torsdag, november 03, 2016

Den allvarsamma leken (2016)



Hjalmar Söderberg har fulgt meg i noen år. "Den allvarsamma leken" leste jeg tidlig i 2014, og den gjorde inntrykk. Det var noe Anna Karenina-ish over den, og samtidig ikke. Anja Breiens film fra 1977 ble restaurert og reutgitt i fjor, og jeg likte den veldig godt

I går var det førpremiere på Pernilla Augusts nye innspilling av filmen (med manus av Lone Scherfig) på Gimle kino, med regissøren tilstede i salen. Det var svært interessant å høre hvordan hun hadde tenkt, hva hun hadde lagt vekt på (bl.a. at kvinnerollene ble mye mer fremtredende; Lydia Stille kom ned fra pidestallen, Dagmar Stjärnblom fikk kjøtt og blod, Arvid ble mer passiv og styrt av kvinnene).















Så fine bilder! Estetisk var den en nytelse fra ende til annen. Dvelende følsomme nærbilder (egentlig som i Breiens film),  uttrykksfulle ansikter, nydelig scenografi! Mye av filmen var spilt inn i Budapest, det var visst enklere å rekonstruere Stockholm anno tidlig 1900-tall der. 

Jeg har ikke tenkt å sammenligne de to filmene, i så fall skulle jeg sett Breiens film om igjen nå, men det jeg husker godt fra hennes versjon, var musikken. Hun brukte kammermusikk av Dvorák og Schumann, og Beethovens Pathétique-sonate. Men det var fin musikk i denne nye filmen også, spesialkomponert og pianobasert. 

Så er det jo det når man lager film av bok - man må hoppe ganske raskt gjennom enkelte partier. Man får ikke her helt inntrykk av hvorfor Arvid ikke kan gifte seg med sin elskede Lydia når hun oppsøker han. Han bare kan ikke, sier han. Og vips, så er de gift på hver sin kant, begge tar det valget for å sikre seg økonomisk, men de klarer jo ikke å gi slipp på hverandre. I våre dager er det vanskelig å sette seg inn i den situasjonen, at man ikke kan velge kjærligheten men går for det trygge alternativet. Kanskje er det et bevisst grep at Arvid ikke forklarer mer, men det gjør det i alle fall ikke enklere å forstå. Samtidens dobbeltmoral er forøvrig veldig tydelig i filmen - det ses på som noenlunde ok at han har utenomekteskapelige forhold, men ikke at hun har det. 

Når Lydia velger å gå fra mannen sin, må hun også forlate datteren - som hun da knapt får møte igjen før helt på slutten. Her tenker jeg naturligvis på parallellen til Anna Karenina. Men selv om den siste scenen foregår på en togstasjon, får hun heldigvis ikke samme ublide skjebne som Anna! 

Gå og se denne filmen (premiere fredag), se Anja Breien sin (finnes på dvd), og aller helst: Les boka. 



En sprudlende Pernilla August (her sammen med en av de svenske produsentene) snakket om filmen, om overgangen fra skuespiller til regissør, om sin mentor Ingmar Bergman. 


På vei hjem gikk vi i Söderbergske gater. 


P.S. Enda en Söderberg-omtale fra denne bloggen: Doktor Glas

P.S. Se filmen på Gimle kino om du er i Oslo-området, formatet er aller best tilpasset deres lerret. 

Ingen kommentarer :