tirsdag, februar 26, 2008

Musikkbibliotekaren tenker høyt




Jeg tenker stadig omkring det med album kontra enkeltlåter. Helt fra populærmusikkens spede begynnelse har det alltid vært stor fokus på singler, ikke nødvendigvis i fysisk form de siste årene, men iallefall det at man slipper en låt eller to før albumet kommer. Slik vekker man interesse for det som skal komme. Etter at albumet er ute i butikkene, slipper man gjerne en singel til - eller to - og får dermed sikret seg at alle har fått med seg at det nå har kommet et nytt album med artisten/bandet. Singellister er adskilt fra albumlister i salgsstatistikken. Fair enough.

Så har vi dette med samleplater med diverse artister, av typen "Absolute Music". Det er forsåvidt en forlengelse av mixtapene vi hadde på åttitallet, der vi tok opp låter fra Ti i Skuddet, fra egne plater, fra venners plater - bortsett fra at man ikke har valgt ut innholdet selv. Det er satt sammen av en eller annen i et plateselskap, men det gir et visst bilde av hva som var populært akkurat der og da. Er man ikke veldig interessert i de enkelte artistene, men vil ha et hitlistebasert soundtrack til sitt liv, kan sikkert disse funke bra. Eller man kan fordype seg videre i de ulike artistene etter å ha fått de presentert via denne samleplaten. Fair enough.

Ikke alle samleplater er så kommersielle som de nevnte - det finnes et uendelig antall plater med låter som er samlet av ulike grunner. Det kan være tribute-plater, forskjellige artister som har felles produsent, tidligere ikke utgitte låter fra en bitteliten og forlengst nedlagt platelabel, låter som representerer en felles ting, en felles stemning, hva som helst. Det er uendelige måter å sette sammen en samleplate på, og jammen gjør de det også. Slike plater krydrer platesamlingen for den som er fan av akkurat det som presenteres. Absolutt fair enough!

Nå er vi inne i iTunes' tidsalder, og det å kjøpe enkeltlåter er enklere enn noensinne. Og billigere. 8 kroner pr nedlastet låt, rett inn på iPoden. Og det er virkelig et hav å ta av (Obs: Jeg snakker nå om iTunes, jeg bryr meg ikke om ulovlige programmer eller nedlastingssteder - jeg laster ikke ned gratis eller ulovlig uansett hva noen måtte mene om den saken. Men den diskusjonen tar vi ikke her og nå). Eller ikke bare det - iPoden generelt er jo enkeltlåtenes hjemmearena, ettersom man kan lage hundrevis av egne spillelister eller kjøre hele greia på shuffle. Med ett blir alle låter uavhengige av albumet de egentlig tilhører, og står for seg selv.

Og her er vi inne på det sentrale. Er det for enkelt å glemme albumet som eget selvstendig kunstverk?

For min egen del - ingen fare. Når jeg flanerer utendørs eller er på biltur kjører jeg iPod på shuffle, men hjemme er det plater som gjelder. I den låtrekkefølgen som gjelder - nemlig den opprinnelige. Har man hørt en plate noen ganger, vet man hva neste låt blir. Det er en fin ting.

En barndomsvenninne sa ofte når hun kjøpte seg nye plater: "Jeg hadde hørt en fin sang og kjøpte plata, men så var det bare to fine sanger der, og resten var dårlig." Hennes løsning var dermed samleplater, fordi for henne var ikke et album et kunstverk av særlig stor verdi.
Dommen faller fort. Noen låter er bra, noen låter er dårlige. Ferdig med det. Man bruker ikke tid på å fordype seg i albumet og bli kjent med det. Det er en annen tenkemåte, ettersom man ikke tar hensyn til artisten eller bandet og deres intensjoner - men av låttype. Man vil ha en bestemt type låter, man vil ikke høre én artist eller ett bands nye låter i en (forhåpentligvis) enhetlig setting.

