Gifteringer

Gifteklare bør sjekke ut hjemmesiden til den unge britiske gullsmeden Andrew English. Han risser nemlig inn fingeravtrykk inni ringene, som et alternativ til ektefellens navn.

bilde fra andrewenglish.com

Fine øredobber

Ametyst-øredobber... av Cathy Waterman, til en pris av nesten 8000 dollar på Barney's. Riktignok er dollarkursen lavere enn noensinne nå, men dog...

Fine er de i allefall.

Glamourbibliotekaren sparker

Som vanlig, jeg ønsker ikke å spre negativitet i denne bloggen, men ett sted går grensa.

Er det virkelig MULIG??

"Vi ønsker nå å slå et slag for den ”vanlige” folkelige norske festmusikken. Å skape et større mangfold* med flere farger og fasetter. Vi vil rett og slett forsøke å få fram flere nye ”folkeunderholdere”, artister som når det store, folkelige norske publikum."

Sitat fra NRKs nettsider om deres nye lørdagssatsning, "Lyden av lørdag". Tore Strømøy skal visstnok finne den nye Åge Aleksandersen (som om det ikke var mer enn nok med én Åge?).

Altså, lørdagsunderholdning skal visstnok være folkelig. Men bevare meg vel. Ordet "folkelig" har etterhvert fått et så negativt fortegn at jeg grøsser hver gang jeg hører det. Det betyr stort sett å holde seg unna alt som kan oppfattes som litt mer krevende og utfordrende for seerne. Unngå alt som på det folkelige språket vil kalles for "finkultur". For å ta ett eksempel - en arie er ok hvis den framføres av en amatør som helst ikke bør ha tatt en sangtime i sitt liv. DA kan man visstnok få lov til å bli imponert. Da er det folkelig.

Men tilbake til lørdagskvelden: Er det ikke mulig å lage et program som i løpet av sesongen ikke har DDE som gjester? Er det virkelig dette folk vil ha på lørdagskvelden? "Folk flest", "Det folk vil ha". Kampen om seere og jaget etter høye seertall driver tv-kanalene inn i et blindspor der man frykter kulturutrykk som regnes som smale - mens resultatet blir faktisk smalere enn noe annet. Bredden blir borte. Ironic.

Beklager NRK, som jeg egentlig liker best av alle, men lørdagskveldene mine får dere ikke i år heller. Først må dere innse at Folk Flest ikke nødvendigvis digger trønderrock.

* = Fat chance!

Becoming Jane Austen

Å tilbringe en fredags ettermiddag vandrende gatelangs i solen på Frogner og ende opp på fine Gimle kino, er noe jeg gjerne gjør. I dag var det premierefilmen "Den unge Jane Austen" som stod på programmet.

Når man har lest Austens bøker flere ganger og sett filmatiseringene enda flere ganger, kan det være interessant å vite mer om henne selv og hva slags liv hun levde. Vi vet at hun ikke giftet seg, at hun skrev flere romaner under psevdonym, at hun delvis klarte å livnære seg på disse (ikke så vanlig på den tiden), og at hun døde relativt tidlig etter vår målestokk. Det har også vært snakk om en umulig romanse. Å lage en biografisk film om Jane Austen kan ikke være enkelt, da det ikke finnes så mange fakta om henne. Brev hun skrev, ble brent etter hennes død. Derfor blir det mest fiksjon, man danner seg et bilde av hvordan det kanskje var - og i dette tilfellet: Utifra hva hun skrev om, hvordan rollefigurene i bøkene hennes er, og utifra kunnskapen hun hadde om samfunnet i middelklassen, om kvinnerollen, opprørske tanker, ønsket om frigjøring osv.

Det er først og fremst Elizabeth Bennet man ser i Jane. Hun vil ikke gifte seg med en mann bare for penger, hun vil gifte seg av kjærlighet. Hun er sta, hun taler autoriteter midt i mot, og faren er på hennes side. Moren har et lite snev av Mrs Bennets personlighet, dog ikke det med samme parodiske hysteriet.

Når man kjenner romanene hennes og filmatiseringene ut og inn, savner man helt klart noe i dramaturgien og historien i denne filmen. Særlig fordi det ikke ender bra. Jane får ikke mannen hun elsker (det vet vi jo fra før), og hun blir alene. En viss anerkjennelse for sitt forfatterskap ser vi antydningen av da en ung beundrerinne vil møte den voksne Jane, men samtidig verner hun om sin anonymitet. Det egnet seg ikke for en kvinne å være forfatter på den tiden. Man kan bli litt oppgitt over forholdene, hvordan man som kvinne var totalt avhengig av å bli godt gift, og hvordan man som mann uten egen formue var avhengig av å arve eldre slektninger for å kunne gifte seg med kvinnen man elsket.

Filmen er absolutt verdt å se for Austen-fans - Anne Hathaway spiller godt og troverdig. (Men jeg ser heller BBC-versjonen av Pride & Prejudice hvis jeg må velge. Og det må jeg jo ikke.)

Finn stilen: Urban høsthelg

Det er tidlig på høsten ennå, så man kan jo fremdeles kle seg litt lett. Jeg falt for denne t-skjorta med kanin på.. den er fra Marc by Marc Jacobs. Jeans fra Ralph Lauren, jakke fra Lovetease.com, to Alice-hårbånd + øredobber fra Accessorize, skoene er fra Chloé, veska er den nye Bonnie-bagen til Luella, parfymen er Tam Dao fra Diptyque, og øyenskyggen kommer fra Pop beauty.

