Fredagskveld!

Stemning i stugu med Stan og (st)Chet! Her er det straks pizza på gang, rødløkskompott skal lages og jeg drikker te mens Stan og Chet spiller "Autumn in New York" for meg. Vi har gått tur i skogen i dag, og det er så pent overalt ute nå. For en fantastisk høst det er!

Håper alle har en fin fredagskveld! 

Glamorøs fredag

God morgen! Dette ser ut til å bli nok en fin dag her i hovedstaden. Sola skinner og høstfargene begynner sakte men sikkert å komme. På bordet står en bukett med enorme rosa georginer (det gjaldt plutselig å plukke inn noen før alle stilker brakk i stormen!). Dagens antrekk er casual med jeans og stripete trøye, dagens duft er L'Artisan Traversée du Bosphore, og planer: Svært, svært få. Smårydde litt, sette blomsterløk i hagen, fikse noen avleggere, lese. Det er koselig å pusle med slike ting! Neste uke er ganske full av sosiale greier på kveldene, så jeg har nok godt av å lade litt opp. Et familieselskap er eneste plan for resten av helga. 

Hva med dere? Har dere fine fredager? Alle rapporter er velkomne i kommentarfeltet, som vanlig! 

mvh eders
Glamourbibliotekar

Den begynnende høstfølelsen

Høstmorgener, eller enda bedre: høstkvelder som i kveld, når man ikke har det travelt i det hele tatt. Mørkt ute, lunt og koselig inne. Jeg lager sen middag mens han er ute i studioet sitt og øver. Jeg tenner lys og spiller jazzplater mens maten putrer i kjelen. Shirley Horn, for eksempel, akkurat nå denne plata. 

Fin dag på jobb, mange nye praktfulle plater å lytte til, deretter en liten blund på sofaen etterfulgt av en tur ned til sjøen i nydelige høstfarger. Løvet på trærne som er midt i mellom lysegrønt og gult. Sol over fjorden. Røde nyper på buskene. Og nå altså middag og Shirley. Snart skal jeg gå gjennom den mørke hagen og hente den spillende mannen. 

Slike høstdager er noe av det beste jeg vet!  

Ravel / Jean Echenoz. - Oslo : Bokvennen, 2016. - 125 s.

Dette er en roman om Maurice Ravels Amerika-turné i 1928, og de resterende ti år av hans liv. Han reiser over Atlanterhavet på et luksusskip, og vi får et bilde av en velkledd og muligens litt ensom dandy med insomnia og faste ritualer hva mat angår. Han synes det er ubehagelig å være tilstede når verkene hans blir framført, han er liten av vekst og har for små hender til selv å være klavervirtuos, han blir irritert på Toscanini som dirigerer Boléro altfor raskt, og han skriver en klaverkonsert for venstre hånd på oppdrag for pianisten Paul Wittgenstein, som måtte amputere høyre hånd under første verdenskrig. Heller ikke denne blir fullt akseptert slik som Ravel mener den skal være - Wittgenstein improviserer voldsomt under premieren, og ødelegger vennskapet mellom de to. 

Mot slutten av boka er vi med i taxikollisjonen hvor Ravel får en hodeskade, ganske sterkt å lese, som høyst sannsynlig bidrar til sykdommen som til slutt tar livet av han. 

Absolutt en interessant bok, og selv om mye er fiksjon, virker det som om hovedlinjene stemmer med virkeligheten. Anbefales herved. 

Da jeg var 16

En av de platene som betød aller mest for meg da jeg var 16, og som fremdeles er blant de aller fineste jeg har, er Pat Metheny Groups "Still life (talking)" fra 1987. Denne hørte jeg særlig mye på den høsten jeg gikk i førstegym (en del år etter at den kom ut, men dette er jo tidløs musikk). Første låt på side A (for vi snakker selvfølgelig vinyl her) er denne - "Minuano 6/8".





Jeg kom akkurat over en live-versjon fra Japan i 1995 med samme lineup som på plata, sangerne også - de har bare hoppa over den ca tre minutter langsomme introen og går rett på uptempo-delen. Veldig gøy å se musikerne når de spiller denne musikken som jeg kjenner så godt. På alle Pat Metheny-konsertene jeg har vært på, har jeg sittet langt fremme og glana med kulerunde øyne for å få med meg absolutt alt som skjer. 




