A moveable feast / Ernest Hemingway. - London : Arrow books, 2010. - 240 p.

Denne er av typen bøker jeg virkelig elsker. Ernest Hemingway forteller korte historier om sitt liv i Paris på tjuetallet da han var i tjueårene, hvor han bodde sammen med sin første kone og etterhvert første barn. De var fattige, de bodde i Latinerkvarteret, og han skrev for det meste på kaféer og hadde sine daglige rutiner. Han forteller om andre forfattere han traff jevnlig, F. Scott Fitzgerald, Ezra Pound, om hvordan de spionerte på James Joyce og ikke minst: Om Gertrude Stein. Det er mye humor i disse historiene - ikke minst når han gjengir møter med den noe illeluktende Ford Madox Ford (helst utendørs), hvordan Ford har en tendens til å lyve når han er trøtt, og jeg lo høyt da Ford gang på gang skulle forklare Hemingway veien til en bestemt kafé, og Hemingways gjentatte og fortvilte "Jeg vet hvor den er, jeg bodde i samme hus i mange år!" overhodet ikke hadde noen betydning.

"You're very glum," he said.

"No."

"Yes you are. You need to get out more. I stopped by to ask you to the little evenings we're giving in that amusing Bal Musette near the Place Contrescarpe on the rue Cardinal Lemoine."

"I lived above it for two years before you came to Paris this last time."

"How odd. Are you sure?"

"Yes," I said, "I'm sure. The man who owned it had a taxi and when I had to get a plane he'd take me out to the field, and we'd stop at the zinc bar of the Bal and drink a glass of white wine in the dark before we'd start for the airfield."

"I've never cared for flying," Ford said. "You and your wife plan to come to the Bal Musette Saturday night. It's quite gay. I'll draw you a map so you can find it. I stumbled on it quite by chance."

"It's under 74 rue Cardinal Lemoine," I said. "I lived on the third floor."

"There's no number," Ford said. "But you'll be able to find it if you can find the Place Contrescarpe."

Eller da han satt og skrev på en kafé og ble forstyrret av en mann som i utgangspunktet bare ville snakke med den store Hemingway, men som ble mer og mer plagsom da Hemingway ikke var interessert i å ta en pause i arbeidet: 

"I had heard complaining all my life. I found I could go on writing and that it was no worse than other noises; certainly better than Ezra* learning to play the bassoon."

(*=Ezra Pound, poet og venn)

Her minner han meg om Kurt Vonnegut, og til og med Woody Allen. 

Helt fra første gang jeg var i Paris, for mange år siden og før denne bloggens eksistens, har jeg hengt mye i områdene hvor han bodde, skrev og sosialiserte. Place de la Contrescarpe er ett av mine yndlingssteder i Paris, og hotellet vi foretrekker ligger i gata hvor Hemingways lille kalde leilighet lå. Dessuten - dagens utgave av Shakespeare & Company er jo en slags tribute til Sylvia Beachs bokhandel med samme navn, hvor Hemingway lånte og kjøpte engelskspråklig litteratur i likhet med alle andre forfattere i frivillig eksil i Paris på den tida. Det er moro å følge fotsporene hans i disse gatene og delene av byen hvor jeg er godt kjent. 

Mitt eksemplar av boka kjøpte jeg på Shakespeare & Company i vår, og den har butikkens fine stempel inni.