Når man tusler gjennom folketomme gater en tidlig og svært mørk januar-lørdagsmorgen på vei til jobb, og man har gårsdagens tv-krim på NRK litt for godt i minne, er det fint å høre på James Taylor. Da glemmer man alle potensielle skumle psykotiske seriemordere som kan komme snikende fram rundt hushjørnene. Særlig når man hører på disse låtene fra dette eksemplariske albumet:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Populære innlegg
-
Bloggleser Reggy stilte meg et spørsmål for en stund siden: Det virker som at du har tid til å gjøre så mye i livet ditt; jobb, oppussing, l... -
Det har vært en deilig helg i blomstringsrus her i hagen - morelltreet og magnoliaen blomstrer alltid samtidig, og konkurrerer i hvem s...
-
Bloggen fyller 13 år i dag. Den er tenåring. Jeg tror det er en fin anledning til å si takk for nå. I tretten år har jeg formidlet til... -
En liten notis i fredagens Morgenbladet fanget meg fullstendig. Det handlet om "Living to Music" : En ny type musikklubb der man m... -
Hilsen fra sofaen, med tekopp, ibux og powerbook ved min side! Denne bloggen har visst fått en del nye lesere i det siste - i allefall er de...
4 kommentarer:
Hei
Ha en fin dag på jobben:)
Jeg gikk og lyttet til Stig Larsons triologi gjennom byens mørke og folketomme gater i høst, og det hadde ikke en beroligende effekt
Haha, det kan jeg godt forstå!
Hør, hør. James Taylor er mitt faste følge til jobben når dagen er mørk (også i overført betydning). Da du skrev om Easy Rider forleden dag ble jeg forresten minnet på Two-Lane Blacktop, James Taylors eneste (?)film. En pussig liten sak!
Legg inn en kommentar