torsdag, juni 23, 2016

Det årlige sankthans-innlegget: Den 23. juni glemmer jeg aldri



Vi er glade i tradisjoner i denne bloggen, her er en reprise - kanskje til glede for nye lesere:  
Den 23. juni glemmer jeg aldri. 

Vi var lenge i New York sommeren for tolv år siden, bodde i en leilighet på Upper West, ikke langt fra Morningside Heights og Columbia University. Vi hadde allverdens tid, utforsket byen og følte oss veldig hjemme der. Jeg hadde en vag plan om å gjøre en liten Holly Golightly-photoshoot utenfor Tiffany's, med solbriller, perler, oppsatt hår, kaffe og en Danish. Og svart boatneck-topp (kjolen hennes forsøkte jeg ikke å kopiere). (NB! Dette var før Facebook og Instagram og sånt, før denne bloggens eksistens også, og bildene var kun til eget bruk - skulle ikke deles noe sted! Dessuten var man et sted i tjueåra og sånt var veldig gøy den gang.) 

Dagene gikk, dette ble utsatt noen ganger, men en dag sa kjæresten min "NÅ MÅ vi til Tiffany's"! Jeg satte pris på engasjementet uten å lure på hvorfor han var så oppsatt på å få gjort dette. Vi trasket gjennom Central Park, gikk en runde på Upper East utenfor huset der Holly Golightly bodde i filmen, tok bilder, pratet med en forbipasserende eldre mann som fortalte om innspillingen (han hadde bodd der i mange mange år og husket filmsettet godt), gikk innom en baker for å kjøpe med en Danish (altså wienerbrød), og til slutt gikk vi til Tiffany's og tok bilder. Jeg stod der foran vinduet mens folk passerte i alle retninger, litt flau, med min Danish og min kaffe, og han knipset løs. Bildene ble så som så, spisebilder er aldri heldige... Men etterpå, da jeg snudde meg for å gå videre, dro min elskede meg inntil seg midt i folkehavet og hvisket det store spørsmålet inn i øret mitt, og det var jeg overhodet ikke forberedt på. Tårer og latterkrampe, og mennesker overalt. Jeg måtte sette meg ned på en benk for å komme til hektene igjen. Det var en sjokkopplevelse å bli fridd til, men på en morsom måte! Vi hadde vært kjærester i noen år, vi bodde sammen og var sikkert i manges øyne ganske etablerte, men allikevel. Plutselig er man i en film. En Audrey Hepburn-film! Fifth avenue, vårt elskede New York, i Audreys fotspor, og der satt vi på en benk og sa "VI SKAL GIFTE OSS!" til hverandre og fniste hysterisk, lettere panikkslagne.  

Det er tolv år siden i dag! Tida flyr. Vi har vært i New York mange ganger etter det, det er "vår" by, og den vil alltid bety noe helt spesielt for oss. 

En ting jeg kanskje ikke har nevnt før, er at vi feiret frieriet på en italiensk restaurant i West Village, uten å måtte reservere bord - for dette var jo i Atkins-kurens høytidsdager og ingen på Manhattan spiste karbohydrater bortsett fra oss. Haha!

(Og om nøyaktig ett år kommer denne historien i reprise igjen!)

10 kommentarer :

Anonym sa...

Vi vil ha denne historien igjen igjen og igjen! Vi gleder oss på deres vegne og jeg skriver vi selvom jeg ikke kjenner noen andre som leser bloggen din for jeg er overbevist om at jeg snakker for mange! Ha en strålende St. Hans. .mette

Randi sa...

Helt enig med Mette <3
Herlig romantisk <3
Nyt dagen og hverandre <3

Stine Arkeologine sa...

Koselig reprise! Til lykke med 12-årsdagen for 23. juni til dere begge! :-)

Stine Marie sa...

Så fint <3

Hermia Says sa...

Japp, lika fint varje år :-)
Gratulerer med dagen!

Anonym sa...

Jeg elsker den historien! Hører den gjerne hvert eneste år :-)

Fivrelden sa...

Takk for at du deler din vakre fortelling med oss. :)

petit sa...

Ja, den er absolutt verdt reprise! Gratulerer med dagen! :)

Anonym sa...

Fantastisk historie, jeg leser den med glede hvert eneste år!
Gratulerer med frieri-dagen!

Lille My

Glamourbibliotekaren sa...

Alle: Tusen takk alle sammen, og takk for at dere ikke blir lei denne tradisjonen :)