mandag, februar 06, 2017

Hannah and her sisters


















I går kveld så vi en av mine yndlingsfilmer av Woody Allen igjen. Det er noen år siden sist, så det var på tide med et gjensyn! Både Mia Farrow og Dianne Wiest; bare det er jo nok til å benke seg foran tv-skjermen (som i "Radio Days" også!). New York på midten av 80-tallet, SoHo er fremdeles ikke overtatt av kjedebutikker og høye husleiepriser, Spring og Greene og Wooster street, og min New York-lengsel går rett til værs (bortsett fra at jeg ikke har så lyst til å reise dit akkurat nå av politiske årsaker). Bokhandler, atelierer, New York-leiligheter - tror faktisk Hannahs leilighet var Mia Farrows egen - , Thanksgiving, mye Bach spilt av bl.a. Glenn Gould og Gustav Leonhardt, og ikke minst: The Great American Songbook. Alltid helt perfekt i Woodys filmer. Denne gangen primært i pianoversjoner, Hannahs far sitter ved pianoet og spiller "I remember you", "I'm old-fashioned", "Bewitched, bothered and bewildered" og alle disse Kern / Van Heusen / Mercer / Porter / Rodgers-låtene som jeg elsker, og det er fint for dette er jeg vokst opp med. Altså en far som sitter ved pianoet og spiller disse låtene. Levende pianomusikk i stua hver dag. Det unner jeg alle barn, så nå skal jeg begynne å øve mer igjen så min egen datter kan bli glad i disse sangene (hun er allerede på god vei; flere av dem er forlengst inne i nattasang-repertoaret vårt). 

Woody Allen og New York. Uløselig knyttet til hverandre. 

14 kommentarer :

Trude sa...

Tusen takk for tipset, har egentlig oppdaget Woody Allen gjennom deg. Drømmer om New York uten å ha vært der, men jeg skjønner at jeg har noe fint i vente.

Synne sa...

Åh, denne har jeg ikke sett! Takk for inspirasjonen!

Glamourbibliotekaren sa...

Trude: Glad for å kunne spre både Woody- og New York-interesse! Ta en titt på New York-kategorien min her i bloggen om du trenger mer inspirasjon, hehe. (Jeg tør ikke se på den selv, for da sitter jeg plutselig med en billett i hånda)

Synne: My pleasure!

Trine Hagen sa...

Hei. Etter alle viderverdigheter rundt Woody Allens familiære liv, seksuelle preferanser for svært ung adoptivdatter etc synes jeg at selv filmene falmer. Og jeg ELSKET Woody Allens univers! Nå klarer jeg nesten ikke se filmene hans, han byr meg imot.
Hvordan vurderer du som Allen-fantast dette - påvirkes kunsten av privaten?

Glamourfilologen sa...

Herlig! Hannah og hennes søstre er også en av mine yndlingsfilmer, må snart se den igjen. Og ja, ingenting slår levende pianomusikk i stua!

Stine Arkeologine sa...

Og så Michael Caine, mange gode grunner til et gjensyn/-hør med denne! :-)

Glamourfilologen sa...

P.S. Jeg synes ikke Woody Allens privatliv behøver å ødelegge for opplevelsen av de flotte filmene han har skapt! Hvis man ikke skiller mellom kunstneres private atferd og deres verk, går man glipp av mange fine kunstopplevelser.

Glamourbibliotekaren sa...

Trine Hagen: Jeg prøver å unngå å tenke på kunstnerens privatliv når jeg vurderer kunst, for ellers er det så ufattelig mye man måtte ta avstand fra. Renessansekomponisten Gesualdo myrdet kona si, men hans madrigalbøker er noe av det vakreste som er skrevet av vokalmusikk. Jeg kan aldri slutte å høre på Michael Jackson. Så mange filmregissører, musikere og forfattere har gjort grusomme ting, men så lenge det ikke kommer til uttrykk i kunsten, klarer jeg stort sett å skille kunst og privatliv. Woody Allen er jo veldig tilstede i en del av filmene sine, så jeg forstår at det er vanskeligere med han (særlig i "Manhattan"!). Det finnes sikkert unntak der jeg har reagert som deg, jeg bare kommer ikke på noen nå. Men om noen bruker drittsekk-greiene sine direkte, som i en del rap-tekster, da kan de ha det så godt. Det har jeg ikke sansen for.

Glamourfilologen: Skal spille piano i DAG!

Stine Arkeologine: Absolutt!

Stine Arkeologine sa...

Jeg har strevd litt med å glede meg over Woody Allens arbeider en stund fordi han som du sier er så synlig selv i det, og fordi det ser ut som at nettopp autoriteten han har som kunstner blir brukt for å stoppe de hjerteskjærende historiene om incest fra familien hans. Men et kunstverk skapes bare gjennom et menneske, og når det er ferdig lever det sitt eget liv uavhengig av den som laget det. Det ville blitt en fattig og håpløs verden om vi ikke greide å skille. For min del ville det blitt tynt i både bok-, film- og platehyllene mine, og det er jo her jeg henter kunnskap, glede, håp og styrke til å gjøre gode ting selv!

Glamourbibliotekaren sa...

Stine A: Du fikk sagt det mye bedre enn det jeg gjorde. Jeg slutter meg til din kommentar helt og holdent! :)

Stine Arkeologine sa...

<3 Ikke lett alltid, men vi må prøve!

Anonym sa...

Å, dette ble jo nesten et sånn "finn stilen-innlegg"! Nå vil jeg klippe meg kort, sitte i en bokhandel omgitt av klassikere og masse støv ikledd jordfarger og cordfløyel. 70/80-tallstilen tiltaler meg veldig for tiden, tror det er et ønske om å dra tilbake til det som var kjent og trygt da jeg var liten. Mamma i korte krøller og enorme briller, tantene mine i lange skjørt og frakker, og ikke minst nærmest ingenting av det hysteriske kroppsfokuset vi har i dag. Det er selvsagt masse bra med dagens samfunn også, men jeg savner likevel tiden da livet var litt … enklere?

Glamourbibliotekaren sa...

JA! Helt enig! Sånn føler jeg det faktisk ganske ofte! Og særlig i forbindelse med New York, og Paul Simon fra den tiden, og Woody Allen-filmene, og Fame-filmen, med henda i lommene på hettejakker, Adidas-joggesko og skeiv pannelugg. Jeg får liksom en hel pakke med slike assosiasjoner som kastet på meg når jeg ser disse filmene eller hører "One trick pony"-plata til Paul Simon fra 1980, og ser for meg krøllene til Bruno i Fame eller hårspennene til jentene der, langt hår med midtskill, slengbukser og votter med dusk på, og får lyst til å gå på kino på Upper West side eller sitte på en krakk i en bokhandel hele dagen og bare lese.

Glamourbibliotekaren sa...

(og det at livet føltes enklere er jo selvfølgelig fordi vi var små og vår verden kun var det vi så omkring oss - for der ute var Reagan akkurat blitt president og man var redd atomkrig og det var veldig iskaldt mange steder - som nå, forsåvidt. Det var nok ikke så mye enklere i realiteten.)