Siste dag

I dag stengte Nasjonalgalleriet. Nå skal de ha stengt fram til det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020. Jeg var der tidligere i uka, og det var vemodig å gå opp trappene for siste gang på ei god stund. 

Her har jeg vært mye i mitt liv. I feriene da jeg var liten, under kunsthistoriestudiene på Blindern, på regnværsdager i juni der jeg har ruslet rundt blant alle maleriene med all verdens tid. Noen av dere har kanskje vært med her i bloggen så lenge at dere husker da dere fjernstyrte meg dit etter en avstemning? Jeg kjøpte Warhol/Marilyn-paraplyen min i museumsbutikken der den dagen, husker jeg. 

Og her er forresten rapporten fra den dagen - en virkelig glamorøs fredag!

Der aander en tii-iindrende Sooo-oommerluft varmt over Hardangerfjords Vaaa-aandeee..

Ett av de fineste. 

Kitty. 

Og alle utstillingene! Harald Sohlbergutstillinga som var den siste, var skikkelig fin. Andre minneverdige er Hannah Ryggen og Caspar David Friedrich. Og mange flere. 

Så har vi den franske sal. Den kommer jeg også til å savne! Da jeg var liten, var det grønne marmorrommet fullt av hvite gipskopier av kjente antikke statuer. I voksen alder har jeg vært der mye, fordi de har servert knallgode scones til en imponerende temeny. På den tiden hvor Kringkastingsorkestret hadde lørdagsmatiné-konserter i aulaen, pleide jeg å lunsje i den franske sal og gå gjennom universitetshagen og rett på konsert etterpå. 

Jeg fikk invitasjon til gravølenchampagnen der, men hadde dessverre ikke anledning til å gå. Veldig hyggelig å bli invitert!

Det var fint å besøke Nasjonalgalleriet for siste gang sånn som det er nå. Jeg er spent på hvordan de skal bruke lokalene senere. Jeg håper inderlig det fremdeles vil vises kunst der, og at det vil være kafédrift i den nydelige grønne franske salen. 

For siste gang bestilte jeg teen "Chun mee", som visstnok betyr "vakre øyenbryn". 

Hiroshima mon amour (1959)

Et tilfeldig møte mellom to mennesker, en fransk skuespillerinne og en japansk arkitekt, begge med hver sin historie, en flyktig affære. De møtes i Hiroshima, i dødens by, hvor tragedien skjedde fjorten år tidligere. Hun vil snakke om det hun har sett på museum, bildene hun har sett, ruiner og skader, gjenstander. Han sier "Du har ikke sett noe", han vil ikke snakke om det, det går ikke an å fatte hvor stor katastrofen var. Hun er redd for at alt skal bli glemt, bomben i 1945, og nesten som en merkelig parallell: forholdet deres. I den fremmede mannen gjenopplever hun en ubearbeidet personlig tragedie i form av en ungdomsforelskelse i en tysk soldat. Soldaten ble skutt, hun ble tvangsklippet og fornedriget, sperret inne i en kjeller. 

Jeg satt og grublet på hvilken film dette minnet meg så veldig om. Bildene stod så klart for meg. En mørk kafé, ansikter, stillhet. Nesten ingen ord. Så kom jeg på det: Det var slett ingen film, men tvertimot boka "Moderato Cantabile" av Marguerite Duras. De to fra vidt forskjellige miljøer som møtes tilfeldig på en mørk kafé. Replikkene, eller mangelen på dem. Alt som ikke blir sagt, og hvordan de snakker forbi hverandre, fører hver sin monolog. Døden og kjærligheten. Intense møter over kort tid. Så viser det seg at nettopp den boka til Duras var årsaken til at regissør Alain Resnais spurte henne om hun ville skrive manus til hans film som skulle handle om Hiroshima. Det ble et av hennes mest kjente verker. 

Dette er en av de store etterkrigsklassikerne, og en left bank-film som var tidlig ute med å bryte kronologien ved å stadig vise minner og ting som har skjedd før - både med hovedpersonene og med det forferdelige som skjedde i Hiroshima i 1945. 