Jammen setter den sine spor, den musikken man hører på når man er tenåring. Jeg tror jeg har bragt alt med videre, jeg kan ikke huske noe jeg har virkelig digga som jeg senere har tatt avstand fra. 

(og jammen er det kjedelig å høre bra musikk på datahøyttalere, iphonehøyttalere, ipadhøyttalere osv... Halvparten av lydbildet forsvinner jo.)

Fin søndag

I går ruslet vi en tur i hyggelige strøk med kameraet over skuldra, og hadde store planer om å fange høstfarger. 

Pastellfarger ble det også. 

Og fine balkonger. 

Og fine bygårder. 

Og lavendel og fontener. 

Dette var imidlertid det mest høstete jeg fant i Frognerparken; det er jo så grønt overalt fremdeles!

Men det betyr jo også at det er varmt i lufta fremdeles, og at det stadig er deilig å sitte på koselige utekaféer. 

Særlig når de har veldig god te og brownies med jordbær i tillegg. 

Snart er det høst / Bjørg Vik. - Oslo : Cappelen, 1982. - 213 s.

Fint å sitte på kafé på Sagene fredag ettermiddag etter jobb og lese Bjørg Vik-noveller! Jeg er veldig glad i bøkene hennes, og har lest mange av dem - også lenge før jeg begynte å omtale bøker her i denne bloggen, så jeg har ikke helt oversikt over hvilke. (Det betyr jo at jeg fint kan lese dem på nytt snart, ikke minst bøkene om Elsi Lund!) 

Disse novellene fra 1982 er ikke så preget av kvinnesak som mye av det andre hun har skrevet, det er kanskje mer om aldring, litt om ensomhet, og noen av dem foregår gjennom nesten et helt liv. Veldig, veldig fine. Anbefales herved. 

Flere noveller av Bjørg Vik: 
*Søndag ettermiddag
*Nødrop fra en myk sofa

Høstsol

Nå er det den tida på året hvor jeg løper rundt i huset med kamera og prøver å fange stedene hvor den lave sola faller inn. I går ettermiddag var det et nydelig lys her, det hadde regna en del og himmelen var fremdeles ganske mørk, men plutselig kom sola inn over morelltreet. Rett inn på skjenken, der jeg har stående en del greier fordi jeg ommøblerer inni skap og skuffer akkurat nå. Høstsola skal man jammen ikke la gå upåaktet hen. (Trenger heller ikke bilderedigering!) 

God lørdagskveld, kjære venner!

Grønn te med eple og kanel

En tidlig morgenlesestund er noe av det beste med hele helga for meg! Jeg sitter ved spisebordet mens det gradvis blir lysere og lysere ute, av og til kommer sola fram, av og til er det gråvær. Men inne er det uansett lunt og koselig, jeg har te, jeg hører på klassisk musikk, leser - og drikker te. 

Dagens te er en av de virkelig store høstklassikerne. Det vil si, for mange år siden drakk jeg den året rundt. Da jeg bodde på Sagene og studerte (ca tidlig 2000-tall), lå det en liten kafé på min vei til Blindern, i Mogata rett bak Sagene samfunnshus, som het Brent. Der spilte de alltid Chet Baker eller lignende rolig jazz, man kunne sitte på gamle kinoseter, det hang gamle bilder fra området på veggen, og om sommeren kunne man bestille alle typer milkshake der, til og med. Dessuten hadde de svært gode brownies! Min faste bestilling var en brownie (servert med bittelitt krem og noen mynteblader) - og grønn te med eple og kanel. 

Jeg var der nesten daglig i perioder på vei til eller fra UB og lesesal. Da jeg senere fikk min første jobb, gikk jeg til Brent i lunsjen for å hente med et eller annet. Det var vel verdt å bruke lunsjpausen på. Men så ble den solgt. Innehaveren tok med seg stemningen og steg i gradene, ble kjøkkensjef e.l. andre steder, overtok Java på Sankthanshaugen (en annen favoritt fra samme periode, den var jo biiiiitteliten da!) - og jeg sluttet å gå på Brent. Det var ikke det samme lenger, stemning har jo mye å si hva kaféer angår. Jeg har til gode å se en kjedekafé med tilsvarende appell, Espresso House og Wayne's kan virkelig ikke måle seg. Helt utenkelig. 

