lørdag, oktober 11, 2014

Nostalgi

Oktober, lørdag ettermiddag, sol. Jeg tar med den bærbare platespilleren ut i hagen, finner fram et par utvalgte LPer, koker te og myser mot sola med et pledd rundt meg. Ennå er trærne noenlunde grønne. Sola skinner igjennom løvverket på morelltreet og varmer meg i ansiktet. Det blomstrer i hagen og på verandaen, i går plukket jeg inn en rose og så at det var mange knopper på vei. Dette er en av de aller beste øyeblikkene om høsten. Nostalgien lurer rundt hvert hjørne, og jeg er femten år igjen straks jeg hører introen til "Tired of sleeping" fra Suzanne Vegas LP "Days of open hand", som jeg kjøpte i den lokale musikkforretningen en høstlørdag da jeg gikk i niende klasse. LP-plater var det jeg aller helst brukte lommepengene mine på. To ganger får den snurre i dag. Jeg setter deretter på Kate Bush sin debutplate, "The kick inside", som hun spilte inn da hun var 17-18 år, bare litt eldre enn meg da jeg kjøpte denne. Den lyse stemmen, pianospillet, tekstene - denne plata gjorde et sterkt inntrykk på femtenårige meg. "You crush the lily in my soul" er fremdeles en av de fineste linjene jeg vet om i en sang. 

Den plata minner meg om noen dager i niende klasse da jeg var akkurat så forkjøla at jeg holdt meg hjemme fra skolen, men ikke så syk at jeg ikke orket å lese eller høre på musikk. Det var sol ute, høstfarger, jeg drakk te, akkurat som nå. Og det føltes som en enorm frihet å slippe skolen et par dager. Slippe klassen litt. Slippe maset om hvem som hadde vært på hvilke fester. Niende klasse føltes kald, vennene dannet nye klikker, man var i utakt med dem, og man havnet lett utenfor om man ikke spilte håndball, ikke ville drikke seg fra sans og samling på hjemmebrent i helgene, eller om man hørte på rar musikk ( = musikk som ikke lå på hitlistene akkurat da). Tre grunner til at man ikke ble invitert på fester. Men det plaget meg svært lite, for jeg hadde mine interesser, jeg hadde musikken, og jeg visste at det fantes mye, mye mer der ute. Og jeg hadde noen gode venner som ga like mye beng i presset som det jeg gjorde. Dette er slett ikke unikt - for denne følelsen av fremmedgjorthet tror jeg gjelder for svært, svært mange, dette er noe man hører ofte når folk snakker om oppveksten sin. Det finnes ikke en enkel ungdomstid, det er litt av poenget. Det er en brytningstid! Alle er alene i sitt eget hode, og i de årene der merkes det ekstra godt - samme om man er innenfor gjengen eller om man står utenfor. Sånt ser man når man er blitt voksen. 

Dette har jeg skrevet om tidligere, men for meg er det viktig. Å være nostalgisk er ikke nødvendigvis å mene at alt var bedre før - for hvem vil vel være femten år og frustrert igjen. Ikke jeg. Men ved å fremkalle minner ved hjelp av musikk, kjenner jeg at den femtenåringen er en del av hvem jeg er i dag. Fireåringen som satt i lenestolen i stua med vonde røde hodetelefoner og hørte på Hakkebakkeskogen- og BeeGees-platene som snurret så fascinerende rundt og rundt, er også en del av meg. Åtteåringen som hørte på mixtapes på en eldgammel kassettspiller. Tolvåringen som hadde en mega-crush på en trommeslager i et band fra California. 17-åringen som dro til Oslo på konserter, fikk møte sine musikalske helter, handlet plater. 19-åringen som flyttet hjemmefra for å stupe uti musikkdyrkingen sammen med likesinnede. 23-åringen som jobba i platebutikk og brukte hele lønna der. 30-åringen som fikk drømmejobben; den som etterhvert ble utvidet til noe jeg nå i ettertid ser at jeg faktisk har brukt hele livet mitt til å forberede meg på. 

Jeg har tro på å ta noen slike stopp. Tenke tilbake, kjenne etter, og for min del - bruke musikken til å fremkalle minner. Vite hvem man er, se linjene, anerkjenne alt det som har gjort en til det en er i dag. 

Jeg skriver mye om musikk, og nå vet dere litt mer hvorfor jeg gjør det. Platespilleren er en tidsmaskin, og min aller beste og eldste venn. Music is who I am. 



14 kommentarer :

Siri sa...

Dette er det fineste jeg har lest på veldig lenge 💗

Kristin sa...

Tror det er omlag et år siden jeg kommenterte sist, beklager det, men jeg leser bloggen flittig. Skal skjerpe meg. Nå må jeg bare kommentere, for som musikkelsker kjenner jeg meg så inderlig igjen. Tusen takk for en fin beretning.

Hilde1981 sa...

Takk for nydelig innlegg! Så beundringsverdig at du deler!

Maren sa...

Dette var veldig, veldig fint å lese. Favorittblogger med gode og inspirerende ord! Hilsen hun som leste bøker sammen med en god venninne, mens vi spiste Lakrisal og hørte på Beatles i stedet for å bli med på festkaoset.

Glamourbibliotekaren sa...

Siri: Så fint, takk! :)

Kristin: Så fint at du kjente deg igjen! Lite kan måle seg med gleden over å kjøpe nye plater (eller høre på gamle favoritter), det er noe vi musikkelskere vet!

