Jeg pleier å få New York-øyeblikksstemning når jeg går under Vøyenbrua i retning Grünerløkka i skumringen en oktoberdag, når lyktene langs elva tennes og jeg hører på gammel Duke Ellington, Benny Goodman eller sekstitalls Blossom Dearie. Hello Central Park.
I dag fikk jeg plutselig et Paris-øyeblikk. Jeg hadde på vide klassiske lavendelblå bukser, sandaler med hæl, hvit bluse, perler i ørene og min kurvveske over skuldra, gikk av trikken i Niels Juelsgate, og akkurat i de sekundene hvor jeg gikk fra holdeplassen og bort til Sebastien Bruno for å kjøpe macaroner til aftenens hageselskap, kom Comment te dire adieu med Francoise Hardy på ipoden. Det eneste som manglet var duften av en klassisk Diorparfyme.
Slike øyeblikk samler jeg på!
3 kommentarer:
Så herlig! Jeg hadde faktisk også et Paris-øyeblikk i dag, da jeg gikk nedover Grünerløkka med nybakt brød under armen. Eller, mest tenkte jeg at ofte er Oslo minst like fin som Paris. Også kjente jeg at jeg er glad for å bo her.
Ha et fint hageselskap, så hyggelig!
So flott! Fekk meg til å hugse på ein film-augneblink eg hadde i Oslo ein gong: var på veg opp trappa frå T-bana, og so høyrde eg noko musikk som vart sterkare og sterkare, og då eg kom opp i friluft fylde musikken (som for øvrig kom frå ein gatefiolinist) all lufta rundt meg, og eg var eit sekund sikker på at eg var med i ein film.
Takk for fint musikktips, forresten! Likar å finne søt, fransk musikk.
Ine: Ja, Oslo er fin! :)
Regnboge: Er det ikke herlig med slike øyeblikk?
Legg inn en kommentar