Men for meg er det altså albumet som gjelder. Plukker man et album fra hverandre, får man f.eks. ti enkeltlåter. Legger man sammen disse ti enkeltlåtene igjen, får man ikke bare ti låter - man får et album. Det er så mye mer enn de ti låtene tilsammen. Rekkefølgen, stemningen, variasjonen, coveret, følelsen, helheten. Mange plater er virkelig ment for å høres på i en gitt rekkefølge, og ikke stykkevis og delt. Ta for eks. Neil Youngs LP "Rust never sleeps". Side A er akustisk. Side B er elektrisk. Hva skjer når man kjøper den på cd? Jo, man behøver ikke å snu plata for å få den elektriske delen. Da har den allerede mistet noe av sjarmen og intensjonen. Særlig om man attpåtil setter cden på shuffle og låtene kommer akustisk og elektrisk hulter til bulter. "Sgt. Pepper's lonely hearts club band" er et lignende eksempel. Flere av låtene henger sammen; det er meningsløst å høre på dem i feil rekkefølge. Kate Bush' "The kick inside", deLillos' "Svett smil", Saint Etiennes "Good humor", Stevie Wonders "Innervisions" - de er alle enhetlige plater som absolutt bør nytes i sin helhet. Låtene er som kapitler i en roman.

(En liten digresjon: Antagelig henger dette sammen med at jeg aldri har vært glad i samleplater fra en artist eller band heller. "The best of" finner man ikke mange av i min samling. Jeg ville ha alle albumene, ikke bare utdrag. Ikke minst fordi mange artister/band har veldig forskjellig stemning på de ulike albumene, og når man mikser dette i en greatest hits, mister man mye. Det blir tatt ut av sammenheng og satt sammen på en måte som det ikke var laget for.)

Det er dermed ikke sagt at låtene ikke har noen verdi enkeltvis. De nevnte albumene har såpass høy kvalitet på hver eneste låt, og å ta dem ut av sammenheng for å sette sammen en spilleliste eller ved å høre på iPoden på shuffle, er ingen forbrytelse. Tvert i mot. Jeg gjør det jo selv daglig på vei til og fra jobb. Det kan være veldig interessant å høre låter tatt ut av sammenheng fordi man har muligheten se dem for det de er, uavhengig av abumet. Men for min del er dette vanskelig å gjennomføre 100%. Jeg kobler dem alltid med albumet. Kommer "Golden lady", tenker jeg "Mmmmm, Golden lady... fin låt... Innervisions... fiiiin plate...." og ser for meg albumcoveret og alle assosiasjoner det albumet gir meg.

Man kan jo si at min iPod-shuffling er å utfordre meg selv på dette området. Jeg blir i allefall påminnet hvilke plater jeg har lyst til å høre på når jeg kommer hjem!


Min drøm er å gå på konsert der bandet spiller alle låtene fra én eller to plater fra start til slutt, i den rekkefølge de er på plata. Man vet hva neste sang blir. Det høres kanskje nerdete ut, men det var nå iallefall populært nok til at deLillos på no time solgte ut alle billettene til sin "Suser avgårde"-konsert på Rockefeller i fjor høst. Jeg hadde elsket å være der. Det var jeg dessverre ikke. Men jeg prøvde. For dette har jeg snakket om i årevis. Min bønn nå, til alle mine favorittartister og -band, er at de gjør det samme som deLillos. Det blir en drømmedag for alle hardcore fans!

(Bildet: et blurry lite utdrag av mine LPer. Noen som gjenkjenner en platerygg eller to? Gi lyd!)

22 kommentarer:

wine-fueled narcissism sa...

Ah, jeg er helt enig! Det er en grunn til at artister setter sammen låtene til et album- de hører sammen! I hvertfall mesteparten av tiden. Kate Bush er et glimrende eksempel, og min absolutte favorittartist gjennom tidene. Både "Aerial" og "The kick inside" er som en lang sammenhengende OPPLEVELSE, ikke en samling av enkeltlåter. Og for ikke å nevne et solid ungomsminne, Sarah Brightmans "Dive". En tematisk plate der både cover, titler, farger, bilder, og ikke minst lydbilde, toneartvalg, komp og hele den musikalske produksjonen henger nøye sammen.

Jeg er absolutt en album-lytter, selv om fragmenterte vorspiel-plater pleier å bli en stor suksess.

Anonym sa...

Så enig, så enig! Derfor kommer det gamle stereoanlegget frem fra glemselen (evt barndomsloftet) og skal inn i min nye leilighet. Ikke bare det å høre plater fra begynnelse til slutt, det kan jeg gjøre på pc'n og ipoden også, men det å ta fram en cd-plate, se på coveret (det har jo også en stemning) og enten vite hva som kommer eller, om det er ny cd, være spent på hva som kommer. jeg gleder meg!