Hilde1981: Ingenting å beundre meg for, det er jo bare en kort beskrivelse av hva det vil si å være lidenskapelig opptatt av musikk et helt liv :)

Maren: Takk for det! Bøker, Lakrisal og BEATLES er ti tusen milliarder ganger bedre enn de rånefestene som var på mitt hjemsted! Åh, Beatles. Hvert Beatles-album minner meg om en årstid, en måned, en stemning, fra ungdomsskolen. Tror jeg må stalke Paul McCartney snart. Reise dit hvor han er.

Fagbibliotekaren sa...

Å, som jeg kjenner meg igjen. Min store interesse i ungdommen var (som Maren skriver) bøker, og det var ikke akkurat akseptert en periode der. Jeg hang rundt på biblioteket mens de andre trente turn og håndball, husker jeg kom ut fra biblioteket ved stengetid en fredagskveld og møtte klassevenninnene på vei til en eller annen fest, fnisende og hylende og allerede godt i farta. Herregud så dumme jeg syntes de var. (Det var sikkert gjensidig, haha!) Men som du sier, det plaget meg lite, jeg var trygg i mitt valg, og det var kanskje ikke de? Takk for fint innlegg nok en gang.

Line sa...

Dette innlegget satte i gang noen tanker hos meg. Jeg trente fotball og var dermed med i "det gode selskap" på ungdomsskolen, men lengtet forferdelig vekk. Var for feig til å si meningen min. Husker godt gruppepresset, hvordan man skulle se ut, hvilke popgrupper man skulle like og sånt. Syntes det var slitsomt, men trodde det var sånn det måtte være. Hadde heldigvis gode karakterer og kom meg avgårde på en bra videregående, og fikk et nytt og bedre liv der :) God søndag, og takk for fornøyelig lesing!

Kjersti sa...

Tusen takk for et nydelig innlegg! Jeg kjenner meg også godt igjen, så synd at ikke bloggen din fantes da jeg var i tenårene!!! Da hadde jeg forstått at det fantes flere som meg, så jeg hadde kanskje ikke følt meg så annerledes.
Når det er sagt, synes jeg fortsatt det kan være vanskelig å være litt annerledes... Jeg tenker ofte på at når jeg, som nærmer meg 50, synes det er vanskelig - hvor vanskelig er det da for de som er unge i dag!? På den annen side har jeg heldigvis inntrykk av at det kan være enklere å ikke være som alle andre nå enn da jeg vokste opp. Ungdommene virker klokere. Eller er det bare det at de ungdommene jeg treffer er reflekterte?
Dette må jeg tenke mer på!
Ha en fin søndag i regnet! (Perfekt til en kanne te og en bok!)

Oda sa...

Kjære Glamourbibliotekar. Eg har den siste tida jobba med ei avhandling her på universitet om min eigen musikalske identitet og kjenner meg SÅ att i dette med ungdomstida og musikken. Å kunne både aleine og saman med venner støytte seg til musikken (for min del blant anna Magnar Åm sin samtidsmusikk, Pixies, Sondre Lerche, Radka Toneff) var verkeleg som ei bekreftelse på at verda var større enn si vesle bygd med sin vesle ungdomsskule, og at framtida skulle ha vidare horisontar… Eg syns det å høyre på musikken frå tenåra både er nostalgisk og gir ein ei god bekreftelse på at ein framleis går på den vegen desse framtidsdraumane frå musikken ville ein skulle gå. Så hjarteleg takk for refleksjonane og påminninga om dette! :-)

Glamourbibliotekaren sa...

Fagbibliotekaren: Fredagskveld på biblioteket hørtes veldig koselig ut! Og du har nok helt sikkert rett - du var trygg i ditt valg, sånn som jeg var, og det var nok ikke de som ga etter for presset.

Line: God søndag til deg også! Bra du kom deg unna :)

Kjersti: Det er kanskje lettere å finne hverandre nå enn det var før, altså finne de med like interesser? Uansett, som jeg skrev en gang tidligere - alle føler seg nok utenfor på et eller annet tidspunkt, og egentlig er det akkurat det som skaper det store ungdomsfellesskapet, ironisk nok. Men det forstår vi jo ikke der og da. :)

Oda: Så morsomt! :) Det morsomste er jo når man har med seg musikken fra den gang inn i voksenlivet, ikke bare på grunn av nostalgien, men fordi det er bra musikk. Jeg har rasket med meg favoritter fra hele oppveksten som snurrer rett som det er, det er få jeg har droppet på veien. Det er gøy! Takk for kommentar! :)

Marta sa...

Så utrulig fint innlegg! Trur dei fleste vil kunna kjenna seg igjen i det du skriv, enten dei var/er musikkelskarar, litteraturnerdar eller berre "aleine i sitt eige hovud", som du skriv så fint. (Og så har du jubileumsmummikoppen, den er så fin!)

Glamourbibliotekaren sa...

Marta: Ja, jeg tror nok også de fleste kjenner seg igjen. Og koppen er fin! :)

Glamoursjefen sa...

Music is a Princess.... :)

God skrevet både om oppvekst, nostalgi og det å sette pris på hva man er.

:)

Glamourbibliotekaren sa...

Music IS a princess helt klart! :) Tusen takk!