Men teen er hovedpoenget her og nå: Den forsvant jo ikke. Grønn te med eple og kanel er en ganske standard type som finnes mange steder, både på kaféer og i tebutikker. Nå synes jeg kanel funker best i graut og eplekake, er ikke veldig glad i yogi-teer o.l. med kanel i (ei heller tyggis og tannkrem og andre typiske amerikanske kanelprodukter), men i grønn eplete går det fint. Det hører litt sammen, eple og kanel. Og høst. 

Nå kjøper jeg min grønne eplete stort sett på Black Cat. Jeg har testet andre også, og kommer nok til å teste flere for moro skyld, men Black Cat sin er fin. Rett og slett en grønn kinesisk te tilsatt kanel og eple. Jeg har den i en fin boks som jeg kjøpte på yndlings-tehuset mitt i Göteborg for et par år siden. 

90 år!

I dag er det 90 år siden John Coltrane ble født. Verdt å feire! Coltrane er den, ved siden av Johann Sebastian Bach, hvis musikk går gjennom alle filtre og hindre og rett inn i mitt hjerte. Ikke bare var han en unik stilskaper og en musiker uten like (med en egen kirke i sitt navn, tenk det!) - han har i tillegg dette lille store ekstra som er umulig å forklare eller definere. Jeg tror jeg kan telle på én hånd hvor mange som har den appellen for min del. Men Coltrane har den. 

Her er Naima, fra superalbumet "Giant Steps" som burde finnes i enhver platesamling. 

Happy Birthday, Trane. 

Glamorøs fredag

God morgen! Her sitter jeg og hører på The Four Freshmen og kjenner behovet for te! Dagens duft er cK Truth, jeg har allerede satt til livs en halv kopp Twinings solbærte til frokosten, jeg gjesper så kjeven nesten hopper ut av ledd, og dagens beste glamoureffekt er nok hudpleietimen jeg har etter lunsj. Jeg fikk gavekort til bursdagen min i sommer! Gleder meg. Ellers blir det en rolig kveld, jeg må lade opp til i morgen for da er det festligheter på gang.

Hva forgyller deres fredager? Meld det inn i kommentarfeltet! Tusen takk til dere som trofast rapporterer hver eneste uke - og dere som har falt fra, er hjertelig velkomne til å bli med igjen!

En fredagslåt til slutt, den ramla bare plutselig inn i hodet mitt. (Skjerfet kan jo være til inspirasjon for alle strikkeglade nå når høsten er her)

Gravidlista, september-utgaven

Vi kjører denne lista (fra Mariell) igjen!

Kor stor er babyen no?
Det siste jeg hørte var ananas. 


Korleis har du det? 
Veldig fint! Må beregne litt lenger tid når jeg skal gå noe sted, har sluttet å løpe etter trikken, men det skulle bare mangle. Jeg har virkelig ingenting å klage på! Så er det jo for så vidt hyggelig - om enn noe uvant og rart og til tider litt betenkelig - hvordan ens utseende plutselig blir et allment offentlig tema når man er gravid. Hyggelig så lenge det er komplimenter i alle fall, pregnant glow og alt det der. Håper ikke det blir et tilsvarende kjør med kommentarer den dagen jeg sitter der med tomt blikk, svarte ringer under øynene og ikke har sovet på tre måneder. 


Mat du elskar?
Det vanlige egentlig, har vært ekstra glad i smoothies med banan og chiafrø og blåbær i sommer og fortsetter med det utover høsten. Epler. Gulrot fra hagen. Iskaldt vann! Mannens hjemmebakte brød med hvitost og agurk! Nam. Forsker litt på vegetarburgere også, fant en fin oppskrift med både quinoa og valnøtter i. Tenker litt ekstra på proteiner tror jeg. 


Mat du hatar?
Det samme som sist; er ikke særlig glad i ting med laaaaaang holdbarhet og ekkelt fett i. 


3 pluss i september? 
*At sommeren holdt seg lenge, og at det først er denne uka man trenger strømpebukse når man går med kjole. 
*At jeg tar meg tid til å hvile med den beste samvittighet
*At alle resultater og nivåer er fine, både hos meg og babyen. Hver svangerskapskontroll er en høydare!


3 minus i september?
*Da jeg plutselig fikk litt hovne ankler og ikke kjente igjen mine egne bein. Heldigvis forsvant hevelsene da sommervarmen sluttet. 
*Kommer ikke på mer!


