God natt, kjære lesere!

Månen skinner i hagen. Man burde egentlig være våken hele sommerhalvåret. Sove kan man gjøre om vinteren.

Glamorøs fredag

God morgen, kjære venner! Her er det pysjamasglamour på hjemmekontor! Arbeidsdagen er godt i gang, og jeg har en kopp Orientens Paradis ved min side - altså min yndlings-vår-te gjennom mange, mange år. (Tror jeg ble introdusert for den i 2001, og jeg har selvfølgelig blogget om den flere ganger.)

 Dagens duft blir Chanel Cristalle, jeg tenker kanskje å spandere en kake på min elskede til lunsj, og ellers skal vi henge med nevøer! Konsert i morgen, kanskje et bruktmarked - jo, dette blir en fin helg. 

Og dere: TUSEN takk igjen for så mange hyggelige bloggbursdagshilsener!! Det er veldig, veldig koselig å høre fra dere, og morsomt å lese om hvordan og når dere fant bloggen. Det er selvfølgelig full anledning til å legge igjen en kommentar for de som ikke har gjort det også - her er bursdagsinnlegget. 

Ha en fin dag alle sammen!

Hilsen Glamourbibliotekaren. 

The Blazing World / Siri Hustvedt. - London : Sceptre, 2014. - 379 p.

I påska kjøpte jeg Siri Hustvedts nye bok, og innen jeg gikk i gang med den, hadde jeg lest alle omtalene i mine faste aviser og på nett, hørt Bok i P2s anmeldelser og lest intervjuer. Noen ganger liker jeg å gyve løs på bøker uten å lese noe om dem først, for ikke å bli for påvirket av andres mening - men akkurat denne fanget min interesse straks avisene begynte å skrive om den, og jeg ville gjerne finne ut mest mulig om den mens den var på vei til meg i posten. Jeg fant den dypt fascinerende. Jeg er generelt begeistret for Hustvedts bøker, jeg har lest så å si alle (kun et par unntak), og selv om denne er annerledes enn de andre, har den en del til felles med f.eks. "What I loved" - som kunstmiljøet i New York med en del bisarre innslag, den tilsynelatende sjarmerende men egentlig svært usympatiske løgneren Rune, crossdressing og rollespill / masker, kjønnsdiskriminering, ulike kunstuttrykk, og selvfølgelig nevrologi og psykoanalyse som Hustvedt generelt skriver mye om. 

Jeg brukte lang tid på denne boka, nesten tre uker, men sånn måtte det bli. Den er nesten 400 sider og ikke av typen man bare freser igjennom. Herved sterkt anbefalt. 

Hurra for mine lesere!

Tusen takk for alle hyggelige hilsener i bursdagsposten! Det var jo så mange kjente navn blant dere, lesernavn fra "gamle dager" som jeg ikke har sett på lenge - jeg ble så glad, jeg trodde dere var borte! Lesertallet holder seg veldig stabilt og har gjort det i mange år, men interaktiviteten har dalt kraftig. Kanskje er det fordi det er mye enklere å legge igjen kommentarer på f.eks. Instagram, som i stor grad har tatt over for bloggene? Jeg vil anta at mange leser blogger på mobil, og mange blogger (sikkert min også) er nok ikke tilpasset det formatet, særlig ikke når det gjelder kommentering. Jeg merker det selv, jeg kommenterer i blogger kun når jeg sitter ved en mac hjemme - ikke på mobilen. 

Men sånn er det; jeg ville bare si at det var kjempehyggelig å se at mange av dere gamle travere fremdeles er her - skulle ønske dere kunne gi lyd fra dere litt oftere! Det er jo ikke meningen at bloggen skal være helt enveis, så det var skikkelig koselig å lese alle de fine kommentarene deres. Det er forøvrig ikke for sent å legge inn for dere som ikke har gjort det ennå - her er det åpent døgnet rundt selv om posten havner lenger og lenger ned på siden!

Mvh en meget glad Glamourbibliotekar. 

Vårt nye bad!

I følge megleren flyttet vi inn i et oppussingsobjekt den gangen for fem år siden. Vi var overlykkelige over den autentiske sekstitallsstilen med innebygde garderobeskap og fine dører, og hadde overhodet ikke noe behov for å gjøre annet enn å male noen vegger og slipe et gulv. Badet var 70-talls men lyst og sjarmerende, og fungerte helt fint inntil vi i fjor høst plutselig opplevde at det av og til kom vann gjennom taket på kjøkkenet når noen dusjet. Oops. Da kom vi fram til at tiden var inne for å bygge et nytt bad, helt fra scratch. Min flinke, flinke mann og min enda flinkere svigerfar har stått på siden begynnelsen av mars, og endelig er vårt praktfulle nye finere-enn-hotellbad-bad ferdig! 

Vi plukket herfra og derfra og satte sammen det vi likte (badekar!!) og det som var praktisk på et såpass lite rom, ga blaffen i alle trender og interiørmagasiner og brosjyrer, og kjørte vårt eget løp. Vi ville ha et grønt bad! Inspirert av veggene på t-banestasjonen på Tøyen, av grønne brevann, av vårfarger. 

Da ble det sånn!

 Tidligere i vinter fikk jeg deilige badeprodukter av min mann, fra Santa Maria Novella. 

Kveldssol gjennom vinduet, og grønnfargen endrer seg. 

Jammen matcher badet det lille nattbordet som står på gangen utenfor; det som morfar snekret og som jeg ga dets opprinnelige farge for noen år siden (det hadde vært lysegrått noen tiår i mellomtiden). 

Jeg har allerede badet mange ganger, med tekopp ved min side, P2 på radioen, og en gang med et Morgenblad som jeg klarte å dyppe halvveis nedi badevannet. Jeg er ute av trening, det er fjorten år siden jeg sist bodde et sted med badekar. Skal jeg oppfylle mitt eget ønske om å lese bøker i badekaret, må jeg fokusere. 

Magnolia- og morelltrefeiringen fortsetter!

Aller først - det er veldig morsomt å lese i kommentarfeltet til gårsdagens bursdagsbloggpost om hvordan og når dere fant denne bloggen! Alle er hjertelig velkomne til å komme med sine bidrag, the more the merrier!

Nå når både morelltre og magnolia er på det vakreste, må vi passe på å utnytte alt sammen. I likhet med forrige helg, trommet jeg sammen til et bittelite teselskap nå i går, og vi satt under det praktfulle treet og snuste inn duften av den nydelige blomsterskyen over oss mens vi stappa i oss kake.  

Plommetreet er også i full gang, og har blekgule tulipaner og pinseliljer under seg. 

 Sånn så det ut når vi tittet opp i lufta. 

Fornøyde humler og bier hoppet fra blomst til blomst, det blir jeg glad av å se. 

Namnamnamnamnamnam

Er ikke dette verdt å feire, så vet ikke jeg!

Helgas varp

I helga var jeg på bruktmarked, og endte opp med noen fine saker. Denne globusen, for eksempel. Jeg tror den er fra sekstitallet, stetten er av tre, Tyskland er delt i øst og vest, og Sovjetunionen er et enormt land. For oss som ble født midt inn i den kalde krigen og husker øyenbrynene til Leonid Bresjnev fra Dagsrevyen, er det fint å ha en sånn. Tretti kroner syntes damen den var verdt.

Jeg slo til. 

En nydelig tekopp med blåveis på fra Egersund Fayance, den er gammel men velholdt. Og tre bøker -  dikt av Gustaf Fröding, Johan Borgens "Ingen sommer", og "Boken til deg" av Kerstin Thorvall-Falk - en slags selvhjelpsbok for teenagere omkring 1960, med tips til hårfrisyrer, brilleinnfatninger, hva man kan gjøre når venninnene i klassen er kultne og litt om hvorfor det er lurt å spise frokost. (Jeg har den fra før, men det er jo en utmerket gave, så jeg kjøper alltid slike når jeg kommer over dem)

Bøkene + tekoppen kom på ca 50 kroner tilsammen. 

