Glamorøs fredag

God morgen, kjære lesere!
I går trodde jeg hele tiden det var søndag, men det var jo torsdag. Det er jo et godt tegn - da er man i feriemodus. Ferie er det, uansett vær! Men jeg tror nok vi bør ta ekstra D-vitaminer utover høsten, alle sammen. 


Dagen i dag inneholder besøk av og kafétur med barndomsvenninne som er i byen i helga, høyst sannsynlig en film i kveld, og lesing. Jeg er i gang med Bjørg Viks debutnovellesamling. Dagens duft er Burberry Brit Red, et juliminne fra Firenze 2006 (bryllupsreise). 


Ha en fin dag alle sammen! Og kom for all del med rapporter, om dere jobber eller ferierer. Det er så stille her om dagen, skulle tro det var fellesferie eller noe...

Moonrise Kingdom

Bysommer + Regn = Spontane kinoturer = Wes Anderson. 

Nydelig. 

Sommerglimt

En og annen kveld har man kunnet sitte ute i hagen! Rød saft, gul saft, nesten oppdrukket iste med mynteblader i. Og sitronmelisse.

 Små sommergjester som gjerne vil lære å binde blomsterkranser...

 ...som man deretter kan sette på hodet til min elskede.

Lunsj med krydderurter og salatblader fra hagen

 ... og mer iste. 

Focaccia med rosmarin - også fra hagen! Ah, jeg digger å ha ferie.

Francis Meyers lidenskap / Henrik H. Langeland. - Oslo : Tiden, 2007. - 556 s.

Perfekt lesestoff i ferien! De 556 sidene flagrer forbi, boka veier ikke altfor mye og kan fint bringes med i veska når man rusler rundt, slik at man kan lese et kapittel eller to på trikken/kafé/flyplass/venterom - den har nemlig korte kapitler også. (Litt av en overgang fra Mrs Dalloway, som knapt hadde avsnitt!) Den er lettlest og har bra flyt. 


Historien er fra et miljø som sikkert er ganske kjent for mange av dere også - nemlig det humanistiske fakultet på Blindern; i dette tilfellet institutt for litteratur. Hovedpersonen er en 53 år gammel litteraturprofessor som mot sin vilje må undervise (han vil heller bruke tiden på et forskningsprosjekt han er i gang med) - men da en ung studine vil ha han som veileder, faller han pladask for henne - og bruker istedet all sin tid på et mysterium som involverer Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter; sistnevnte skal hennes mastergrad handle om. Det er morsomt å lese om Blindern, om områdene og kantinene og professortypene og alt sånt som man kjenner så godt etter å ha studert der, og det er i det hele tatt mange detaljer som sikkert har krevd grundig faktasjekk. Som f.eks. messeledd i Verdis Requiem, plateinnspillinger av samme og andre verker - og litt typiske referanser som Glenn Goulds to studioinnspillinger av Bachs Goldbergvariasjoner (hadde det vært de franske suitene hadde jeg blitt ekstra gledelig overrasket, det er ikke så ofte de blir referert til) samt Keith Jarretts Köln Concerto - men jeg lurer litt på hva slags pose-te "Earl grey lemon" er. 


Også er det mye litteraturteori her, mange litterære referanser også - det er jo alltid morsomt. Men jeg håper karaktersettingen foregår litt mer seriøst i virkeligheten, hehe.


En pageturner! 

Her vil jeg bo!

Dette er en av de koseligste stuene jeg har sett! Her vil jeg drikke te, lese bøker i timesvis og kikke ut gjennom vinduet. 

 Tenk å spise frokost ved dette vinduet hver dag!

 Fine gamle rosa liljer.

Sigrid Undset er herved mitt interiør-idol. 

Te: Thé des impressionistes

Onsdagsmorgenteen ble Thé des Impressionnistes fra Mariage Frères, kjøpt i Paris. Snart tom denne også, men da har jeg i det minste en fin boks å putte annen te i. Dette er forøvrig en grønn te med vanilje. Veldig god!

Koppen er min kjære farmors gamle kaffekopp - denne drakk hun kaffe av hver morgen ved kjøkkenbordet sitt da jeg var liten. Den er fra Rörstrand, men jeg har aldri sett dette mønsteret i bruktbutikker eller på loppiser - eller på nettet. Noen som kjenner det? 

Frokost

Sommer er frokost på kafé på Sagene.

To Rome with love

Denne har jeg også sett forlengst, naturligvis. Årets faste kinohøydepunkt er når Woody kommer med ny film! Jeg elsker New York-filmene hans, og jeg elsker Europa-filmene. Denne gangen er location lagt til fine Roma, og Woody spiller selv - det er jo en bonus. Dessuten: Jeg synes han finner riktige skuespillere så å si til hver eneste film. De ikler seg Woody-rollene med gestikulering og veiving med armene, måten å snakke på, kroppsspråket - og samtidig vet vi fra kinodokumentaren tidligere i sommer at han egentlig ikke instruerer dem så mye. Jeg tror man bare sklir inn i hans univers også som skuespiller. 


Det er mange morsomme scener i denne filmen - men min favoritt er nok når gravferdsagenten og dusj-amatør-operasangeren som blir oppdaget av Woodys karakter, faktisk er avhengig av å stå i dusjen for å synge bra - og derfor gjennomfører sin hovedrolle i Pagliacci dusjende - splitter naken og med vannet på - til og med knivstikkinga. I et dusjkabinett på lasteplanet til en av teatertrupp-vognene. Ingen andre enn Woody Allen ville ha gjort noe sånt. Bravo!

Den siste uka via Instagram

Pen, pen ku. 

Dette er den store postkortsommeren. Jeg klarer ikke å motstå å kjøpe og sende de litt udde kortene, sånn som dette. 

Svigermors nydelige pavlova.

Fint og sommerlig gjesterom med kreppsengetøy. 

Te på Bar Boca en ettermiddag da himmelen var svart og regnet plasket ned så det skvulpet og fosset i sporene mens trikken freste forbi. 

På regnværsdager i juli passer denne filmen godt. Det gjør den forøvrig alltid. Minst en gang i året. 

Zelig

Vi kjører reprise på Woody Allens filmer i sommer. Jeg har sett de aller fleste fra før, men alle fortjener et gjensyn - og noen har jeg nesten glemt; det er så lenge siden sist. Som f.eks. Zelig, som vi så igjen her for et par uker siden. Woody spiller en menneskelig kameleon i mellomkrigstida. Han endrer utseende etter hvem han står ved siden av, og blir dermed et svært interessant forskningsobjekt som det blir gjort medisinske forsøker på. Mia Farrow spiller psykiater Dr. Eudora Fletcher, som blir ekstra interessert i denne saken og er den eneste som ser mennesket bak freakshowet.  

En herlig film med klassisk Woody Allen-surrealisme. Det var den første av hans filmer hvor Mia Farrow spilte. 

Mrs. Dalloway / Virginia Woolf. - Oslo : Gyldendal, 2003. - 222 s.

Stream of consciousness, flyktige tanker, lange setninger med innskutte deler, og en handling som foregår på én og samme dag - den dagen Clarissa Dalloway skal arrangere en av mange selskaper til ære for sosieteten hun er en del av - men samtidig strekker seg over tretti år, siden alle personene tenker tilbake på ungdomstid og valg de gjorde, samt konsekvenser av disse. I tillegg meget gode skildringer av angsten til en krigsveteran med granatsjokk, dennes suicidale tanker og ikke minst dennes ulykkelige hustru. Stilen minner om Marcel Proust, men er nok aller mest Woolfs egen. Fortellerstemmen skifter ofte uten at det er markert særlig godt i teksten, og det er heller ikke veldig tydelig når det er direkte eller indirekte tale. 


Fin lesning, ikke uventet. Skulle ha lest den for lenge siden. (Sist jul leste jeg hennes "Flush".)