Kva ser du fram imot? 
Å bli ferdig med alle ryddeprosjekter i huset. Vi er motiverte og relativt strukturerte, så vi har kommet langt. Noen ekstra Ikea-hyller til kjeller og loft, og mye løste seg. Det blir også fint å få på plass alt på babyrommet, snekre stellebord og henge opp noen bilder på veggene. 


Korleis har graviditeten vore så langt? 
Som en drøm, jeg stortrives og føler meg stadig uforskammet heldig når jeg hører om andre som plages skikkelig. Jeg hadde en liten låsning i bekkenet på et tidspunkt, med en tilhørende noe ubehagelig gangsperre, men kiropraktorbehandling løste opp og det gikk fort over ( -må bare passe på at det ikke blir overanstrengt, jobber derfor litt redusert noen uker nå). Forebygger eventuelle videre problemer med yoga (og kiropraktor-checkups). 


Likar du å vera gravid? 
JA! Helt klart. Vi er så glade og takknemlige for å få oppleve dette. Det er så fint å ha en så stort "prosjekt" sammen, vi er akkurat like spente og engasjerte, fniser begge to når det sparker så det dundrer. Det er rett og slett romantisk! 

Onsdagskveld

Det er mørkt ute, det har regnet litt, oppvaskmaskinen går, Pat Metheny spiller sin egen "Question and answer" sammen med Dave Holland og Roy Haynes, sesongens første kanne med Twinings' solbærte - en av mine aller beste høstteer - står klar, og jeg sitter ved spisebordet og leser Bjørg Vik-noveller. Det kaller jeg en onsdagskveld etter min smak! Legg til en del sommerfugler i magen etter hyggelig svangerskapskontroll i dag, og stor fryd over hvor fint fastobjektivet jeg fikk til jul i fjor gjengir lune stemninger og høst-dagslys-portretter. Det er jo den første høsten jeg tester det ut!  (Bildet over var første take, og er uredigert)

Ha en fin onsdagskveld alle sammen!

På sporet av den tapte tid, bind VI: Veien til Guermantes 2 / Marcel Proust ; oversatt til norsk av Anne-Lisa Amadou. - Oslo : Gyldendal, 1986. - 330 s.

Der var årets Proust-bind fullført, og med det er jeg kommet halvveis i mitt mangeårige prosjekt. Denne gangen fortsetter det omtrent der det slapp i forrige bok. Marcels bestemor dør, og Albertine, hans store kjærlighet fra ferieoppholdet ved kysten i "I skyggen av piker i blomst", oppsøker han. Men noe er endret, og Marcel har andre planer for romantikk og bekjentskaper. Nesten hele denne boka handler om middagsselskaper i sosieteten, med prinsesser og høytstående mennesker, etikette, hva et blikk kan bety, hvordan man skal late som om man ikke ser noen, hva man skal si når osv. Jeg sitter igjen med en sterk "JEG ER SÅ GLAD JEG IKKE LEVDE PÅ DEN TIDEN"-følelse. 

P.S. Morsom liten sak om da Fredrik Wandrup var avisbud hos Anne-Lisa Amadou

Queen Elizabeth II Birthday Tea Blend

Jeg har fått et nytt tilskudd til neste teselskap! En venninne som tilbragte sommeren i England, kom hjem med en eksklusiv te som ble lansert til bursdagen til Dronning Elizabeth II. Darvilles of Windsor er produsent, og det er en type English Breakfast som de garanterer skal være perfekt til alle døgnets tider. Jeg drikker den nå til frokost, og matcher den med en kopp i engelsk porselen. 

Mørkeblå og lekker innpakning! Og det aller beste: Kjempegod på smak. Jeg fikk umiddelbare assosiasjoner til hvordan det er å drikke frokostte i London (selv om jeg aldri aldri noensinne, aldri, har melk i teen min slik som de fleste engelskmenn gjør). Altfor lenge siden jeg har vært der nå. 

Mine tekanner: Gustavsberg Ceylon

Denne (+ fire kopper med en stabel fat) kom jeg over på en bruktbutikk i Arvika for noen år siden. BINGO. Jeg hadde aldri sett den før, den er ikke så vanlig her i landet i alle fall, men makan til perfekt farge - og ikke minst form! Denne er en drøm å helle te ut av, det er noe med balansen og vekta og vinkelen på tuten, og jeg søler aldri. Jeg liker fasongen generelt, spesielt de myke buene. 

