Denne! Akkurat som da jeg leste "Hotel California : Singer-Songwriters and cocaine cowboys in the LA Canyons, 1967-1976" koste jeg meg så vanvittig med disse historiene, musikken jeg kjenner så godt, låtene jeg har hørt så uendelig mye på siden jeg var 16-17, alt bakenfor. Det vil si. Det er ganske mange tragiske hendelser som blir beskrevet her, rusmisbruk, tvilsom moral, ulykker, flukt fra politiet, slåsskamper og krangler - men det er noe med kjærligheten til musikken som gjennomsyrer alt. Hvorfor stabler de bandet på beina gang på gang, går i studio igjen selv om det har gått galt så mange ganger, planlegger ny turné selv om de nesten ikke overlevde sist? De driver hverandre til vanvidd, og samtidig kan de ikke tenke seg et liv uten hverandre. Rett og slett fordi de vet at de er så gode sammen, de kjenner hverandre ut og inn musikalsk og at magi skapes når de synger sammen. Crosby, Stills and Nash. Deres karriere ført i pennen av bandets kanskje mest ordentlige, briten Graham Nash. Han er den av dem som ikke holdt på å gå under av kokainmisbruk, den som var flinkest til å passe på pengene sine, den som prøvde å passe på de andre to. Sier han selv i alle fall - og det er jo problemet med selvbiografier; man kan framstille seg selv som man ønsker. Etter at denne boka kom ut har de blitt uvenner for hundrede gang, men så langt i de femti åra som har gått siden de møttes, har de jo alltid blitt venner igjen. Hver gang. Jeg håper de kan finne tilbake til hverandre nå også. Jeg har vært på konsert med dem tre ganger (to ganger CSN; Norwegian Wood og Oslo Spektrum) og én gang C&N, samt to ganger Neil Young solo med eget band) og jeg vil har mer, mye mer.
P.S.1: Jeg kjøpte t-skjorta fra "Another stoney evening" på en av konsertene, og brukte den da jeg var gravid. En bulende babymage med to steine langhåra hippier på, det var egentlig en underlig kombinasjon sett i ettertid.
P.S.2: Hvis noen så en person som satt og småsnufsa med denne boka i fanget på tjuebussen her en dag, så var det bare meg. Det var i kapittelet om da Croz fikk brev fra mannen som hadde adoptert hans vesle sønn tretti år tidligere, og som ville fortelle han at han skulle bli bestefar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar