Jeg var på loppemarked for noen år siden og kjøpte en diger bunke pianonoter. Da jeg kom hjem og bladde gjennom dem, ramlet det ut et stort og pent dobbel-kort i hvitt med gullskrift: "50 år". Inni kortet lå det en hel del telegrammer, datert 11. desember 1948. Aagot i Schultzgaten fikk gratulasjoner på 50årsdagen fra Bertha og Ivar, Sonja og Sverre, Margit og Victor m.fl. - men det mest rørende var selve kortet. Det var fra hennes bestevenninne Vivi.
Vivi hadde limt inn et bilde av Aagot, og i tillegg skrevet en lang prolog til fødselsdagen hennes. Bildet over viser de tre siste versene. (Det fascinerer meg at "vidunderligt" rimer med "misunderlig"...)Jeg kan tenke meg dette betød mye for jubilanten, og derfor er det litt vemodig at det ikke er blitt tatt vare på av etterkommerne (hvis de finnes). Nå ligger det i pianokrakken min, og herved blir minnene fra Aagots fødselsdag børstet støv av og presentert for mine kjære lesere, nesten 60 år senere.
(Det er virkelig synd at telegrammene har forsvunnet. Tekstmeldinger er ikke det samme... og prologer - når fikk du en spesialskrevet prolog sist? En dag skal jeg skrive en prolog til dere og legge ut her i bloggen!)
10 kommentarer:
Å, det var ganske rørende å lese egentlig. Tenk hvor banal all kommunikasjonen vår blir i grunn med dagens teknologi. Jeg tenker bare på hvor mange tekstmeldinger jeg sender til kjæresten min i løpet av en dag, noen ganger lurer jeg på om det er på godt eller vondt...
Rørende! Og jeg har fått en rekke spesialskrevne prologer på opptil flere sprog, som skribenten uttalte det. Min farmor- ære være henne, og ja; jeg savner henne veldig...
Torill: Kommunikasjon som sådan er vel bra uansett form :) Men jeg savner veldig å skrive brev, og å få håndskrevne brev fra andre - nå for tiden rekker jeg jo å maile vedkommende hundre ganger på den tiden det tar å sende et brev i posten.
Juristen: Du får ramme dem inn, hvis du ikke allerede har gjort det! :)
Det var verkligen en fin presenet till 50-årsdagen; en så personlig och vacker dikt! Nu blir jag inspirerad till att försöka mig på att skriva något fint till mina vänner oftare.
Vackert.
Kan man inte sända telegram längre? har för mej jag gjorde det för några år sedan...
Iallafall skriver jag handskrivna brev med snigelpost fortfarande. Med fint brevpapper och jag brukar limma älvor på...=) Älskar det handskrivna och lite gammeldagsa.
JennyB: Ja, det gjør man jo altfor sjelden. Sånt er så koselig å få!
Yoginimaria: Jeg forsøkte for 8-10 år siden, men da gikk det i allefall ikke :)
Jeg pleier å skrive kort til vennene mine - i hverdagen og ikke på ferie. Da skriver jeg koselige ting, men ikke det samme som de får på vesentlig oftere oppdaterte eposter! Og så blir det kanskje litt lengre mellom epostene den uka jeg sender kort, så jeg ikke avslører alt :)
Dessuten er det litt hobby i å finne kort som passer til mottakeren :)
Frøkna: Det er jo en veldig god idé. Alltid koselig å få kort! Og jeg kjøper ofte kort, men sender dem sjelden.. vil liksom ha alle selv, men de blir jo bare liggende :)
Det var en nydelig sak. Ganske rørende, ja.
Jeg synes ideen med å sende kort til folk sånn midt i hverdagen var skikkelig god. Jeg har også en skuff full av kort, men mange av dem er så bisarre at jeg ikke kan utsette folk for dem!
Ellers foregår det mye god kommunikasjon både via epost og sms, og blogger også - mange kjenner hverandre irl vet dere. Jeg tror det er et feilspor å tenke at det er 'slutt på' kommunikasjonen fordi vi ikke sender håndskrevne brev lenger (nesten). Vi gjør det bare på en litt annen måte Tenker jeg - mens jeg har i bakhodet reaksjonen jeg får de ytterst få gangene jeg faktisk sender håndskrevne brev ;-)
Hagenpåhytta: Ånei, det er absolutt ikke slutt på kommunikasjon - tvert i mot!! Den har bare andre former.
Legg inn en kommentar