lørdag, februar 06, 2010
Glassklokken / Sylvia Plath ; oversatt av Mona Lange. - Oslo : Gyldendal, 2003. - 202 s.
Jeg tror ikke jeg skal si så mye om denne boka. Det finnes så mye info på nettet og i artikler, så mange analyser, og jeg har ikke lyst til å si for mye om handlingen - dere må heller lese den selv. Men det er en interessant beskrivelse av psykiske lidelser og behandlingsmetodene på 50/60-tallet, å føle seg fremmedgjort, og med tanke på forfatterens egne opplevelser oppfattes den også temmelig troverdig.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Populære innlegg
-
Bloggleser Reggy stilte meg et spørsmål for en stund siden: Det virker som at du har tid til å gjøre så mye i livet ditt; jobb, oppussing, l...
-
Det har vært en deilig helg i blomstringsrus her i hagen - morelltreet og magnoliaen blomstrer alltid samtidig, og konkurrerer i hvem s...
-
Bloggen fyller 13 år i dag. Den er tenåring. Jeg tror det er en fin anledning til å si takk for nå. I tretten år har jeg formidlet til...
-
En liten notis i fredagens Morgenbladet fanget meg fullstendig. Det handlet om "Living to Music" : En ny type musikklubb der man m...
-
Hilsen fra sofaen, med tekopp, ibux og powerbook ved min side! Denne bloggen har visst fått en del nye lesere i det siste - i allefall er de...
2 kommentarer:
Jeg husker at jeg leste denne for mange herrens år siden - engelsk grunnfagtider antageligvis - og mot slutten av boken følte jeg meg nokså sikker på at jeg også hadde en utfyllende rekke psykiske problemer. Litt som å lese medisinsk leksikon, man føler diagnosene hoper seg opp.
Jeg tror nok mange kan kjenne seg igjen i det hun skriver, egentlig.
Legg inn en kommentar