Foto: AdresseavisenI morgen begynner serien "Tilbake til 90-tallet" på NRK1, altså en fortsettelse av den utmerkede 80-tallsserien de hadde i fjor. Jeg synes det er veldig mye morsommere å se arkivopptak av populærkultur og nyheter enn slike "hvor er de nå"-programmer. Jeg bryr meg overhodet ikke om hvor Glenn Medeiros bor eller hva han har gjort de siste tjue årene; gi meg heller 20 sekunder av Dagsrevyen anno 1987 med Guro Rustad som introduserer et innslag om Bellona! Eller enda bedre: Melodi Grand Prix.
Hva 90-tallet angår, er det et svart hull i min listepophukommelse fra ca 1989 (da jeg sluttet å høre på 10 i skuddet) til 1993, da P3 kom. Derimellom hatet jeg listepop og hørte på alt mulig annet. P3 var en stor del av 90-tallet slik jeg husker det, ikke minst på humorfronten. Ironigenerasjonen fikk virkelig boltre seg på NRK, både i tv og på radio. Nå er det ganske annerledes. Det meste på P3 i dag er flaut og kan virkelig ikke sammenlignes med gullalderen på 90-tallet. Jeg savner Irma 1000, XL, Karate og Holger Nielsens Metode.
90-tallet er så ferskt ennå, selv om det egentlig ikke er det. Men det føles litt diffust. Mye av det som vi tror er 80-talls, er faktisk tidlig 90-talls. Scrunchie-hårstrikk, for eksempel. Og tupert pannelugg til ellers flatt hår... Det hadde man på 90-tallet. Mote ellers: Helt glatt hår med midtskille, kjempetynne øyenbryn (Kate Moss' første storhetstid), små søte kjoler kombinert med Doc Martens... Grunge. Klave-smykker som lå tett inntil halsen. Brun leppestift. Uno-klær. Og etterhvert høye "tilfeldige" og rotete hårfrisyrer med mange mange små hårspenner i, sommerfugler og glitreblomster, eller kort Gwyneth-hår med en spenne i luggen. Platåsko. Calvin Klein og parfymene hans. Combatbukser...
Og på tv-fronten: Lille Lørdag. Say no more.
Det skal bli moro å se hva de har funnet fram.
8 kommentarer:
Knis... Juristen gleder seg til nostalgia; grungemote ala My so-called life, Nirvana, 70-tallskameratene og CK-inspirasjonen du henviste til ovenfor! Også XL ("sånn skikkelig midt på treet, det er XLTV") da!! *Mimre*
Det har vel aldri vært et bedre radioprogram enn Irma 1000.
Jeg synes også at P3 har tapt seg veldig mye! Men svensk P3 er ennå verre faktisk. Huff.
Sånne nostalgiske gjensyn er fine. Synd jeg ikke har tv bare...
Apropos nostalgi: Hos den kunden jeg jobber hos nå, jobber det en kar fra Stryn. Han fortalte at han hadde vært på et show i går, med en dame som sang og spilte piano og kom med vitser innimellom. Han hadde trodd det skulle være stand-up. OK, hvem var damen? Husket ikke helt. Ingrid Bjørnhov? Ja, det var det! Han hadde aldri hørt om henne, og visste ikke helt hva han gikk til. Så vi spurte om han hadde hørt om Dollie de Luxe? Nei, aldri hørt om.
Jeg følte meg gammel. Han ser ut til å være i midten av 20-årene, og da er man kanskje for ung til å ha fått med seg Dollie?
Oi. Ja, det er vanskelig å forestille seg. Og det beviser helt klart at folk har forskjellig fokus når de er små. Jeg var uhyre musikkbevisst som liten - jeg husker jeg syntes Dollie var en sell-out da de ble Dollie de Luxe og begynte med de rockeoperagreiene sine (da jeg var 9). Jeg digga jo de første platene, Dollies Dagbok, Første Akt og Rampelys. Men andre ting som dataspill og science fiction hadde jeg ikke peiling på - jeg så min første Star Wars-film som 26-åring..
Hmmm... er det ungdomskulturen som blir forflatet, eller er det vi som blir eldre tro? Jeg syns nemlig også at petre var bedre før...
Glam.bibl, I dare ya: "løp etter bussen, det blåste og regnet og håret slang. Hoppet ombord mens jeg pustet og peste og leppa hang." Videre?
"MÅ JEG VISE MEG SLIK JEG SER UT NÅÅÅÅ... NYTTER IKKE GI OPP, MÅ BARE STÅ PÅÅÅ..."
Kjenner meg igjen!
Det er jo ikke sä lenge siden, og jeg er jo ikke sää "stor", men alikevel föles det fjernt...
Nostalgi er artig.
Legg inn en kommentar