Musikkbibliotekaren tenker høyt

Jeg tenker stadig omkring det med album kontra enkeltlåter. Helt fra populærmusikkens spede begynnelse har det alltid vært stor fokus på singler, ikke nødvendigvis i fysisk form de siste årene, men iallefall det at man slipper en låt eller to før albumet kommer. Slik vekker man interesse for det som skal komme. Etter at albumet er ute i butikkene, slipper man gjerne en singel til - eller to - og får dermed sikret seg at alle har fått med seg at det nå har kommet et nytt album med artisten/bandet. Singellister er adskilt fra albumlister i salgsstatistikken. Fair enough.

Så har vi dette med samleplater med diverse artister, av typen "Absolute Music". Det er forsåvidt en forlengelse av mixtapene vi hadde på åttitallet, der vi tok opp låter fra Ti i Skuddet, fra egne plater, fra venners plater - bortsett fra at man ikke har valgt ut innholdet selv. Det er satt sammen av en eller annen i et plateselskap, men det gir et visst bilde av hva som var populært akkurat der og da. Er man ikke veldig interessert i de enkelte artistene, men vil ha et hitlistebasert soundtrack til sitt liv, kan sikkert disse funke bra. Eller man kan fordype seg videre i de ulike artistene etter å ha fått de presentert via denne samleplaten. Fair enough.

Ikke alle samleplater er så kommersielle som de nevnte - det finnes et uendelig antall plater med låter som er samlet av ulike grunner. Det kan være tribute-plater, forskjellige artister som har felles produsent, tidligere ikke utgitte låter fra en bitteliten og forlengst nedlagt platelabel, låter som representerer en felles ting, en felles stemning, hva som helst. Det er uendelige måter å sette sammen en samleplate på, og jammen gjør de det også. Slike plater krydrer platesamlingen for den som er fan av akkurat det som presenteres. Absolutt fair enough!

Nå er vi inne i iTunes' tidsalder, og det å kjøpe enkeltlåter er enklere enn noensinne. Og billigere. 8 kroner pr nedlastet låt, rett inn på iPoden. Og det er virkelig et hav å ta av (Obs: Jeg snakker nå om iTunes, jeg bryr meg ikke om ulovlige programmer eller nedlastingssteder - jeg laster ikke ned gratis eller ulovlig uansett hva noen måtte mene om den saken. Men den diskusjonen tar vi ikke her og nå). Eller ikke bare det - iPoden generelt er jo enkeltlåtenes hjemmearena, ettersom man kan lage hundrevis av egne spillelister eller kjøre hele greia på shuffle. Med ett blir alle låter uavhengige av albumet de egentlig tilhører, og står for seg selv.

Og her er vi inne på det sentrale. Er det for enkelt å glemme albumet som eget selvstendig kunstverk?

For min egen del - ingen fare. Når jeg flanerer utendørs eller er på biltur kjører jeg iPod på shuffle, men hjemme er det plater som gjelder. I den låtrekkefølgen som gjelder - nemlig den opprinnelige. Har man hørt en plate noen ganger, vet man hva neste låt blir. Det er en fin ting.

En barndomsvenninne sa ofte når hun kjøpte seg nye plater: "Jeg hadde hørt en fin sang og kjøpte plata, men så var det bare to fine sanger der, og resten var dårlig." Hennes løsning var dermed samleplater, fordi for henne var ikke et album et kunstverk av særlig stor verdi. Dommen faller fort. Noen låter er bra, noen låter er dårlige. Ferdig med det. Man bruker ikke tid på å fordype seg i albumet og bli kjent med det. Det er en annen tenkemåte, ettersom man ikke tar hensyn til artisten eller bandet og deres intensjoner - men av låttype. Man vil ha en bestemt type låter, man vil ikke høre én artist eller ett bands nye låter i en (forhåpentligvis) enhetlig setting.

Men for meg er det altså albumet som gjelder. Plukker man et album fra hverandre, får man f.eks. ti enkeltlåter. Legger man sammen disse ti enkeltlåtene igjen, får man ikke bare ti låter - man får et album. Det er så mye mer enn de ti låtene tilsammen. Rekkefølgen, stemningen, variasjonen, coveret, følelsen, helheten. Mange plater er virkelig ment for å høres på i en gitt rekkefølge, og ikke stykkevis og delt. Ta for eks. Neil Youngs LP "Rust never sleeps". Side A er akustisk. Side B er elektrisk. Hva skjer når man kjøper den på cd? Jo, man behøver ikke å snu plata for å få den elektriske delen. Da har den allerede mistet noe av sjarmen og intensjonen. Særlig om man attpåtil setter cden på shuffle og låtene kommer akustisk og elektrisk hulter til bulter. "Sgt. Pepper's lonely hearts club band" er et lignende eksempel. Flere av låtene henger sammen; det er meningsløst å høre på dem i feil rekkefølge. Kate Bush' "The kick inside", deLillos' "Svett smil", Saint Etiennes "Good humor", Stevie Wonders "Innervisions" - de er alle enhetlige plater som absolutt bør nytes i sin helhet. Låtene er som kapitler i en roman.

(En liten digresjon: Antagelig henger dette sammen med at jeg aldri har vært glad i samleplater fra en artist eller band heller. "The best of" finner man ikke mange av i min samling. Jeg ville ha alle albumene, ikke bare utdrag. Ikke minst fordi mange artister/band har veldig forskjellig stemning på de ulike albumene, og når man mikser dette i en greatest hits, mister man mye. Det blir tatt ut av sammenheng og satt sammen på en måte som det ikke var laget for.)

Det er dermed ikke sagt at låtene ikke har noen verdi enkeltvis. De nevnte albumene har såpass høy kvalitet på hver eneste låt, og å ta dem ut av sammenheng for å sette sammen en spilleliste eller ved å høre på iPoden på shuffle, er ingen forbrytelse. Tvert i mot. Jeg gjør det jo selv daglig på vei til og fra jobb. Det kan være veldig interessant å høre låter tatt ut av sammenheng fordi man har muligheten se dem for det de er, uavhengig av abumet. Men for min del er dette vanskelig å gjennomføre 100%. Jeg kobler dem alltid med albumet. Kommer "Golden lady", tenker jeg "Mmmmm, Golden lady... fin låt... Innervisions... fiiiin plate...." og ser for meg albumcoveret og alle assosiasjoner det albumet gir meg.

Man kan jo si at min iPod-shuffling er å utfordre meg selv på dette området. Jeg blir i allefall påminnet hvilke plater jeg har lyst til å høre på når jeg kommer hjem!


Min drøm er å gå på konsert der bandet spiller alle låtene fra én eller to plater fra start til slutt, i den rekkefølge de er på plata. Man vet hva neste sang blir. Det høres kanskje nerdete ut, men det var nå iallefall populært nok til at deLillos på no time solgte ut alle billettene til sin "Suser avgårde"-konsert på Rockefeller i fjor høst. Jeg hadde elsket å være der. Det var jeg dessverre ikke. Men jeg prøvde. For dette har jeg snakket om i årevis. Min bønn nå, til alle mine favorittartister og -band, er at de gjør det samme som deLillos. Det blir en drømmedag for alle hardcore fans!

(Bildet: et blurry lite utdrag av mine LPer. Noen som gjenkjenner en platerygg eller to? Gi lyd!)