tirsdag, februar 28, 2017

Et fint minne


Min farmor hadde så nydelige kamésmykker. Jeg var dypt fascinert av dem da jeg var liten. 

For noen år siden var vi på en av de beste ferieturene noensinne. Vi fløy til Roma, tok toget videre til Napoli, og båt ut til Capri. Der tok vi inn på et bittelite pittoresk hotell, énstjerners fordi det ikke hadde svømmebasseng eller restaurant eller treningsrom eller tv, som om vi trengte noen av delene. Vi hadde en liten terrasse med utsikt over det blå Middelhavet, disen som gjorde at overgangen mellom himmel og hav forsvant i horisonten. 

I den lille byen Anacapri på toppen av øya, ved Axel Munthes fantastiske Villa San Michele (som jo er blant mine drømmehus her på denne jord), lå det en liten gammel butikk der de solgte fine kaméer. Jeg investerte i denne dere ser på bildet over. Den kan brukes både som brosje og halssmykke. Så ubeskrivelig nydelig. Og et fint minne fra et sted og en reise jeg aldri vil glemme. 

3 kommentarer:

Mrs. B sa...

Å så fint. Min mormor ägde en stor kamébrosch från just Neapel, som min mamma köpte henne när vi var där som barn. Mina starkaste minnen är dock att se bubblande lera på Etna och att gå runt bland ruinerna av Pompeii. Till Capri kom vi aldrig, men att se Munthes hus hoppas jag göra en dag. Älskar hans memoarer, för övrigt och vill gärna tipsa om dem. Tack för minnet!

Anonym sa...


Når jeg hører at Munthes hus er et av dine drømmehus er jeg usigelig glad du ikke bor der!
Her må det være et mareritt å passe barn, tenkte jeg da jeg var der for mange år siden.
Men VAKKERT var det der!

Marit sa...

Fint smykke! Jeg vil også tipse om "Boken om San Michele" av Axel Munthe, men du har sikkert allerede lest den. Jeg har heller ikke vært på Capri, men har kjørt fra Roma via Napoli og Salerno langs Amalfikysten. Vi bodde i Amalfi, en drøm fra barneskoledagene pga et dikt i norskboka. Vi kjørte på de svingete veiene sent en fredag kveld, en langfredag kveld, faktisk. Trafikken stanset plutselig oppe i fjellsidene. Folk gikk ut av bilene,vi gjorde det samme. Vi ble vitne til et skue vi var fullstendig uforberedt på: Nede i byen var det et opptog hvor en madonnafigur/skytsehelgen (hva vet vi) ble båret opp av vannet, røde lys og også røde lamper med stearinlys oppover fjellveggen. Byen het Maori, mener jeg det var. Vi glemmer det aldri. Amalfikysten er i det hele tatt så vakker at det er vanskelig å ta innover seg, synes jeg.