Glamourbibliotekaren sa...

Stine: Opplevelse er et bra ord i denne sammenheng! Og Kate Bush har det med å lage opplevelsesplater, absolutt. (Hva Sarah Brightman angår, tror jeg jeg skal holde kjeft, hehe.. Men sånt er smak og behag.)

Lene: Ja, også skal du gå på HiFi-klubben og kjøpe en platespiller (de enkleste er faktisk ganske billige), deretter dra på loppis eller bruktbutikk og kjøpe mange fine LPer, og høre på en plate fra begynnelse til slutt - inkludert å snu den når du er halvveis! :)

wine-fueled narcissism sa...

Hehe. Jeg tror jeg skjønner hvor du vil, men for meg er det et kjært minne fra en ungdomstid, og et godt eksempel på en helhetlig plate- selvom smak og behag har forandret seg siden den gang. ;)

Glamourbibliotekaren sa...

I hear & respect you! Alle har vi plater knyttet til minner :)

Anonym sa...

Tja. Er dette kanskje også litt sjangergreie? Jeg er veldig glad i kritthvit pop og R'n'B-pop, men jeg gidder ikke å kjøpe hele plater med sånne artister. Jeg setter enormt pris på enkeltlåter, og syns ofte de holder seg godt (etter en liten pause i alle fall). Men platene er fulle av venstrehåndsarbeid...

Men det er også noen plater jeg aldri ville lastet inn på mp3-spilleren min. Jeg bruker mp3 i farta og konsekvent på shuffle. Og det utelukker flere av platene mine.

Det går sikkert an å bli veldig filosofisk og tenke at fokuseringa på enkeltlåter har noe (mye, tror jeg!) med tida vi lever i generelt - vi har evnen til å konsentrere oss kun i små stykker og vil bli underholdt uten å sjøl legge noe arbeid i det. (På den andre siden: Spillefilmer blir bare lengre og lengre. Sjelden å se en film på 90 minutter i dag, standard på 80-tallet.) Men jeg tror som sagt likevel at dette er en sjangergreie. Noen plater er helhetlige, men hver låt står som en påle for seg sjøl (eks. Michael Jackson -Thriller). Andre plater er helhetlige og trenger alle låtene for å gi en bestemt opplevelse (eks. Air - Moon Safari).

Bare en ting til: Tror det har mye å si om artisten(e) har laget musikken sjøl. Har han/hun det, øker kanskje sjansen for at du enten liker hele plata eller hater den?
Hvor mange hits trenger produsentene å legge på samme plate før folk velger å kjøpe hele plata framfor singler? Blir spennende å se om cd-formatet forsvinner, eller i det minste blir en sær greie.

Beklager at jeg skrev så langt...

Glamourbibliotekaren sa...

Fruen: Det har nok helt klart også med genre å gjøre - som du sier kan man like en hit, men bli gal av å høre på resten av plata. Poenget mitt handler i såfall om at dette er en litt sørgelig utvikling - i dette tilfellet vil jo albumet være ganske uinteressant, for ikke å si unødvendig.

Og hvor kommersiell utgivelsen er, spiller stor rolle. En plate som er basert på tre-fire hits, og resten er "fyllstoff" skrevet i hui og hast av låtskrivere eller kanskje til og med produsenten, føles sjelden like helhetlig som et gjennomarbeidet album (øøøh, det ble kanskje litt vel selvfølgelig).

Helheten kan forresten bero på veldig mange ting. Akkurat om artisten/bandet har skrevet låtene selv eller ikke, behøver ikke å bety så mye - men jeg skjønner hvor du vil, absolutt. Det er bare mange eksempler på kanonbra plater der de ikke har skrevet låtene selv, så jeg vil ikke generalisere for mye i den retningen. Men som sagt - jeg skjønner hva du mener.

Helt enig angående Thriller. Men andre plater i beslektete genrer MÅ spilles i sin helhet - f.eks. Marvin Gayes "What's going on". Så det er ikke så enkelt å definere det, rett og slett.

Britt Åse sa...