Ceylon ble designet i 1951 av selveste Stig Lindberg. 

Tekanna (og kopper) i bruk her i bloggen: 

Til min sitron- og valmuefrøkake en høstkveld

En februarmorgen

Til et påsketeselskap

Og en sensommer-regnværsdag. 

Søndag morgen i september

Vi er allerede over halvveis i september, og her på østlandet virker det som om sommeren varer evig. Dog er det mørkt om kvelden og dugg i gresset om morgenen, men varme dager - med lavere sol, naturligvis. Veldig fint! Jeg håper vi også rekker noen "vanlige" høstdager før frost og kulde kommer.

På morgenbenken min skinner sola fremdeles. Det er så fint når det er helt, helt stille ute, kun noen fugler synger. En nesten øredøvende stillhet. Jeg spilte imidlertid Bach-kantater inne i stua, så jeg kunne høre dem langt, langt i det fjerne. 

Jeg hadde selvfølgelig med en tekopp ut i dag. Kusmi Anastasia ble dagens valg. 

Her, under en bue av morelltregreiner og en rosebusk, står benken min. 

Rosene blomstrer fint fremdeles. 

Og disse! De varer jo evig. Oktoberbergknapp, eller enda finere: Kärleksört. En helt klar høstfavoritt i hagen!

Så kan man jo strekke litt på beina i det doggvåte gresset.  

Dagens kjole

En fin høstkjole! Liker modellen, lengden, mønsteret, alt! Den er visstnok i myk og delikat ull.
 (fra Toast)

Glamorøs fredag

God morgen! Det er fredag! Jeg har endelig funnet fram tidlighøst-parfymene mine, så i dag dufter jeg av Nuit d'Orchidée, som jeg har elsket siden jeg var 14 ( - vet ikke hvor mange flasker jeg har vært gjennom). Jeg kjører casual glamour med skjørt og t-skjorte, relativt ok sveis etter frisørbesøk tidligere i uka, og skal straks ta en titt på Kulturnatt-programmet her i Oslo for å se om det er noe jeg bør få med meg. I morgen blir det en tur på Vestkanttorget hvor de selger alt mulig rart og fint og brukt (anbefales virkelig, ikke så crowded som i Birkelunden på søndager), og ellers tror jeg jeg skal ta det mest mulig med ro i helga. 

Håper dere har fine fredager! Alle rapporter er velkomne i kommentarfeltet!

mvh eders Glamourbibliotekar. 

Onkel

Jeg tror min firbente pelskledde lillebror gleder seg til å bli onkel. Her er et bilde fra siste helg i august, da han brukte magen min som hodepute og samtidig la poten beskyttende rundt den. Han er god!

Sommer og høst og sommer

En liten runde i hagen på morgenkvisten i går, og dette var fangsten. Høstblomstene setter virkelig farge på hverdagen! Tomater og epler også (dette er fra vårt nyeste epletre, plantet for to år siden, nydelig på smak!!). 

Dog er jeg en smule årstidsforvirret. Vi har kanonvær her på Østlandet, over tjue grader og sol hver dag, varmt og deilig og sommerlig, og jeg som alltid endrer parfymer og musikk og stemning etter årstidene befinner meg i en slags underlig mellomperiode nå som jeg ikke helt finner ut av. Normalt på denne tiden skulle jeg ha vært langt inni Etro Etra / Moschino / Serge Lutens Vetiver Oriental-land, men jeg har ikke en gang funnet dem fram ennå. (NB! Jeg klager ikke! Tidenes lengste sommerferie etterfulgt av enda mer sommer, det er bare fint!)

Ha en fin onsdag, alle sammen!

Utsyn frå sørglaset / Gyrdir Elíasson. - Oslo : Bokvennen, 2014. - 107 s.

Jeg er med i SolumBokvennens nye bokboks-klubb, og i forrige uke kom første pakke - den inneholdt mye fint, deriblant denne boka av den islandske forfatteren Gyrdir Elíasson. Jeg har ikke lest noe av han før, så det var et spennende møte! Romanen er oversatt til nynorsk av Oskar Vistdal, noe han fikk en pris for, og Elíasson har tidligere fått Nordisk Råds Litteraturpris for en annen roman. 

