Krig og fred / Lev Tolstoj. - Oslo : Solum, 2001-2004. - 1334 s.

Så var det over. Nyårslesningen 2016, Krig og fred i fire bind, 1334 sider, en lenge lenge planlagt "lesestund" - flere juler på rad egentlig - men første bind har stadig vært utlånt. Og nå kunne jeg begynt på den første igjen umiddelbart. Men det er andre som venter på dem, så jeg får levere dem inn igjen i morgen. 

For et mesterverk!! Jeg er dypt, dypt fascinert. Tolstoj er helt suveren når det gjelder karakterbeskrivelser, ikke minst hvordan disse karakterene gjennomgår en utvikling i løpet av historien, prøver og feiler, kommer fram til ny erkjennelse, modnes. Man kan jo bli nokså medtatt av å lese om krig og angrep og kummerlige forhold i hæren, sykdommer og mishandling, amputering og elendighet, men parallelt følger man disse familiene Rostov, Bolkonskij og Kuragin, samt helten/anti-helten Pierre Bezukhov (samt mange titalls bi-karakterer som man må holde styr på). Det er dagligliv og store hendelser, kjærlighet og sorg. Det hjelper lite å være rik og velstående når Napoleon marsjerer inn i Russland. Alle blir rammet, alle får livene sine snudd om. Bekymringer tar livet av noen, kuler tar livet av andre.

Jeg begynte å lese disse bøkene før jeg visste at BBC-serien skulle sendes på NRK, så jeg har hele tiden sett episodene etter at jeg har lest tilsvarende deler av bøkene. Det var egentlig en fin oppsummering å se serien, det var helt ok å ha etterhvert ha disse BBC-ansiktene på de ulike personene, men jammen er det harelabb-tendenser når man skal koke over 1300 sider ned til noen få timer (seks episoder). Scener jeg husker veldig godt fra bøkene, som ble inderlig beskrevet i detalj og som ga inntrykk av å foregå over lang tid, så jeg virkelig kjente tiden slepe seg avgårde, var over på et halvt minutt i serien, uten oppbyggingen som forklarte hvordan man kom dit. Jeg tror fint man kan se serien og få noe ut av den uten å ha lest bøkene, men jeg vil virkelig, virkelig anbefale å lese dem for å få en bedre forståelse av hele verket. Som sagt, jeg har lyst til å gå løs på dem på nytt, nå, men det får bli en annen gang. Jeg må la det synke inn nå, og kjenne på den lille sorgen man får når man må forlate et univers man har vært så inne i over såpass lang tid. 

Det som er så fint med Tolstoj, som jeg også tenkte på etter å ha lest Anna Karenina og senere sett en tilsvarende tv-serie av den, er at han skaper så flotte bilder i hodet. Jeg ser serien og tror at jeg har sett den før, for jeg husker akkurat denne scenen så intenst godt. Men det har jeg jo ikke - jeg har derimot lest Tolstojs ord, og han er blant de beste noensinne til å skildre. Tenk å ha slik kjennskap til menneskesinnet; å være én person som kan sette seg inn i tjue ulike menneskers indre følelsesliv på den måten. 

Les Krig og fred!!

Mer Tolstoj: 
Anna Karenina
Kosakkene
Kreutzersonaten