Når man er tante til smågutter på alder med hovedpersonen i Slumdog Millionaire og hans bror, må man bare lukke øynene og holde for ørene i kinomørket i blant. Selvfølgelig kan man tenke "deterbarefilmdeterbarefilmdeterbarefilm", men man vet jo at dette skjer overalt i virkeligheten, det finnes millioner av gatebarn som disse rundtomkring i verden, ikke minst i India der filmen er spilt inn.
En nydelig film, full av følelser og musikk og sterk vilje og håp og humor. Groteske scener og vakre scener avløser hverandre; jeg kan ikke tro at noen går uberørt ut av kinosalen.
Her har vi en av Oscars store filmer, ti nominasjoner (og hvis denne taper for Benjamin Button i en hvilken som helst kategori... Ja, dere vet hva jeg mener om den saken). Den har allerede fått flere Golden Globe- og Bafta-priser, bl.a. beste film og beste regi. Uansett hvor mange priser den tar - filmen blir sett av mange mange mennesker som helt sikkert har godt av å se hvordan andre i verden har det, at man skal sette pris på hvor godt man har det, og at man gjerne kan øke sin egen innsats for en bedre verden. Og samtidig er hovedpersonene så sterke, de ser ikke på seg selv som ofre - de har et enormt overlevelsesinstinkt.
Selv skal jeg fjernadoptere barn nr. 3 gjennom SOS Barnebyer i dag. Og oppfordrer alle mine lesere til å gjøre lignende handlinger. Link til SOS og Unicef øverst på høyre side. Og se for all del filmen.
(bilde:filmpromo)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Populære innlegg
-
Bloggleser Reggy stilte meg et spørsmål for en stund siden: Det virker som at du har tid til å gjøre så mye i livet ditt; jobb, oppussing, l...
-
Det har vært en deilig helg i blomstringsrus her i hagen - morelltreet og magnoliaen blomstrer alltid samtidig, og konkurrerer i hvem s...
-
Bloggen fyller 13 år i dag. Den er tenåring. Jeg tror det er en fin anledning til å si takk for nå. I tretten år har jeg formidlet til...
-
En liten notis i fredagens Morgenbladet fanget meg fullstendig. Det handlet om "Living to Music" : En ny type musikklubb der man m...
-
Hilsen fra sofaen, med tekopp, ibux og powerbook ved min side! Denne bloggen har visst fått en del nye lesere i det siste - i allefall er de...
4 kommentarer:
Eg var og såg den på laurdag med mine to, og ein venn. Mine to er ti og tolv, og har reist litt, så dei har sett slum og fattige barn både i Kairo og i Kathmandu. Likevel gjorde denne filmen veldig inntrykk, samtidig som den formidlar håp og framtidstru. Veldig bra! Eg støttar di anbefaling, og den kan fint visast til tiåringar.
Ja, denne filmen både gruer og gler eg meg til å sjå ...Eg er SOS-barnebyfadder til ein gut i India og ein gut i Brasil, og det er alltid fint å få brev frå barneheimane og sjå at ungane blir tekne godt vare på. Eg håpar filmen fører til at fleire blir fadrar, og dimed: at fleire ungar kan få det bra. Det er lite som skal til! Støttar også håpet ditt om Oscar-vinnar, Glamourbibliotekar:-)
Helt enig med deg. Fantastisk film som ikke glemmes. Jeg så den for to uker siden og får tårer i øynene bare jeg tenker på den. Jeg får nok ikke sett så mange av Oscarkandidatene før utdelingen men denne filmen bør få mange Oscarer!
Jeg har ennå ikke sett filmen, men støtter oppfordringen om å registrere seg som fadder hos SOS-barnebyer/UNICEF. En viktig håndsrekning til noen som virkelig trenger det. Dessuten er det utrolig fint å få følge fadderbarnets utvikling fra år til år. SOS-giroen er definitivt min favoritt blant de faste utgiftene!
Legg inn en kommentar