Dobbel bursdag

I dag er det 85 år siden denne skjønnheten ble født, og det er ni år siden bloggens spede oppstart. 

Hurra!

Jammen går årene fort!

I begynnelsen hadde den ca ti lesere, som bestod av familie og venner, men etterhvert kom det flere og flere til, og det ble et firesifret antall unike ip-adresser registrert hver dag. Hvis noen husker sånn omtrent når de begynte å henge her, legg gjerne igjen en kommentar! Det er morsomt å høre!

Om Grand Prix

Åse Kleveland - den beste Grand Prix-programlederen ever. 

I kveld kl 22.20 sender NRK2 den internasjonale Grand Prix-finalen fra Bergen i 1986; den første gangen Norge arrangerte den! Og jeg gleder meg som en liten unge til å se den igjen. Jeg husker den finalen så godt. Jeg var ti år, pleide å kjøpe Grand Prix-melodiene på kassett, og hørte på den hele tiden resten av sommeren - sammen med venninner eller min kusine. 

Fra jeg var omlag 5 til jeg var 16-17 fulgte jeg entusiastisk med på Melodi Grand Prix. Jeg har stadig en del av de internasjonale finalene fra 80-tallet på VHS, noen så å si utslitte, og jeg husker fremdeles hvordan koristene danser og hva dirigentene heter. Jeg husker overhodet ikke plasseringene eller hvor mange poeng Norge ga de forskjellige landenes bidrag. Jeg og min kusine hadde våre egne knagger å henge låtene på, alt etter hva/hvem artistene lignet på, hvilken melodi som ble plagiert (noe som forekommer relativt ofte i Grand Prix), eller hvem vi kjente som heiet på akkurat den låta. Eller andre og helt usaklige assosiasjoner. Min Grand Prix-kunnskap hadde med andre ord ikke egnet seg i konkurranser som Kvitt eller Dobbelt - den er altfor intern og umulig for andre å se logikken i. Og altfor avgrenset til en helt konkret periode, nemlig 1982-1993. 

Så kom et par år der jeg ramla helt av. Finalene i 1994 - og i 1995 da Norge vant, så jeg ikke. Jeg hadde ikke tv, og jeg hadde andre planer. Året etter, da finalen skulle holdes i Norge, kjøpte jeg billett til generalprøven. Så fikk jeg tilbud om å sitte i den norske fagjuryen, for å dekke opp "norsk musikkfaglig ung kvinne under 30"-kvoten, og da gjorde jeg det istedet og solgte billettene mine. Dette var før televotingens tid, og vi i juryen hadde all makt.

Jeg forble i den norske fagjuryen for de internasjonale finalene tolv-tretten år, og etterhvert ble den en slags back-up i tilfelle det nye systemet med televoting kræsja. Min Grand Prix-tradisjon i alle disse årene var å henge i et kaldt tv-studio på Marienlyst sammen med ti-tolv fremmede mennesker og forsøke å sette seg inn i låter og opptredener, skille dem fra hverandre, gjenkjenne eventuell kvalitet og vurdere dem på en faglig måte innen den genren det faktisk er. Grand Prix var jobb. En veldig morsom jobb, vel å merke. Men den genuine interessen for selve konkurransen var ikke der lenger, den var forsvunnet forlengst. (Den kommer nok aldri tilbake heller)

