Oscar-sesongen er i gang, og i år tenker jeg å sitte oppe igjen som jeg har gjort i alle år bortsett fra i fjor. Jeg kommer nok ikke til å se alle hovedfilmene - det er et par stykker som virkelig ikke frister, men de fleste skal jeg nok få med meg.
"Silver Linings Playbook" har fått åtte nominasjoner. Beste film, begge hovedrollene, begge birollene, beste regi, klipp og manus (adapted screenplay). Den handler i hovedsak om bipolare Patrick (Bradley Cooper) som skrives ut fra en psykiatrisk institusjon hvor han har vært i åtte måneder, og hans noe urealistiske drøm om å få tilbake sin kone - som han må holde seg langt unna, ellers må han inn igjen. Han kjemper desperat for å vise alle hvor positiv og frisk han er, hvor klar han er for å satse på ekteskapet igjen, og jo mer han forsøker å bevise, jo mer motbeviser han det. Arbeidsløs og uten eget hus flytter han hjem til foreldrene, og i nabolaget bor Tiffany (Jennifer Lawrence), som selv har psykiske plager etter å ha mistet mannen sin. De to utskuddene i en ellers nokså fasadeorientert småby finner hverandre på sitt underlige vis.
En bra film med en god del humor, noen ting som gjør litt vondt, og med mye glimrende skuespill. Robert DeNiro spiller faren, Jacki Weaver er moren, alle fire er nominerte.
Legg merke til at Patrick klikker når han hører Stevie Wonders "My cherie amour", siden det var bryllupssangen deres (og fordi han får vonde minner fra den senere). Den var sentral i bryllupet vårt også, vi hadde jo eget Stevie Wonder-band, men jeg blir heldigvis bare glad når jeg hører den.