"Utsyn frå sørglaset" finner sted på Island, i et lite fiskevær, hvor bokas hovedperson - en forfatter - har lånt et hus for å sitte der og skrive på sin nye bok. Det går sånn passe. Han er noe isolert, frivillig, men kanskje bittelitt sosial også - han oppsøker både bokhandel og kafé selv om innehaverne ikke er særlig vennlige. Fortida hans får vi ikke vite særlig mye om, annet enn at han uten å lese dem brenner brev som kommer i posten. Han skriver på maskin, men fargebåndet blir dårligere og dårligere og han vet ikke helt hvor han skal få tak i et nytt. Forleggeren ringer og maser og noen dager får han ikke skrevet noe i det hele tatt. 

Boka er inndelt i fire årstider, og de fleste sidene har flere avsluttende kapitler/avsnitt. Av og til kommer nyhetene inn, i caps lock, og de er det eneste som tidfester handlingen. Det er samtid, eller i alle fall nær fortid. 

Jeg likte den veldig godt! Språket var fint, stilen også, og det er lett å få assosiasjoner til både Grytten og Hovland - ikke bare pga språket og forblåst natur, men også humoren. 

Dagens kjole

Ahhh. Denne! Og jeg ser den for meg til hverdags, med en lang ullcardigan over, skjerf, høstsko, kjapt oppsatt hår, roser i kinn. (Anthropologie) 

Høstens beste festival så langt

Norsk-Amerikansk litteraturfestival fant sted igjen i helga! Denne gangen fikk jeg med meg tre arrangementer. (Skulle gjerne hørt Geoff Dyer også, men rakk det ikke i år.)  

Fredag kveld skulle Lydia Davis fortelle om hvordan hun klarte å lære seg norsk ved å lese Dag Solstad, uten ordbøker. En imponerende bragd! Solstad skulle egentlig ha vært der selv, men ble forhindret. Derfor ble det tatt mest eksempler fra en av hans romaner, "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige" (min omtale av boka kan leses her), og ikke fullt så mye fra hans Telemark-slektsprosjekt. Det krever både observasjon, konsentrasjon og intelligens - samt et språkøre av en annen verden - for å kunne lære norsk uten hjelpemidler. Men det hun fortalte ga mening. Forstår et ord her og et ord der, prøver å se en sammenheng, ordet gjentas, kan det ligne på et annet ord på et annet språk, kan det kanskje bety noe lignende? Imponerende! 

New Yorker-litteraturkritiker James Wood er også Solstad-tilhenger. Han var tilstede på denne seansen, og snakket en del om Solstads bøker - ikke minst "Genanse og verdighet". Han hadde imidlertid kun lest på engelsk, og det er foreløpig ikke så mange av Solstads bøker som er oversatt. Wood har æren for å ha introdusert Knausgård i USA, og er også glad i Per Petterson. 

Samtalen ble ledet av Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås. 

Senere på kvelden var jeg tilstede på en samtale mellom James Wood, Linn Ullmann og The Paris Review-redaktør Lorin Stein. Temaet var "The Continent - Europe in English Literature", og de snakket primært om tre bøker: Hjalmar Söderbergs "Doktor Glas" (min omtale kan leses her), om hvordan det etiske problemet i boka gjør at vi heier på en som faktisk planlegger å begå drap; om David Szalays "All that man is" - et knippe historier om ulike menn i stigende alder - som de var noe uenige om, men som Stein kom fram til at han ble mer og mer glad i (fra å ha vært en smule reservert i begynnelsen) - den måtte nærleses for å komme i dybden, og først når man ser godt skjulte sammenhenger og røde tråder, ser man også storheten i boka; og til slutt Rachel Cusks "Outline", om en forfatter som reiser til Hellas for å lære helt vanlige mennesker å skrive bøker på engelsk. De snakket også om vennskap, eller snarere om mangelen på vennskap, i disse tre bøkene. Man kjenner mange mennesker, men hvor mange kan man egentlig definere som gode venner? Veldig interessant. 

