Vi fortsetter gjennomgangen av årets Oscarfilmer i forkant av nominasjonene. Her antar jeg det kommer noen, så jeg var tidlig ute med denne også.
En ung studine, Skeeter, kommer tilbake til den lille hjembyen i Mississippi og begynner å jobbe i lokalavisa. Hun møter igjen sine barndomsvenninner, godt etablerte med menn og barn og plikter i sosieteten, og med maids. Dette er på tidlig 60-tall, Kennedyenes tid, og selv om slaveriet offisielt sett var avskaffet er det bare på papiret. Hushjelpene eies av sine arbeidsgivere, de oppdrar barna deres, og de må gjøre alt de blir bedt om - uten at et "please" følger etter kommandoen. Rasisme er nedfelt i loven i Mississippi, det er skiltet hvor fargede har lov til å være, og de snobbete venninnene får mennene sine til å bygge egne toaletter for hushjelpene - for å unngå at sykdommer blir spredt... Skeeter blir provosert over hvor overfladiske og kalde alle i kretsen er, hennes foreldre inkludert, hvor lite menneskelige de er og hvor dårlig de behandler sine maids. Hun begynner å skrive en bok der hun samler inn historier fra hushjelpene, som må være anonyme for å unngå å miste jobbene sine. En hushjelp med dårlig rykte, gjerne usant og gitt dem av en tidligere arbeidsgiver som vil hevne seg for noe, blir nemlig frosset ut og får ikke jobbe noe sted.
Skeeters venninner er direkte fæle. De soler seg i glansen av veldedighetsarrangementer hvor de samler inn penger til sultne barn i Afrika, men de behandler altså sine medmennesker som søppel. Ikke bare hushjelpene, men også en annen ung kvinne som ikke er "fin nok" - hun har giftet seg oppover, og de gjemmer seg bokstavelig talt under bordene når hun kommer og banker på for å være med når de har bridgeklubb. De ser med vantro på Skeeter når hun er på kjøkkenet og snakker med hushjelpen. Skeeter må snike seg hjem til Aibileen, venninnens hushjelp, for det er faktisk ikke lov å omgås.
Det er skremmende at det er så kort tid siden det var helt vanlig med slike tilstander i USA. Fremdeles eksisterer det mye raseskille, ikke bare der men overalt i verden, og det provoserer meg forferdelig at noen mennesker kan føle seg så hevet over andre at de kan behandle folk på den måten. Jeg er så uendelig takknemlig for å ikke leve i et samfunn der det forventes at jeg skal tråkke ned på andre mennesker, delta i overfladiske "veldedighets"arrangementer der pengene og champagnen flyter og hvor man hyller seg selv på bekostning av andre, eller omgås slike ondskapsfulle selvgode snobber som hele tiden rettferdiggjør sine handlinger med at de må beskytte barna sine (som de knapt tilbringer noe tid sammen med, forøvrig).
Verdt å se!
