denne boka?

Stine Arkeologine sa...

Interessant å høre synspunktene dine! Jeg husker at jeg leste boka for et par år siden og at jeg likte den veldig godt. Har lest boka i samme sjanger som Ine snakker om og likte den også. Jeg forstår hva du mener, men har kanskje høyere terskel fordi jeg ikke skiller så sterkt mellom romanbiografier og vanlige biografier men ser på begge som subjektive versjoner av virkeligheten - bare fortalt med ulike metoder? Det jeg imidlertid IKKE liker er bøker som rått bygger på historisk kildemateriale og andres arbeid/tolkinger uten å oppgi hvor de har fått opplysningene fra, slik som bl.a. Kjartan Fløgstad arrogant mener han har rett til fordi han er Romanforfatter. Paula McLain oppgir kildene hun har brukt bakerst i boka, det er bra! :-)

Glamourbibliotekaren sa...

Jeg må presisere at det ikke er genren biografiske romaner jeg misliker altså, det kan jo absolutt funke i andre sammenhenger. Det har nok en del å si at jeg er fan av Hemingway i utgangspunktet, og da er det merkelig å lese hva en annen fan dikter om han og kona. Det hadde nok vært lettere å akseptere om jeg ikke hadde noe forhold til historiene fra før. Ikke helt sikker på om jeg synes den er så godt skrevet heller, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det er - men sånn er det i blant, det flyter ikke, man irriterer seg over ord og vendinger, noe av det ble litt kioskroman-aktig muligens. Men det er absolutt bra at hun har oppgitt kildene sine, helt klart! Virkelig et must!

Populære innlegg