Nostalgien lurer bak hvert hjørne

Jeg har ingen cottage på den engelske landsbygda, med en overgrodd hage full av epletrær og hemmelige kroker. Jeg har ingen stuga i Värmland med kakkelovn eller liten brygge ved vannet. Men jeg har en balkong i Oslo hvor klatreplantene har slynget seg rundt og opp og ned og rundt igjen siden slutten av april, hvor det fremdeles blomstrer, og hvor jeg kan sitte og kjenne varmen av sola som akkurat nå skinner gjennom det gyldne løvverket til den enorme bjørka rett utenfor.

Her kan jeg sette meg med en kopp te og en bok på en tidlig lørdags ettermiddag, høre på Kate Bush' "The Kick Inside" og få fullstendig nostalgi-kick. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er nostalgisk til akkurat dette, men sånn er det nå en gang. Kanskje er det bare en stemning og en følelse av frihet. Jeg husker en uke hvor jeg var forkjølet og hjemme fra skolen - dette var omtrent i 1990, på høsten, og skolen var ungdomsskolen - et ikke spesielt koselig sted, mye mas, in-crowds man aldri noensinne var del av, fester man aldri ble invitert på, alt det der. Det plaget meg egentlig ikke, jeg hadde mine interesser og det gjorde meg ingenting at jeg ble sett på som sær fordi jeg hørte på ganske annen musikk enn de andre. Noen dager hjemme fra skolen føltes som ferie, til tross for rennende nese og feber. Jeg så på fargene ute, høstløvet, sola, og jeg hørte på "The Kick Inside". Plata gjorde veldig inntrykk på meg, musikalsk men også pga tekstene, og "You crush the lily in my soul" er fremdeles en av de fineste verselinjene jeg vet. (Kate var bare 19 da hun skrev disse låtene.)

Samme høst hadde min brevvenninne Erica i Pennsylvania sendt meg noen utgaver av "Seventeen" og "Y.M." (Young Miss), og disse slukte jeg naturligvis disse dagene jeg var syk. Jeg leste hvert eneste ord gang på gang. Jeg studerte hver eneste reklame. Jeg var desperat etter Cover Girl Lip Slicks, og Erica sendte meg en noen uker senere. En korallfarget lipgloss som luktet yummy.

Nå i dag etter jobb gikk jeg en tur i det fine været, jeg stakk innom stamkaféen og kjøpte for en gangs skyld en kaffe - full av karamell og sjokolade og alskens søte siruper - og deretter satte jeg meg på balkongen. Og ble fullstendig innhentet av fortiden. En liten dæsj av Boucheron på den ene armen og Chloé på den andre - mine to favoritter fra den tiden. Kate Bush har nå gått to runder på stereoen, straks klart for den tredje. Kaffen ble etterfulgt av solbærte, sola gir meg fregner, jeg leser svenske interiørblader og har det veldig veldig bra.

Slike knopper er det hundrevis av fremdeles der ute, men vil de springe ut før frosten kommer? Tvilsomt.

Det er fint å være nostalgisk i blant, tenke tilbake på tider da man kanskje var splittet og ikke følte seg helt i takt med venner, være veldig glad for at den tiden er over - men samtidig kjenne at man er samme person, man har de samme grunnfølelsene og er bare blitt en modnere utgave av seg selv som femtenåring.