søndag, september 27, 2015

Høstmelankoli

Høst, følelsene ligger utenpå, kort vei mellom latter og tristesse, jeg tror vi kjører en reprise av fjorårets innlegg om høstmelankoli.


Oktober, lørdag ettermiddag, sol. Jeg tar med den bærbare platespilleren ut i hagen, finner fram et par utvalgte LPer, koker te og myser mot sola med et pledd rundt meg. Ennå er trærne noenlunde grønne. Sola skinner igjennom løvverket på morelltreet og varmer meg i ansiktet. Det blomstrer i hagen og på verandaen, i går plukket jeg inn en rose og så at det var mange knopper på vei. Dette er en av de aller beste øyeblikkene om høsten. Nostalgien lurer rundt hvert hjørne, og jeg er femten år igjen straks jeg hører introen til "Tired of sleeping" fra Suzanne Vegas LP "Days of open hand", som jeg kjøpte i den lokale musikkforretningen en høstlørdag da jeg gikk i niende klasse. LP-plater var det jeg aller helst brukte lommepengene mine på. To ganger får den snurre i dag. Jeg setter deretter på Kate Bush sin debutplate, "The kick inside", som hun spilte inn da hun var 17-18 år, bare litt eldre enn meg da jeg kjøpte denne. Den lyse stemmen, pianospillet, tekstene - denne plata gjorde et sterkt inntrykk på femtenårige meg. "You crush the lily in my soul" er fremdeles en av de fineste linjene jeg vet om i en sang. 

Den plata minner meg om noen dager i niende klasse da jeg var akkurat så forkjøla at jeg holdt meg hjemme fra skolen, men ikke så syk at jeg ikke orket å lese eller høre på musikk. Det var sol ute, høstfarger, jeg drakk te, akkurat som nå. Og det føltes som en enorm frihet å slippe skolen et par dager. Slippe klassen litt. Slippe maset om hvem som hadde vært på hvilke fester. Niende klasse føltes kald, vennene dannet nye klikker, man var i utakt med dem, og man havnet lett utenfor om man ikke spilte håndball, ikke ville drikke seg fra sans og samling på hjemmebrent i helgene, eller om man hørte på rar musikk ( = musikk som ikke lå på hitlistene akkurat da). Tre grunner til at man ikke ble invitert på fester. Men det plaget meg svært lite, for jeg hadde mine interesser, jeg hadde musikken, og jeg visste at det fantes mye, mye mer der ute. Og jeg hadde noen gode venner som ga like mye beng i presset som det jeg gjorde. Dette er slett ikke unikt - for denne følelsen av fremmedgjorthet tror jeg gjelder for svært, svært mange, dette er noe man hører ofte når folk snakker om oppveksten sin. Det finnes ikke en enkel ungdomstid, det er litt av poenget. Det er en brytningstid! Alle er alene i sitt eget hode, og i de årene der merkes det ekstra godt - samme om man er innenfor gjengen eller om man står utenfor. Sånt ser man når man er blitt voksen. 

Dette har jeg skrevet om tidligere, men for meg er det viktig. Å være nostalgisk er ikke nødvendigvis å mene at alt var bedre før - for hvem vil vel være femten år og frustrert igjen. Ikke jeg. Men ved å fremkalle minner ved hjelp av musikk, kjenner jeg at den femtenåringen er en del av hvem jeg er i dag. Fireåringen som satt i lenestolen i stua med vonde røde hodetelefoner og hørte på Hakkebakkeskogen- og BeeGees-platene som snurret så fascinerende rundt og rundt, er også en del av meg. Åtteåringen som hørte på mixtapes på en eldgammel kassettspiller. Tolvåringen som hadde en mega-crush på en trommeslager i et band fra California. 17-åringen som dro til Oslo på konserter, fikk møte sine musikalske helter, handlet plater. 19-åringen som flyttet hjemmefra for å stupe uti musikkdyrkingen sammen med likesinnede. 23-åringen som jobba i platebutikk og brukte hele lønna der. 30-åringen som fikk drømmejobben; den som etterhvert ble utvidet til noe jeg nå i ettertid ser at jeg faktisk har brukt hele livet mitt til å forberede meg på. 

Jeg har tro på å ta noen slike stopp. Tenke tilbake, kjenne etter, og for min del - bruke musikken til å fremkalle minner. Vite hvem man er, se linjene, anerkjenne alt det som har gjort en til det en er i dag. 

Jeg skriver mye om musikk, og nå vet dere litt mer hvorfor jeg gjør det. Platespilleren er en tidsmaskin, og min aller beste og eldste venn. Music is who I am. 



7 kommentarer :

Ingrid sa...

Så fint.. Fikk tårer i øynene. Kjenner meg sånn igjen. Nøyaktig sånn var det.

Stine Arkeologine sa...

Fint sagt, veldig fint å lese. :-) At man kan se tilbake og forstå etterpå at alt har vært en forberedelse til hvor man er i dag, det kjenner jeg meg igjen i. Noe jeg tenker på ofte og føler meg takknemlig for, selv om veien ikke alltid går rett fram er alt med. Og likevel er vi ennå på vei, det er også fint, og en trøst hvis man ikke føler man er der man vil være ennå!

Anonym sa...

Elsker dette innlegget. Husker det fra i fjor, blir helt satt ut, du treffer spikeren sånn på hodet. Tenkte akkurat på det Stine A sier over her, alt man gjør er en forberedelse til den man er i dag, på godt og vondt - det er viktig å huske! Skulle ønske noen sa dette til meg da jeg var femten.

fivrelden sa...

Alt utleder til den vi er i dag. Flott og tankevekkende innlegg. :)

Elisabeth sa...

Innmari fint, Glamourbibliotekaren! (Takk for musikktips også, skal sjekke ut de platene du nevner!

Fagbibliotekaren sa...

åh, den tiden.. Husker den så godt, lengter ikke tilbake, men viktig å ta vare på femtenåringen i seg selv. Vise ord, Glamourbibliotekar!

Glamourbibliotekaren sa...

Tusen takk alle sammen, veldig hyggelig å høre at dette traff noen!