24 teposer som henger i et rødt bånd!
Det er Tante T, tesalongen på Vesterbro i København, som har laget den. Og jeg fikk den av min observante søster og mor i førjulspresang. 
Med følger en liste over alle teene, så jeg vet hvor lenge de skal trekke, hva de består av osv. Tefilter er også inkludert. 
God morgen!
November er fin, men mørk. Man må passe godt på energien så den ikke forsvinner. Og skulle man møte energivampyrer på sin vei en dag, er det fint å ha fire veldig snille og gode venninner som rykker inn med en diger bukett nydelige roser og er klare for teselskap. Da tar man på en fin kjole, smeller sammen en kake i full fart, koker en kanne te (pr pers) og diskuterer bøker man leste da var liten (Milly-Molly-Mandy, Katitzi, Frida Tomasine, Lek med Mons og Marit fra vår til vinter) - og vips, så er energinivået høyt oppe igjen. 
Handlingen i Herman Bangs kanskje mest kjente roman foregår på den danske øya Als under krigen mot Tyskland i 1864, hvor danskene forgjeves kjempet for Slesvig. Innbyggerne bor så nært fronten at de ser ilden i horisonten, og de hører angrepene. Og de ser flyktningene komme i grå vandrende tog langs veien, apatiske og uten andre mål enn å komme seg vekk fra sine brennende hjem. Den unge kvinnen Tine ser med sorg på hvordan bygda hennes er forvandlet fra barndommens paradis til dødens forgård, og en ulykkelig kjærlighetshistorie gjør tragedien komplett. 
Nå er det tiden for å skjemme bort huden litt ekstra, tror jeg. Stor temperaturforskjell ute og inne og tørr luft er ikke ideelle forhold, så nå finner jeg fram mine serum og oljer. 
Her sitter jeg nå - ved spisebordet, med en kopp Cachemire-te fra Le Palais, blåbærkvister på bordet (ferskplukkede fra skogtur i dag), Bach-kantater på stereoanlegget - og med siste nummer av svenske Lantliv; et interiør/mat/hage-blad som faktisk etterstreber noe ekte og autentisk i jungelen av alt i de genrene der. Det kan jeg like. 
Hvis det hersker tvil, feier jeg den herved av banen: SELVFØLGELIG skal jeg lage en julespilleliste for dere! Skulle bare mangle. Vi venter bittelitt, det er fremdeles en uke igjen av november. Men så! Og jeg garanterer at den blir kvalitetssikret på alle måter. (Vil dere heller høre Bettan synge "Deilig er jorden", får dere oppsøke nærmeste kjøpesenter - for der er de godt i gang allerede). 
Min elskede står ute i måneskinnet og snekrer et stativ for presenningen som skal beskytte vedstabelen mot vær og vind. Jeg skal frese grønnsaker og nudler og drysse på koriander og skviset sitron. Platespilleren snurrer og lysene er tent, og fredagskvelden er mer kjærkommen enn på lenge - etter en uke med arbeidsdager på ti timer i snitt. Om en time har jeg klappet sammen på sofaen i dyp søvn, tro meg. Gleder meg!
God morgen!
Fredag, Coco Chanel eau de parfum, kald nesetipp, Henry Mancini på øret.
Mange punkter på dagens liste over gjøremål, så man får bare fyre opp dagens første tekanne og kaste seg over en trippelplate med John Cages mellomkrigstidskomposisjoner. Men når klokka slår fire er det over og ut for denne uka - da bærer det hjem, og helgen skal tilbringes forhåpentligvis med en lavere hvilepuls enn nåværende. Dog har Risør Kammermusikkfest heldagskonsert i Oslo Konserthus i morgen... med Marc-André Hamelin, Andsnes, Measha Brueggergosman og Martin Fröst... hmmmm.
Ha en fin dag alle sammen! Rapportér i kommentarfeltet, etter at dere har lånt øret til Mancini-orkesteret - Days of wine and roses:
mvh eders Glamourbibliotekar
Jeg kommer stadig tilbake til denne perlen fra Prefab Sprout fra fjorårets album "Let there be music". Og jeg, som vanligvis glemmer å høre på tekster når jeg hører på musikk, blir helt rørt av denne - og nikker samtykkende i alt han sier. Dette er et Gesamtkunstwerk; melodi, harmonier, tekst, vakker stemme og fin produksjon smeltet sammen i en høyere enhet. Og den er fin å søke trøst i når man frykter en forflatning i holdningen til musikk og kultur i dette landet.
Jeg er glad i gamle møbler, og har i utgangspunktet alltid lyst til å bevare dem som de er (spesielt teak og flammebjørk og sånt) - men i dette tilfellet var jo skaden allerede skjedd. Nå har jeg brakt nattbordet og hylla tilbake til sånn som de opprinnelig var, etter et nitrist og mangeårig mellomstadium de aldri ba om å være i. Og nå pryder de gangen i 2. etasje og rommer småtterier og bøker og hyggelige bilder fra Sagene. 
I dag varmer jeg meg med dette bildet fra bryllupsreisen vår i 2006. Dette er Lucca, Toscana, Puccinis fødeby.
Trapper er ypperlige gallerier for det man måtte ha av familiebilder, gamle innrammede tegninger, alt som passer i glass og ramme. (NB! Bilder på veggen kan skape kø når man har gjester)
God morgen! 
En diger stabel med ved rett utenfor utgangsdøra. Finnes knapt et bedre syn på denne tida av året! 
Hovedpersonen er handlingslammet. Han deltar ikke i sitt eget liv. Han er fullstendig isolert og fremmedgjort, glemmer at det er jul, har ikke snakket med noen på lenge. Men han reflekterer ikke over hvorfor det er sånn, eller ytrer noe ønske om å leve annerledes. Vi får flyktige innblikk i oppveksten hans, vi ser en familie i oppbrudd, men vi vet ikke mye om dem. Moren har tankene andre steder, den en gang så nære søsteren driver langsomt unna og får sitt eget liv. Selv fyller han livet med tv og en likegyldig butikkjobb, der han lever hjemme hos sin mor og ikke klarer å løsrive seg fra henne. Inntil han får oppfylt en gammel drøm om å jobbe i radio - som også blir det som utløser hans krise.
"Jeg har det ikke bra."
Dette bildet av Nigella i sitt eget bibliotek fengslet meg fullstendig. Bokhyller fra gulv til tak, et stort ikke-minimalistisk skrivebord med ei lampe på, stabler av bøker - det er sånn jeg vil ha det selv. Og Sound of Music på LP foran tulipanene. Den har jeg allerede. 
Nå gjelder det å plukke inn det som finnes av friske greiner i hagen! Einertreet er jo virkelig en lykke året rundt, jeg må sørge for å måke vei bort til det hvis det kommer like mye snø i vinter som forrige. 
Jeg fant også en ensom løvemunn... og noen halvdøde blåklokker, men inn i varmen fikk de komme. 
Rimet smelter i sola.
Litt løv igjen på morelltreet - men 90% ligger på bakken nå.
Og da kan man rake det litt sammen og legge inntil stammene på rosebuskene. Så overlever de kanskje vinteren? (allerede i natt skal det bli kjempekaldt!)
Hvem skulle tro at slike vakre farger blomstrer i en novemberhage?
Sola skinner intenst, lavt og sterkt inn i stua og hvert støvkorn kommer til syne. Men pyttsann. Sol i stua er en fin ting!