Jeg vil gjerne ha både-og, jeg. Dette med hele plata er absolutt en opplevelse for seg, og nyoppdaget på sett og vis, siden vi nå har fått på plass igjen platespiller og vinyl. På den annen side blir jeg noen ganger litt manisk (feks. hørte jeg Bachs messe i H-moll om og om igjen en hel vinter en gang) på noen plater, og sliter dem litt ut. Da er det at 'random' er en flott ting for meg. Johnny Winter og Bach og Terje Rypdal og Vonda Shephard osv. Hver låt står ut helt for seg selv og blir nyoppdaget om og om igjen. Helt til jeg får behov for litt helhet igjen, og spiller hele album.
Det er helt nydelig å kunne velge slik :-)

Glamourbibliotekaren sa...

Britt Åse: Ja helt klart, det er bra å kunne gjøre begge deler, det gjør jo jeg også. Jeg synes bare det er viktig å poengtere albumets egenart som medium! :)

Anonym sa...

det handler kanskje også om å ta seg tid til å lytte? hvsi man skal høre på en hel lp, eller cd, kan man vanskelig trave rundt i huset og gjøre mye annet samtidig. jeg har musikk jeg lytter til, og det er ren luksus og så blir det litt annen musikk når jeg jobber. jeg trenger f.eks raskere takter når jeg legger opp skjørt enn når jeg syr knapphull.og det samme med musikk i bil, der blir det litt hits og best of som jeg kan synge skjærende falskt til og gjenoppleve tenårene.

frikke sa...

hmmm... skimter jeg Maccas
"Tripping The Live Fantastic" der mon tro?

Forøvrig en veldig bra post! - og jeg bør vel være såre fornøyd som fikk med meg Suser av gårde- konserten..... :)

Anonym sa...

Sydamen: Så sant! Alt til sin tid. Her kommer en pinlig innrømmelse: Det hender jeg hører på ei "best of E-type"-plate mens jeg vasker huset. Heldigvis skjer ikke det så ofte;-)

Glamourbibliotekaren sa...

Frikke: Det stemmer, Macca it is! Det er nok et par til i nærheten der også, Press to Play og Give my Regards to Broad Street tror jeg. Pipes of Peace og Tug of War skal være der et sted, men systemet mitt er ikke hva det en gang var..

Glamourbibliotekaren sa...

Fruen: :-D

Glamourbibliotekaren sa...

Sydamen: Ja, folk er jo veldig forskjellige på dette med lytting. Selv har jeg ikke noen "regler" for hva som passer når, anything goes! :)

Anonym sa...

må bare føye meg til rekken og si meg helt enig med deg! jeg er vel egentlig den eneste av vennene mine som noen gang hører på hele plater. selv de sangene jeg egentlig ikke liker i det hele tatt. driver dem fra vettet, men det er noe ved tanken på at neste sang er bedre, eller at den må ha betydd mye for artisten siden sangen er tatt med på plata...

Glamourbibliotekaren sa...

Sofie: Stå på! De andre går jo virkelig glipp av noe!

Anonym sa...

Jeg kjenner igjen en Cutting Edge-LP. :-)

Noen album liker jeg å høre på i sin helhet, andre synes jeg er uinteressante på den måten, da er det bare noen enkeltlåter som fenger. Not that is anything wrong with that, som Seinfeld sier.

Glamourbibliotekaren sa...

Kjersti: Jeg håper du skulle se Cutting Edge-plata! :-D

Mie sa...

Du har blitt bønnhørt!
Hehe. Jeg vet ikke om Glamourbibliotekaren er Turboneger-fan, men dersom du er det bør du kjøpe deg billetter til øya! De skal nemlig spille hele Apocalypse Dudes fra start til slutt :)
http://www.oyafestivalen.com/pages/nor/85-turboneger_framfoerer_apocalypse_dudes_verdenseksklusiv_konsert

Mie sa...

Oida, linken forsvant.. jeg prøver igjen!

http://www.oyafestivalen.com/pages/
nor/85-turboneger_framfoerer_
apocalypse_dudes_verdenseksklusiv_
konsert

Glamourbibliotekaren sa...

Mie: Bra idé! Ingen blodfan akkurat, men jeg støtter absolutt idéen selv om jeg ikke kommer til å være der selv! Sånn skal man gjøre for fansen - BRA!

Populære innlegg