I løpet av disse årene i juryen endret jo Grand Prix seg kraftig også. Flere og flere land kom til, orkestrene forsvant, nesten alle sang på engelsk, det ble semifinaler, land ble slått ut. Og jeg var mer forvirret enn noengang. Si "Tyrkia 1985" og jeg kan vise deg hvordan de tre mennene går/danser inn på scenen. Si "Italia 1987" og jeg kan vise deg hvordan dirigenten trampet med foten før orkesteret begynte å spille. Si "Sverige 2001" eller "Storbritannia 2009", og jeg har nå ingen anelse om hvilken låt det var. Når folk sier et eller annet om hvor flott Maltas Chiara sang i 2005, aner jeg ikke hva eller hvem de snakker om (jeg måtte google henne nå). Jeg har nesten glemt at Malta er med i Grand Prix igjen, for det var de jo ikke på 80-tallet. Jeg vil ikke engang komme innpå tidligere Jugoslavia/Sovjet. Plutselig var det over førti land med! I hodet mitt råder det komplette kaos om hva og hvem og hvor og hvorfor og når etter 1992/93. Jeg finnes ikke interessert i det som har foregått de siste tjue åra. Men si "Island 1986", og jeg kan synge hele låta - på "islandsk" - og sikkert spille den på piano, for akkordene sitter i hodet etter en million gjennomkjøringer av kassetten fra det årets finale. 

Mitt forhold til Grand Prix vil alltid, alltid, være av nostalgisk art. Dirigenter, orkester, litt halvveis og usynkron koreografi, og en scene med relativ enkle dekorasjoner ved siden av poengtavla. Jeg er glad for at konkurransen fremdeles eksisterer. Jeg er ikke glad for at orkesteret er borte, jeg er ikke glad for at all musikken er forhåndsinnspilt, og det kunne virkelig ikke falle meg inn å høre på Grand Prix-platene fra de siste tjue år hjemme i min egen stue. De gamle finalene, i den grad jeg har dem på LP, snurrer på tallerkenen en gang eller tre hvert år på denne tida, og jeg smiler lykkelig. 1986 ligger klar nå, som oppvarming til i kveld når jeg skal sitte klistret til tv-apparatet og høre Åse Kleveland ønske oss velkommen. Og når jeg setter på plata, får jeg et flashback av leikarringstevne med lang bussreise og Grand Prix-kassetten over det skurrete anlegget i bussen, barbiedukker, rosa hårspenner og matchende conversesko, sol og sommer og pikerommet med den gamle kassettspilleren.

(Jeg har sett at årets finale foregår neste lørdag. Da er jeg på konsert med noen av mine virkelig musikalske helter, og langt unna noen tv-skjerm)




Yay!

Tino

La oss starte lørdagen med min korsikanske 30-tallshelt Tino Rossi! Jeg kjøper alle LPer jeg kommer over på markedene i Paris (og det er ikke få, han har gitt ut mange!!) - og spiller dem om sommerkveldene ute i hagen når lyktene i treet er tent og man ikke vil gå og legge seg noensinne. 

Glamorøs fredag

God morgen fra hjemmekontoret! Jeg er tidlig på'n, har akkurat tatt en herlig dusj i vårt splitter nye bad (mer om det om noen dager, det kommer bilder!), og nå sitter jeg ved spisebordet og jobber og ser ut på morelltreet i hagen som er så nydelig at jeg bare har lyst til å sitte under det hele tiden (hmmm.. mon tro hvor langt det trådløse nettverket strekker seg... jeg har jo laptop!)

Jeg har karamellte, Kenzos Eau de fleur de Magnolia, en bitteliten vase med hegg som jeg snuser inn til øynene krysser seg, sol ute (men kaldt!!), og planer om bruktmarked i morgen etter jobb. Samt et bittelite litt ad hoc-selskap på søndag for å feire nytt bad og og blomstrende trær i hagen (akkurat nå: magnolia, morelltre, det ene plommetreet, og den rosa prydkirsebæren). 

Tenk at det er mai!

Ha en fin dag alle sammen! Alle fredagsrapporter er veldig velkomne!

mvh eders Glamourbibliotekar. 

p.s. ti poeng til den som vet hvem vennen til Audrey er! Jeg røper det i aften.