Mer av Duras:
*Moderato Cantabile

*Elskeren

*Å skrive

*Sommeren 80

Anna Karenina

(alle fotos: Erik Berg, Den norske opera og ballett)

Hvis dere har mulighet, bør dere få med dere Anna Karenina i operaen nå. En veldig flott forestilling! Det kan jo være en fordel å ha lest boka først, men historien blir også oppsummert i programmet. Koreografien er ved Christian Spuck, operaorkestret og pianist Håvard Gimse spiller under ledelse av Paul Connelly, og Ingebjørg Kosmo synger noen nydelige folkesanger av Rakhmaninov som virkelig setter stemning (dyster men fin). Musikken som sådan er en blanding av Rakhmaninov og Lutoslawski, av og til med helt sømløse overganger, og selv om uttrykkene er ganske forskjellige hos de to komponistene er det virkelig som om det var skrevet til denne forestillingen. Spuck brukte lang tid på å velge riktig musikk, og 2. og 3. sats fra Rakhmaninovs andre klaverkonsert som love theme for Anna og Vronskij er jo helt, helt perfekt. Det kunne ikke vært noe annet. Non-stop gåsehud!!Det er også noe med Paganinivariasjonene hans, og ikke minst parallellføringene i c-moll-preludiet som føltes ekstra uhyggelig. Dessuten  var det noe musikk av litt mindre kjente komponister, Sulkhan Tsintsadze (fra Georgia) og Josef Bardanashvili, som gjorde inntrykk på meg.

I noen av rollene:

Anna Karenina: Eugenie Skilnand

Karenin: Dirk Weyershauden

Vronskij: Douwe Dekkers

Stiva: Yoel Carreño

Dolly: Melissa Hough

Levin: Lucas Lima

Kitty: Emma Lloyd

Og dansinga! Det finnes knapt en sterkere måte å uttrykke følelser på. Nasjonalballetten har suverene dansere, de fortjener all blest de kan få. 

Jeg har egentlig lyst til å se den en gang til!

Nøtteknekkeren

Nøtteknekkeren. En fin førjulstradisjon som jeg har hatt i mange år, helt fra jeg så den første gang i London da jeg var 17. Eller egentlig før det, for jeg husker den gikk på tv i romjula da jeg var liten. Det er noe med Tsjajkovskijs musikk og kombinasjonen snøfnugg, blomster, godteri og farger og kosakker og juleselskap. Dinna Bjørns versjon har virkelig blitt en klassiker her i byen, den har gått 21 år på rad, og jeg tror jeg har sett den 15-16 ganger. Det slo meg da jeg hørte Snøfeenes dans på radio nå nettopp - jeg vet akkurat hva som skjer hele tiden. Når harpene klimprer som gale, sitter snøfnuggene bøyd framover i en diagonal over scenen, de løfter armene og hodet elegant, to og to bakover på linje i takt med musikken, og BOM! så faller alle framover igjen. Og når barnekoret synger de siste tonene, "Aaaaaaaa....aaaaaaaaa", sitter Clara i sleden og vinker til alle snøfnuggene og blir trukket ut av scenen, og BOM! teppefall. Da er det pause. Ut i foajeen for å se etter de søte musene og mini-snøfnuggene som deler ut pepperkaker.  

Jeg har alltid likt Trepak, den russiske dansen der kosakkene spretter rundt. Jeg liker ekstra godt når sukkertøyfeens dans blir spilt på celesta. Men min største favoritt i Dinna Bjørns ballett, er moren til Clara. Så høyreist og grasiøs, kledd og drapert i gult, beige og gull. Hun fører seg så elegant. I Claras drøm blir hun til den arabiske danserinnen som stiger opp fra en tekanne. Det var i mange år Ingrid Lorentzen som danset henne, og nå de siste årene har det ofte vært Stine Østvold. Veldig, veldig bra begge to. 

Jeg er spent på hvordan det blir til neste år! Det er stor fallhøyde. Jeg så Bolsjoiballettens versjon på kino i fjor, og ble nokså skuffet - de var så stilistiske og stive og hadde ikke noe av sjarmen som Nasjonalballetten har i sin forestilling. Jeg møter opp, glad og fornøyd, i desember til neste år - vær sikker. Jeg har all grunn til å tro at det blir nøyaktig like fint som det har vært i 21 år!

(foto: Erik Berg, Den norske opera og ballett)

P.s. Omtale fra den aller siste forestillinga i gamleoperaen i 2007!

Min elskede Panthella er endelig i hus!

