Som sagt, å se en film er utrolig mye mer givende enn å zappe mellom sitcoms i dagesvis. Radio er også fint. Bøker så klart. I allefall et Donald. Fellinis "Amarcord" gir et herlig bilde av Italia på 30-tallet; rampestreker, kjeftende fedre, underlige lærere uten kustus, fascismens irrasjonalitet, vakre kvinner, og min favoritt: onkelen som klatrer høyt opp i et tre og brøler en hel dag.
Chomets "Les Triplettes de Belleville" er en strålende animasjonsfilm og en hyllest til den klassiske sykkelsporten. Dialogen er nærmest fraværende, uten at man tenker over det - for man forstår alltid hva de tenker (Wallace&Gromit møter Hasse&Tage møter Kalles Klatretre). Det er så mange referanser - Glenn Gould, Fred Astaire, Josephine Baker, Django Reinhardt. Min favorittscene er nok når bestemoren sitter under ei bru og spiller Bachs c-mollpreludium på eikene på et sykkelhjul: