Stevie

Her er en liten godbit for alle dere som IKKE var i Bergen i går - Live fra Glastonbury for tre uker siden.

Og her er min omtale av min tredje konsert med en av mine musikalske guder (Bach og Coltrane er de to andre). To timer i himmelen!

Sommerens loppefunn, del 3

Fire kopper m/asjett og en nydelig sukkerskål fra Winterling Bavaria, femti kroner tilsammen. Funnet på et bruktmarked i mai, i en galakse langt herifra.

84 Charing Cross Road / Helen Hanff; oversatt av Morten Claussen. Oslo : Den Norske Bokklubben, 1998. - 103 s.

Hvilken juvel av ei bok!! Hvordan kan jeg ha glemt denne? Den var jo overalt i en periode på 90tallet!? Den har vitterligen stått i bokhylla mi i 11 år, siden jeg fikk den bokklubben. Helt urørt. Kanskje fordi den er så liten, med litt anonym rygg. Den har gjemt seg mellom høyere og tjukkere bøker.

Jeg antar mange av dere har lest den, men allikevel: Hele boka er en korrespondanse mellom en kvinne i New York og en britisk antikvariat-innehaver hun henvender seg til for å få tak i bøker som er vanskelig å oppdrive i USA. Hennes tone: personlig, sarkastisk, humoristisk. Hans tone: formell, vennlig, høflig - og etterhvert litt mer personlig. Hun er straks på fornavn med han, skjeller han ut fordi han er treig, gir han kallenavn, roper med store bokstaver - han våger seg etterhvert til å kalle henne Helene. Hans kone og medarbeidere blir også engasjert i brevskrivingen, da de gjerne vil takke Helene for at hun stadig sender dem mat og forsyninger (rasjoneringstilstander i England på den tiden).

Dette er en bok man ler høyt av. Ikke bare av å lese hennes brev til han, med alle de friske ytringene, bokønskene og anklagene, men også ved å lese hans svar til henne på brev vi ikke har lest - og hvordan det kommer fram av hans høflige tone hva hun har skrevet til han (som jo er noe mindre høflig).

På Wikipedia finnes det en liste over hvilke bøker hun bestilte fra antikvariatet i London i løpet av disse tjue årene. Med unntak av Jane Austen, som han fikk henne hekta på, er det stort sett memoarer og historiske bøker. For Helene er av den meningen at fortellinger er kjedelige, og å lese om personer som ikke har levd, er bare bortkastet tid. Når hun sier det, er det morsomt, men vanligvis er dette noe av det dummeste jeg hører. "Hvorfor lese noe som aldri har hendt, som noen bare har funnet på i hodet sitt, når det finnes så mye spennende å lese om i virkeligheten?" er en gjenganger jeg har hørt mye oppgjennom åra.

Vel. Jeg orker ikke engang begynne å svare på det. Jeg blir bare irritert.


Les denne boka!! Det er gjort på en times tid.

...

Pascals tiramisu. Himmelsk! Kanskje fordi det er 90% krem og bare 10% bunn, og at sistnevnte - såvidt jeg vet - ikke er dynket i alkohol, men kaffe. (Hvorvidt det er politisk korrekt ifølge tradisjonen i Italia, skal jeg ikke uttale meg om. Men jeg liker det i allefall best sånn!)

Hmmm... nesten fire uker til neste lønningskake... Hvordan skal man holde ut...

Marengs? Nei.
Tyllskjørt? Nei.
Peon? You better believe it!

Sommerens loppefunn, del 2

Et par gamle engelske tekopper, English Heritage, håndmalte med landskap og slott og hester i brunt. Jeg fant dem på Tanums loppis i Sverige i juni. Slike har jeg lett etter lenge, og gjør det forsåvidt fremdeles - jeg vil gjerne ha blå, i en enda litt rundere fasong. Og i Arendal fant jeg en matchende tekanne hos en brukthandler av typen som i Donald ville bli avbildet med dollartegn i øynene, sigar i det brede gliset og en bunke sedler som han ivrig bladde gjennom. Men ett sted går grensa. Den fikk stå igjen. Jeg er ikke millionær heller.

Disse er perfekte å drikke te av om morgenen, på frokostplassen i morgensola!

Our House

På en fredagskveld i juli er det fint å låne øre til den fine lille kjærlighetssangen som Graham Nash skrev til sin elskede Joni Mitchell omkring 1970. En barndomsfavoritt for meg, som jeg aldri blir lei av. Og jeg vil samtidig benytte anledningen til å anbefale denne boka igjen.

"With two cats in the yards..."

Glamorøs fredag

Nå går det snart mot ferie for eders Glamourbibliotekar også. Men først skal mye forberedes.
Gårsdagen var ren luksus - gå hyllelangs i magasinet, finne fram gamle knitrete vinylperler, lytte, katalogisere dem, digitalisere. Hvis jeg er riktig flink og effektiv med alt det andre, er det sånn jeg skal tilbringe siste halvdel av arbeidsdagen også!

Ferien skal stort sett tilbringes i hagen! Ingen stor reise i år, det skal heller bli en ekte sommer som man husker det fra barndommen - at man ikke vet hvilken ukedag det er, ikke vet hva klokka er, ligger på et pledd eller i hengekøya og leser hele dagen, hører på radio, rusler til butikken og kjøper Donald og en is... Jeg gleder meg!

Dagens duft er Acqua di Gio, som for meg betyr sommeren -97, så nå har jeg Depeche Modes "It's no good" i hodet.

Men nå: jobb jobb jobb. Innspurt. Ha en fin dag alle sammen!

Bliss

Utsikt fra under paraplyen min!

Å spasere i plaskregn etter lunsj med god venninne, rusle under høye grønne trær som dufter himmelsk (lindeblomst...), mens gatene er folketomme og lufta er mild og hele byen blir vasket... En av de beste tingene om sommeren!

Betong / Thomas Bernhard; oversatt av Sverre Dahl. - Oslo : Gyldendal, 2007. - 170 s.

Rudolph sliter med å komme i gang med sitt livsverk om Felix Mendelssohn. Notater er samlet gjennom ti år, tilstrekkelig research er gjort, men noe hindrer han i å få ordene ut. En ikke navngitt sykdom gjør han skrøpelig og lite mobil, nesten fastlåst i sitt barndomshjem på landet, og nevrosene og fobiene er så absolutt tilstede. Hans søster kommer på besøk og driver han til vanvidd ved å stikke der det gjør mest vondt - hun erter han fordi han aldri får fullført det han begynner på. Dessuten blir hun alltid så mye lenger enn hun først sa. Han klager over henne, over det åndsfiendtlige i hennes miljø i Wien, over hennes kyniske eiendomsforretninger, han forakter alle hennes verdier (eller snarere mangelen på dem), men innser i enkelte lysglimt at de nok ikke er så ulike allikevel. Et lite håp tennes når han begynner å tenke på å reise bort for å skrive i varmere strøk, men mens reisen planlegges, blomstrer virkelig alle fobiene.

En kort og intens bok, uten avsnitt eller kapitler, med lange setninger, mye repetisjon, en strøm av ord og tanker - formen bidrar til at vi lettere kan sette oss inn i hans situasjon og hode. Dette er et av Bernhards særtrekk som forfatter, og som mange andre forsøker å kopiere. Det var en del bruk av samme teknikk i hans roman Havaristen, som jeg leste i fjor.

Dagens dessert i hengekøya

Bringebær og markjordbær fra hagen. Mums!