Hurra! Jeg fikk en vintage Panthella i bursdagsgave fra hele familien! Jeg har ønsket meg denne lenge, lenge, og kjøpte den nesten da det var salgsutstilling på Panton-design i byen i 2008. Den gang var planen å kjøpe en 1964-utgave av Fun Lamp i julegave til min elskede, og to lamper hadde jeg da virkelig ikke råd til, og dermed har denne blitt liggende øverst på ønskelista siden. Nå står den endelig der, på hylla hvor vi har LPer og platespiller, akkurat der hvor jeg har tenkt hele tiden at det hadde passet fint med en Panthella - helt siden vi flyttet hit. Denne er kjøpt brukt i Danmark, litt usikker på når akkurat denne er produsert, men selve designen er fra 1971. Den finnes også som stålampe, men jeg har alltid likt bordlampa aller aller best. 

Fun Lamp har fått en venn! Det vil si, det hadde den jo fra før også - vi har jo en rød flowerpot! Og en puff i Panton-mønster, den jeg bruker som bakgrunn på alle LPene i vinylbloggen. 

Roadtrip

Vi tok en liten roadtrip til Karlstad i pinsa. Der var det blomstrende trær, noe jeg naturligvis ikke klarte å la være å forevige!

Sterke farger!

Ett av målene med turen var Sandgrund, akvarellmaleren Lars Lerins konsthall. Det anbefales i høyeste grad for den som er kunstinteressert! Vi hadde hellet med oss og fikk hilse på mesteren, som var der og holdt et lite foredrag. Se så fin post Lars Lerin sender. Skulle ønske det kom slike kort i postkassa mi i blant. 

Svenskene har sansen for estetikk. Dette er tekoppene i kaféen på Sandgrund. 

Det grønne serviset skulle jeg gjerne slått kloa i!

Mer estetikk på herregården Alster, der dikteren Gustaf Fröding ble født. Der har jeg vært før, men det var fint å se det igjen. En lang lang hage som fører ned til en åker, og med Vänern i det fjerne. 

Det er også en fin kafé der i hagen. Vi satt på verandaen og spiste kanelbullar. 

Og en liten sving innom gavebutikken, hvor ett av Ciceros mange slagkraftige sitater var foreviget på en kjøleskapmagnet. Det er jo faktisk et interiørtips fra den gamle romeren! (Fröding til høyre.) 

Enda et kulturtips

Dere har bare noen dager på dere - utstillingen har sin siste dag kommende søndag, og det er stengt i morgen og torsdag - men jeg vil absolutt anbefale Caspar David Friedrich og Johan Christian Dahl sine landskapsmalerier hos Nasjonalgalleriet. Jeg tror kanskje Friedrich er min absolutte yndlingsmaler hva landskap angår, jeg skrev begeistret om han på eksamen i kunsthistorie på Blindern, og jeg løp en gang opp alle trappene i Altes Nationalgalerie i Berlin like før stengetid for å få med meg hans bilder som henger der - i øverste etasje. (Jeg har ikke vært så andpusten siden coopertesten på gymnaset.) 

"Vandrer i tåkehavet" er ikke med på utstillingen dessverre, men det er "Frau vor der untergehende Sonne" fra 1818. 

The Autobiography of Alice B. Toklas / Gertrude Stein. - London : Penguin Classics, 2001. - 272 p.

Denne brukte jeg en stund på! Jeg begynte på den ca en uke før vi dro til Paris, og den ble med dit - men da var jeg jo oppslukt i Francoise Sagan. Lørdag kveld i hagen ble jeg ferdig med 272 tettpakkede sider om leiligheten i 27 Rue de Fleurus og alle gjestene som til enhver tid var der. Dette er en svært interessant bok! Det er Gertrude Stein som har skrevet den, men det skal være en slags selvbiografi for hennes partner Alice B. Toklas - så man kan jo bli litt forvirret i begynnelsen. Det er fascinerende beskrivelser av møter med kunstnere, vennskapet med Pablo Picasso, selskapene på lørdagskveldene i leiligheten, all kunsten Stein kjøpte, reisene deres - og ikke minst første verdenskrig, hvor de vervet seg til å kjøre forsyninger til sykehusene (Stein hadde akkurat lært å kjøre bil, og hadde blitt tilsendt en Ford fra slekt i USA). Hemingway dukker opp, Fitzgerald også, Matisse er med hele veien, og Erik Satie stikker innom i blant. Og vi hører om kubistene Braque og Gris, og deres etterhvert litt vriene forhold til Picasso.  

