Denne klassikeren fra 1951 er på pensum i high school i USA. Den var også objekt for Mark David Chapmans, altså John Lennons morders, besettelse. Hovedpersonen, Holden, blir nok en gang utvist fra internatskolen han går på like før juleferien, men er redd for å dra hjem - han foretrekker at foreldrene får utvisningsbrevet i forkant, sånn at nyheten har sunket inn før han viser sitt ansikt i leiligheten på Upper East. Dermed blir han drivende rundt på Manhattan i noen dager, på barer, hoteller, i Central Park, på museer, gatelangs. Han røyker og drikker og tenker tilbake på skolen, på sine medstudenter som han ikke savner nevneverdig, og er lettet over å være kvitt både dem og lærerne. Han er en relativt pessimistisk ung mann, dyster og deprimert, og synes de aller fleste er phonies - altså overfladiske og falske. Han hater filmer. Han avskyr teaterstykker og skuespillere. Den eneste han føler han kommuniserer bra med, er lillesøsteren - den veslevoksne Phoebe. Og han savner lillebroren, som døde noen år tidligere. Han synes storebroren er en sellout ettersom han gikk fra å være forfatter til å bli manusforfatter i Hollywood. Språket er muntlig, tenåringspreget, mange typiske fyllord som "and all", "or something" (ofte i slutten av setninger), mange gjentagelser og forsikringer om at han mener det han sier ("I really was."). Ord (eller deler av ord) som skal vektlegges, står i kursiv - det gjør det også veldig muntlig, og er faktisk en ganske smart vri. ("It isn't that. It isn't that at all.")
Det er en god del overdrivelser av typen "All I can say is, don't see it if you don't want to puke all over yourself" - som han sier etter å ha brukt hele halvannen side på å fortelle hva filmen han har sett handler om. Han er med andre ord ingen 100% troverdig forteller, men samtidig er det greit - han er ung. Jeg blir litt irritert på han i blant når han er sutrete og negativ. Særlig fordi det av og til skinner igjennom en slags galgenhumor - så hvorfor lar han tungsinnet vinne hele tiden? Siste side er et lite hopp fram i tid, livet hans er forandret uten at jeg behøver å si hvordan, og han grubler litt på om han skal begynne på en ny skole til høsten igjen. Jeg stiller meg tvilende til at han har gjennomgått en modningsprosess eller nådd en dypere og ny erkjennelse i løpet av boka. Hvilket også er uvanlig, og ganske interessant. Ingen moralpreken til slutt.
Som stor fan av John Lennon forbanner jeg denne boka fordi det visstnok var den som fikk Mark David Chapman til virkelig å drepe Lennon - han mente etter å ha hørt tekstene på Plastic Ono Band at Lennon hadde blitt en phony ("I don't believe in Beatles..."), og han identifiserte seg veldig med Holden. Samtidig kan jeg ikke helt forstå linken der, Holden var ikke en potensiell drapsmann slik jeg ser han, så jeg trekker forbannelsen tilbake, legger skylden ene og alene på Chapman, og er fornøyd med å ha lest nok en klassiker. Anbefales herved!
8 kommentarer:
Så morsomt, jeg leste akkurat ut den boka i går og leste om både den og forfatteren på Wikipedia etterpå. Leste den første gang for mange år siden og kan ikke akkurat si jeg husket så mye fra den. Jeg ble også nokså irritert på den konstante klagingen hans, "if you want to know the truth"! Ellers en helt grei bok.
Ragnhild
Denne var pensum i engelsk på lærerskolen, og jeg syntes den var både interessant og irriterende. Dvs Holden er irriterende, boka er interessant.
Fant også den aller første norske oversettelsen av den, hvor det er en del ting jeg syntes ble litt morsomt oversatt. Holden går rundt i en jakthatt og føler seg litt hornete (eller noe sånt).
Ragnhild: Holden var datidens største emo :D
Kaisa: HAHA, jakthatt! Kult.
Ah - elsker denne boka! Leste den første gang som pensumbok på high school i USA. Den har jo helt kultstatus der. Og liker spesielt hans fascinasjon for endene og hva som egentlig skjer med dem om vinteren.... :D Enig med Kaisa at den er både interessant og irriterende.
Den leste jeg som pensum på videregående, og elsket/hatet den. jeg leser den om igjen en gang i blant, og synes synd på Holden. Det virker for meg som om han ikke har lyst til å bli voksen, og jeg tror savnet av broren gjør at han tviholder på barndommen på en ikke spesielt sjarmerende måte. I ettertid lurer jeg på hvorfor den doble betydningen i tittelen aldri ble vektlagt når vi analyserte som verst.
Denne leste jeg som engelskpensum på BI for 25 år siden, og husker den fortsatt. Den er jo en klassiker i USA, fordi den var en trendsetter og veldig forut for sin tid (husk, den er jo gammel!) - og skrev om tenåringers liv på en måte som ikke hadde blitt gjort før. Språkbruken var nok veldig moderne da boken ble gitt ut. Leste i avisen da den kom på norsk for et par (??) år siden at den aldri hadde blitt oversatt til norsk før - helt merkelig egentlig. Syns boka var fin, jeg!
Glamoursjefen: Taxisjåførens teori om fiskene bekymret meg litt! :D
Fru Storlien: Jeg tror også brorens død gikk svært intenst innpå han.
Annepålandet: Å, absolutt fin! Jeg var overrasket over hvor moderne den var, og særlig det med språket. Det var veldig muntlig og det gjorde det enda mer troverdig i forhold til Holdens rolle som troubled teen :)
Nå ble jeg inspirert til å lese boken en gang til. Jeg tror det er en sånn bok som bør leses en gang når man er litt yngre eller jevngammel med hovedpersonen, og så en gang når man er litt eldre og ser tilbake på da man var tenåring. Så nå er det på tide å oppleve boken som voksen.
Legg inn en kommentar