Gratulerer!
søndag, februar 07, 2010
Årets låt 2009
Jeg har tenkt lenge på at jeg skulle kåre årets låt 2009. Herved deler jeg ut den gjeve prisen til fjorårets comeback, Prefab Sprout, og deres vidunderlige "Music is a princess" - kanskje ikke uventet for faste lesere av denne bloggen. Melodien, harmoniene, maj-akkordene, arrangementet, Paddys myke stemme, og for en gangs skyld: teksten! Jeg hører som regel aldri på tekster, men denne går rett i hjertet. Music is a princess, I'm just a boy in rags. Jeg stiller meg 100% bak den.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Populære innlegg
-
Bloggleser Reggy stilte meg et spørsmål for en stund siden: Det virker som at du har tid til å gjøre så mye i livet ditt; jobb, oppussing, l... -
Det har vært en deilig helg i blomstringsrus her i hagen - morelltreet og magnoliaen blomstrer alltid samtidig, og konkurrerer i hvem s...
-
Bloggen fyller 13 år i dag. Den er tenåring. Jeg tror det er en fin anledning til å si takk for nå. I tretten år har jeg formidlet til... -
En liten notis i fredagens Morgenbladet fanget meg fullstendig. Det handlet om "Living to Music" : En ny type musikklubb der man m... -
Hilsen fra sofaen, med tekopp, ibux og powerbook ved min side! Denne bloggen har visst fått en del nye lesere i det siste - i allefall er de...
7 kommentarer:
Likte den veldig godt! Min kjære samboer syns dessverre den ble litt for musikal-aktig.. Ikke at jeg ser hvordan det nødvendigvis er negativt :)
Det är en underbar låt! Paddy MacAloon är ett geni. Tänk att den här pärlan från Prefab Sprout kom ut i år för att glädja oss!
Kristina: Dette kunne jeg ha sagt mye om :) Musikaler, estetisk sett (og nærmest per definisjon) er noe jeg ikke vier mye tid til - jeg kan ikke huske sist jeg så eller lyttet til en musikal frivillig, men det er jo absolutt en genre hvor mange av de samme virkemidlene melodiøse popband som Prefab Sprout bruker, er sentrale. Lydmessig veldig "vidt", mye klang, stort lydbilde, samt harmonier som går langt utover de vanlige tre grepene - og mye sekvensering av små melodilinjer, det er sånt som fester seg i hjernen. Lloyd Webber interesserer meg midt i ryggen, men jeg skal innrømme at han kan å bruke disse virkemidlene. Personlig foretrekker jeg dog å lytte til når Prefab Sprout, George Michael, Sting eller Salem al Fakir bruker dem - for å nevne andre som har full oversikt over dette :) Kort oppsummert: Det er det motsatt av grunge. :D
Jenny B: Ja, tenk det, tross helseproblemer og det ene og det andre. Håper Paddy har mer på lager!
...en liten presisering dog: I kommentaren ovenfor sikter jeg til musikaler de siste 40 år, i Lloyd Webber-genren. Når det gjelder Irving Berlin- og Rodgers&Hammerstein-musikaler i innspillinger fra 40-50-tallet, stiller saken seg annerledes. Det er en grunn til at mange mange av de melodiene har blitt standardlåter i jazzen, "The American songbook" og vil leve lenge. Dessuten hadde de en annen syngestil på den tiden.
Støtter deg 100% kjære Glamourbibliotekar. Heia Paddy! Håper vi har enda mer godt i vente. Og det raskt. :)
Skjønner absolutt hva du mener! Men liker du ikke musikaler i det hele tatt? Jeg kan virkelig like det nesten utelukkende på grunn av hvor corny det er; dansingen, musikken, "storyen". Herlig :D
Men er enig i at til "hverdags" holder det med Prefab og lignende :)
Glamoursjefen; :)
Kristina: Jeg liker filmen Hair. Jeg liker Streisand-greier fra 70tallet, Yentl og sånt, og selvfølgelig My Fair Lady selv om det ikke er Audrey som synger. Jeg liker Mary Poppins og den tradisjonen. Jeg får panikk av Lloyd Webber og den britiske musikal-syngestilen. Brystklang med tilgjort vibrato på hver eneste tone appellerer ikke til meg. Sarah Brightman gir meg frysninger, og ikke på den positive måten.
Legg inn en kommentar