Fra leiligheten til Stein: Her ser vi portrettet Picasso malte av henne, hun hadde aldri posert før og han hadde nesten aldri hatt noen til å posere for seg - men 90 ganger satt hun i denne stillingen, og portrettet er i ettertid naturligvis et av hans mest kjente. Under ser vi Matisses "La femme au chapeau", som jeg husker vi analyserte i kunsthistoriestudiene på Blindern. Da det ble stilt ut første gang, gikk folk fysisk til angrep på det - det var en skandale, fauvisme, men Gertrude Stein likte det og kjøpte det. Og igjen - det er et av Matisses mest kjente portretter i ettertid. 

Jeg skulle GJERNE besøkt den leiligheten på den tiden, og bare studert kunsten på veggene. 

Alice B. Toklas og Gertrude Stein - og avantgardekunsten. 

Fin strandlektyre mens min elskede fosser avgårde i surfski-kajakken sin der ute på fjorden. 

Og i kveldssola da. 

Av måneskinn gror det ingenting / Torborg Nedreaas. - Oslo : Den norske bokklubben, 1975. - 188 s.

Denne boka ble første gang utgitt i 1947, og den er like aktuell den dag i dag da den handler om en kvinnes råderett over egen kropp. Premissene er heldigvis endret, men allikevel. Blant annet forsvarer den det å være ugift mor, noe som var uhørt på den tiden denne historien foregår. Den tar for seg skam, forbudt kjærlighet, sladder, bygdedyret. Hvor relativt begrepet "moral" er, alt etter hvem som forkynner det. Og det handler om en 17-årig ung og forelsket jente. 

Jeg vet ikke om denne er pensum i skolen nå, men den burde være det - og definitivt ei bok alle burde lese på et eller annet tidspunkt.  

OG: Akkurat nå kan man se den som teaterstykke på Det Norske Teatret, som monolog - det er avskjedsforestillingen til Ragnhild Hilt, en av våre aller aller beste skuespillere her i landet. Hennes rolle i Dag Johan Haugeruds "Som du ser meg" var noe av det mest ekte jeg noensinne har sett i norsk film! (Ikke et snev av den Hotel Cæsar-dialogen som ofte preger både film og tv-serier her i landet.) 

Og denne teaterforestillingen er så full av følelser, hun formidler den unge pikens 17-årige forelskelsesgalskap på en så troverdig måte at det satt som en knyttneve i magen. Det er fremdeles ledige billetter, og jeg anbefaler virkelig ALLE å se dette stykket. ALLE. Og vær forberedt på sterke scener. Og tårer. Og orgelmusikk av Johann Sebastian Bach. Jeg tror kanskje jeg må se det én gang til. Ikke minst fordi det er siste sjanse til å se Ragnhild Hilt på Det Norske Teatret. 

2. påskedag-kveld

Noe av det beste med å stille klokka fram, og at våren nærmer seg, er at sola skinner inn på denne måten om kvelden - og lager fine skygger i stua. 

Ranunklene har overlevd påska fint, og stråler i kveldssola. 

Jeg tror jeg lar påska vare ei uke til. Jeg bare jobber 7-8 timer på dagtid, så er det ferie igjen. Hver kveld. 

La Bohème i flipbook-utgave

En av de få tingene jeg kjøpte i New York denne gangen, er denne nydelige lille flipboka fra Met Opera Shop. Den tar for seg historien i La Bohème på veldig kort tid om man flipper - og litt lengre tid om man blar seg gjennom dem og ser på de fine tegningene.

Bakpå er det en oversikt over karakterene.

1. akt. Det hele starter i den trekkfulle loftsleiligheten til Rodolfo i Latinerkvarteret. Her kommer Mimi opp, og de møtes for første gang.

I 2. akt går de ut sammen med Rodolfos venner, og den rødhårede Musetta synger sin vals.

3. akt. Rodolfo og Mimi har egentlig gjort det slutt, men klarer ikke å være fra hverandre i den kalde vinteren - som bare gjør Mimi enda sykere. Hun har tæring.

4. akt. Musetta finner kjempesyke Mimi vandrende gatelangs og tar henne med opp til Rodolfos loft.. hvor Mimi og Rodolfo får sin siste stund sammen. De mimrer over den første nyforelskede tiden.

Men før doktoren rekker å komme, dør Mimi. Rodolfo roper ut hennes navn, Musetta gråter, jeg gråter.

Jeg gråter alltid når Mimi dør i La Bohème, når Violetta dør i La Traviata, når Cio-Cio San dør foran sin lille sønn i Madama Butterfly (den er verst av alle), når Jesus dør i Matteuspasjonen. Den vakre musikken tidobler det vemodige og sørgelige i handlingen, tro meg. Musikken når punkter i hjertet som intet annet kan finne.