tirsdag, februar 17, 2015

Forordet fra "Bo alene og trives - håndbok for solokvinnen"





Jeg har nok sitert fra forordet til denne boka før, men det er verdt å gjenta. Det er litt for langt til å gjengi i sin helhet her, men det åpner i allefall sånn (og jeg tror det er en slags småsarkastisk snert over det, men det er ikke så lett å vite) (og forøvrig er det skrevet av en mann) :

   "Sociale forandringer kommer fort. I åttiårene vilde det vært nesten utenkelig for en dame av "det gode selskap" å gå inn i forretningslivet. Handelens indignier vilde brennemerket henne til utålelighet. 
   Riktignok var det allerede dengang noen få damer som hadde våget å studere jus, teologi og medisin, og det var ille nok. Noen skrev bøker, andre var skuespillerinner og malerinner, ja, enkelte var faktisk begynt å praktisere som læger. 
   Men plutselig kom der en rekke jordskjelv som rokket det gode selskap i sine grunnvoller. En rekke damer av det høieste aristokrati og med fremstående posisjon gikk med brask og bram og noenlunde samtidig inn i forretningslivet. En slo sig ned som dameskredder, en annen blev interiørarkitekt, en tredje blev modist, en fjerde startet et teater-agentur. Societets-pressen, som dengang ennu var i sin vorden, fikk til å begynne med frysninger og blev hvit av forargelse. Helt siden mordet på Marie Antoinette hadde man ikke oplevd en slik trusel mot societetens borg.
   I ett år eller så blev de skamløse damer betraktet som utstøtte, som pariaer, som en skjensel for sin stand. Men de hadde valgt "mot" som sin parole, de drev på, og de gjorde det godt.  
   Resultatet av deres lykkelig gjennemførte martyrium er, at vi nu verden over daglig treffer tusener av velstående kvinnelige modister, modetegnere, dekoratører og agenter i alle genre, for ikke å snakke om de titusener av dannede damer som er spredt omkring i motemagasiner, småbutikker, reisebyråer, museer, forleggerfirmaer, tesalonger og stormagasiner. (...)
   Det er på denne måte våre byer efter hvert er blitt oversvømmet av en aldri ebbende strøm av arbeidende og - meget ofte - enslige kvinner. (...)
   Der er enslige kvinner, hvis ensomhet bare leilighetsvis gjør sig gjeldende mellem de forskjellige telefoner, besøk hos friserdamen, lunsjer, bridger, selskaper, premièrer og danseaftener, og hvis sparsomme ledige øieblikk antagelig brukes til å sove. Der er enslige kvinner, hvis liv er en eneste hvirvel av selskapelighet og cocktails, og hvis ensomhet må benyttes itl å bli edru og komme noenlunde på rett kjøl. Der er kvinner som håper å bli kvitt sin melankoli ved å invitere troskyldige, intet anende mannfolk til aftens og fore dem med overetériske retter, som vannmelon, salat og karse i majones og fruktkompott med fløte. Merkelig nok er denne behandlingsmåte ofte ganske virkningsfull - antagelig fordi de kvinner som anvender den er uhyre feminine og hjelpeløse, ellers vilde de jo aldri våge noe slikt. Og så er der endelig de kvinner som virkelig liker å være alene." 

Og deretter kommer tipsene om hvilke hobbyer han anbefaler - slett ikke å samle på ståltrykk, frimerker, tropisk fisk eller afrikansk kunst, nei, han foreslår den temmelig opsiktsvekkende selskapelige hobbien å "aldri be om å bli fulgt hjem fra selskap av en mann som bor flere kilometer i motsatt retning". Mer om det her. 

Denne boka altså. Jeg går aldri lei!





Jeg lurer sånn på om Tante Hanna egentlig satte pris på denne gaven fra Solveig. Boka er så pent behandlet at jeg kan ikke fatte at noen noensinne har lest et ord av den. 


3 kommentarer :

Maja sa...

Hahaha!! DIGGER dette!!

Stine Arkeologine sa...

Ha ha! :-) Jeg har lest den amerikanske utgaven av boka, "Live alone and like it. A guide for the extra woman" fra 1936, og den er faktisk utrolig vittig og sarkastisk, du har rett i at dette ikke er like tydelig i den norske oversettelsen. Forfatteren Marjorie Hillis må ha vært litt av en dame!

Synne sa...

Dette er helt herlig!