Lørdag var Lydia Davis på scenen igjen, denne gangen intervjuet av Linn Ullmann. De snakket om det å skrive, hva formen har å si (James Wood hadde tidligere sagt at formen var alt, mens Davis aldri ville latt formen avgjøre innholdet - heller tvertimot. Verket må finne sin form naturlig. Hver idé krever sin form). Wood ga henne toppscore for hennes samling av stories i 2009. "Crookedly personal" er en av beskrivelsene hun fikk, hvilket hun forsøkte å forstå og finne ut av. "I... follow whatever the strange thought is," sa hun. Senere nevnte hun også dette med å la seg avspore, å la idéene komme, å begynne på noe nytt midt inni en annen novelle - fordi det kan være noe bra som dukker opp og det ville være dumt å avvise tankene bare fordi man ikke er ferdig med det man egentlig drev med. Dette har hun også forsøkt å lære sine studenter. Av denne grunn har hun heller aldri skrivesperre, hun bare begynner på nye ting hvis det skulle stoppe opp. 

Hun er inderlig opptatt av språk og grammatikk, hvordan et feilplassert komma kan endre hele meningen. "Language is literally life and death". Videre snakket de om andre kunstarter, hvordan hun og mannen hennes (kunstmaler) kan snakke om malerkunst, at hun er glad i musikk (Sibelius og Schumann spilles mye nå for tiden), at hun spiller piano men skulle gjerne vært flinkere. 

Vi fikk også høre henne lese noen av disse små historiene, eller stories (hva er egentlig det beste norske ordet i denne sammenheng?), nemlig "Boring friends", "How difficult", "Letter to a funeral parlor" og "Grammar questions". Hun synes ikke begrepet "short stories" passer, hun kaller det "stories" selv om noen av dem er ekstremt korte. 

Dette var tre flotte arrangementer, jeg skulle gjerne vært på flere, og håper jeg har muligheten til å gå igjen til neste år. 

En helg med Prousts bind VI

Jeg leser ett bind av "På sporet av den tapte tid" hvert år. I begynnelsen tror jeg jeg leste bare annethvert år, det er i allefall mer enn seks år siden jeg begynte, og nå er jeg på bind seks. Det er på godt over tre hundre sider, nesten fire hundre, og hardback - så det kunne vært tungt å bære med seg, men det går helt fint. Det veier ikke så mye. Det funker som veskebok! Og det fikk jeg testa ut nå i helga. Vi tok en hotellweekend i forbindelse med noen spillejobber mannen min hadde, og jeg holdt meg mest på Litteraturhuset på Norsk-amerikansk litteraturfestival (mer om det senere). Litt ventetid ble det innimellom, og ettersom jeg hadde noen kjedelige ærender (kjøpe strømpebukser og praktiske sko, noe av det dølleste jeg vet), måtte jeg ta lange pauser med te og Proust innimellom for å samle motivasjon. Shoppingkondisen er helt på bånn (med unntak av Tronsmo, der jeg samlet med meg en diger bunke som jeg halvveis måtte sette på plass igjen...). Sånn kan dermed en Glamourbibliotekar-helg se ut:

Proust på hotellrommet. 

På Kaffegram på Sagene tidlig om morgenen, i mitt faste gamle hjørne hvor jeg tilbragte mang en helgemorgen med bok på den tiden jeg bodde rett rundt hjørnet. Her: Peppermynte-te. (Og en diger pain au chocolat som jeg ikke hadde sjans til å presse i meg mer enn halvparten av. Kom jo i grunnen rett fra hotellfrokost.)

På Den franske sal, med min vanlige scones og oolong-te.

På Fuglen, med Fuglens spesial-Earl-Grey-blanding. 

På Kafé Oslo (Litteraturhuset) med et glass vann. Altfor lang kø til å rekke å kjøpe noe i pausen. 

På Kaffebrenneriet med iste. 

Home sweet home! Her søndag morgen med grønn eple-kanel-te, med regnet piskende på ruta. Tror vi kan si at høsten er på vei. (Dvs en halvtime senere var det sol og sommer igjen!)

Nå fortsetter lesingen, jeg har kommet ca bare en fjerdedel på vei etter alt dette. Fort går det ikke!

Ha en fin søndag alle sammen! 

Og for den som er interessert: Dagens Bach-kantater er BWV 8, 27, 95 og 161.  Tre av dem finnes på en utmerket innspilling med Collegium Vocale og Philippe Herreweghe, som nå ser ut til å være vrien å få tak i i fysisk versjon, men den kan kjøpes i fullkvalitetsfiler her. Anbefales!