Fredag kveld hadde mannen min en veldig sen spillejobb i sentrum, og siden han skulle tidlig avgårde neste dag passet det fint med en hotellovernatting. Jeg ble naturligvis med, selv om jeg ikke kom til å se han før til frokost. Jeg sjekket inn ved 21-tiden, åpnet vinduet, hørte på fuglene og så litt på treet utenfor som vaiet saaaaaaakte opp og ned med de store grenene. Jeg bestemte meg for å ta en liten byvandring.
Fredag kveld, kl. 22, ikke et menneske å se (med unntak av en mann som lufta hunden sin). Jeg ruslet i gater man vanligvis ikke kjører i, fordi de alltid er enveiskjørt i den andre retningen, fordi bussruta ikke går der, fordi det er blindveier, fordi man ikke kjenner noen som bor akkurat der.
Fine skyer over bygårdene.
Hengende rosebusker over gjerder og murer. Gleder meg til mine egne snart blomstrer.
Plutselig dukket det opp en slags klosterhave med arkadeganger!
Midt i byen. Det skulle man hatt hjemme!
Og et hus som så ut som om det lå oppi en ås med utsikt over Middelhavet.
Oslo er en fin by.
Vel hjemme på hotellet satte jeg meg i en dyp ørelappstol ved peisen med en kopp Twinings Earl Grey og leste Herald Tribune. Jeg burde hatt pipe og tweedjakke, og kanskje en dachs liggende ved føttene mine.
Jeg leste om Esther Williams som har gått bort, og sendte en tanke til Garbo i "Att angöra en brygga".
Så tok jeg med en kopp jasminte på rommet, og sovna som en stein.
Neste dag vandret jeg videre, mer om det siden!
