torsdag, august 13, 2015

Irrational man (2015)








Sommerens filmhøydepunkt hvert år er alltid Woody Allens nyeste, som vi stort sett pleier å se i premierehelga - også denne gang. Jeg DIGGER at han kommer med ny film hver sommer. Han er blant mine absolutte yndlingsregissører, og det er virkelig luksus at det stadig kommer nye filmer fra den kanten. Akkurat som med yndlingsforfattere eller -musikere når de slipper noe nytt. Når man har interessefeltene sine litt bakover i tid sånn som jeg - det være seg litteratur, film, kunst, musikk - er ikke dette hverdagslig lenger, så derfor er det ekstra gledelig når det kommer nye ting. Denne gangen har han kapret Joaquin Phoenix, en av vår tids aller beste filmskuespillere etter min mening, og Emma Stone som også var med i fjorårets Provence-film, "Magic in the moonlight". Parker Posey gjør også en strålende figur som professorkollega, helt Allensk på alle måter. Hun kunne gått rett inn i en av filmene fra sent 70-/tidlig 80-tall. Temaet er klassisk, finnes i en hel rekke filmer og bøker (bl.a. "Doktor Glas" av Hjalmar Söderberg som jeg straks er ferdig med, og "Therese Raquin" av Zola) - altså, finnes det noe som heter barmhjertighetsdrap der man tar livet av en person for å gjøre livet til en annen person bedre? Og komme unna med det? Uhyggelige greier. Jeg likte filmen. Den foregår ikke i New York, men det er universitetsmiljø og hyggelige leiligheter og mange bøker og malerier i det alltid litt mørke interiøret. Helt etter min smak alt sammen! Musikken denne gang er stort sett litt groovy pianofunk fra Ramsey Lewis, hvilket passet helt ypperlig, og det er interessant å lese intervjuer med Woody om hvordan han plukker ut musikken til sine filmer. Han hører gjennom sine egne plater og leter til han finner det som gir scenen det lille ekstra. Han får det alltid til. Et annet stykke som ble spilt noen ganger, også helt perfekt i denne sammenheng (og som Emma Stones karakter øvde på), er preludiet i c-moll fra Das Wohltemperierte Klavier (bok 1) av Johann Sebastian Bach. (Fugen var dog ikke med.) 

Kritikkene er blandet, har jeg sett - sånn var det i fjor også, men jeg synes det er litt rart hvis noen tror han skal lage en ny "Blue Jasmine" eller "Match Point", eller "Annie Hall" for den del, hver gang. Han gjør aldri samme film to ganger på rad. Man må begynne på scratch og ta filmen for det den er. Og denne er i "Match Point"-retning hva stemning og tema angår. 

Absolutt severdig!



2 kommentarer :

Hermia sa...

Ser så mycket fram emot den! Men får vänta till september minst... Så häftigt produktionstakten fortfarande håller fast ffilmskaparen är till åren kommen.

Glamourbibliotekaren sa...

Ja, virkelig!!