Glamorøs fredag

God morgen! Glamourbibliotekaren tyvstartet denne uka ved å gå tidlig fra jobb i går for å gå på dagkino og Pascal - men det er glamorøs fredag i dag allikevel, fortvil ikke! Grå dress og svarte dress-sko, YSL Rive Gauche, røde lepper og den nye neglelakken + Givenchy-øredobber er dagens glamorøse tilbehør. Gikk en annen vei til jobb og fikk litt ekstra høststemning. Koselig, anbefales! Nå: Rød te og The Singers Unlimited på spilleren. Planer: Sniffe på parfymer og gå på filmpremiere. Ellers: Tv-slavehelg - se alt jeg har TiVoet i det siste; Leno, Conan O'Brian, Jon Stewart, MADtv, Days Of Our Lives, Tilbake Til 90-tallet... det hoper seg opp. Lese Hemingway, Gramophone og New York Magazine. Være lat. Drikke te. Fortsette min ferd gjennom cd-hyllene. Sløve.

Det blir mange slike kvelder i høst. Ah, the sweet sorrow of being the lonely wife of a musician...

Ha en fin dag alle sammen! Og følg med utover dagen, det kommer mer.

Chanel Tulip Noir

I dag falt jeg for fristelsen: Chanels nye neglelakk Tulip Noir, fra årets høstkolleksjon. Den er mørkerosa med skimmer, og svært glamorøs. Den er visstnok utsolgt verden over og folk går bananas og byr over hverandre på eBay. De får ta en tur til Glasmagasinet...

Dag 7, New York Fashion Week S/S 2008

Dag 7: 12. september
(alle bilder: Style.com)

Donna Karans kolleksjon gikk stort sett i duse farger; Beige, krem og lyseblått. Mye feminint, og en myk utgave av powersuiten hadde hun også:






Et par lekre kjoler fra Mick Jaggers kjæreste, L'Wren Scott:




Det var noe retro over Hilfigers antrekk, kanskje særlig på grunn av weekend-bagen. Jeg får lyst til å reise langt med tog og en god bok:

Prada Infusion d'Iris

Dette er den tredje nye parfymen jeg har prøvd i høst. Og heller ikke denne gangen ble jeg særlig imponert. Jeg har hørt og lest mye bra om den og hadde kanskje litt for store forhåpninger. Det som er positivt, er at den bryter litt med dagens trender hos mainstream-parfymene. Den har ikke den sukkersøte noten som finnes hos f.eks. Miss Dior Cherie, Chanel Chance og V&R Flowerbomb. Tvertimot, den har sterke tendenser i retning en gammel traver fra 70-tallet: Oscar de la Rentas Oscar. Derav den festlige illustrasjonen over her... I allefall synes jeg ikke Oscar er så veldig spennende. En av hovednotene som de har til felles, er galbanum - som jeg tror er en slags persisk kvae? Tydeligvis noe jeg bør styre unna.

Nok en gang: Naaah. Not for me.

Dag 6, New York Fashion Week S/S 2008

Dag 6: 11. september
(Alle bilder: Style.com)

Enkel og minimalistisk fra damene bak merket Bruce:




Som ungdom av 90-tallet er det klart man blir nostalgisk når man ser Calvin Klein:




Marc Jacobs' dattermerke, Marc by Marc Jacobs, var bedre enn den vanlige Marc Jacobs-kolleksjonen denne gang:






Naeem Khan har blandet indisk tradisjon med amerikansk glamour, og resultatet er en samling usedvanlig elegante aftenantrekk. Østens mønstre møter vestens silhuetter. Nå får jeg lyst til å arrangere selskap...

Tilbake til 90-tallet

Foto: Adresseavisen

I morgen begynner serien "Tilbake til 90-tallet" på NRK1, altså en fortsettelse av den utmerkede 80-tallsserien de hadde i fjor. Jeg synes det er veldig mye morsommere å se arkivopptak av populærkultur og nyheter enn slike "hvor er de nå"-programmer. Jeg bryr meg overhodet ikke om hvor Glenn Medeiros bor eller hva han har gjort de siste tjue årene; gi meg heller 20 sekunder av Dagsrevyen anno 1987 med Guro Rustad som introduserer et innslag om Bellona! Eller enda bedre: Melodi Grand Prix.

Hva 90-tallet angår, er det et svart hull i min listepophukommelse fra ca 1989 (da jeg sluttet å høre på 10 i skuddet) til 1993, da P3 kom. Derimellom hatet jeg listepop og hørte på alt mulig annet. P3 var en stor del av 90-tallet slik jeg husker det, ikke minst på humorfronten. Ironigenerasjonen fikk virkelig boltre seg på NRK, både i tv og på radio. Nå er det ganske annerledes. Det meste på P3 i dag er flaut og kan virkelig ikke sammenlignes med gullalderen på 90-tallet. Jeg savner Irma 1000, XL, Karate og Holger Nielsens Metode.

90-tallet er så ferskt ennå, selv om det egentlig ikke er det. Men det føles litt diffust. Mye av det som vi tror er 80-talls, er faktisk tidlig 90-talls. Scrunchie-hårstrikk, for eksempel. Og tupert pannelugg til ellers flatt hår... Det hadde man på 90-tallet. Mote ellers: Helt glatt hår med midtskille, kjempetynne øyenbryn (Kate Moss' første storhetstid), små søte kjoler kombinert med Doc Martens... Grunge. Klave-smykker som lå tett inntil halsen. Brun leppestift. Uno-klær. Og etterhvert høye "tilfeldige" og rotete hårfrisyrer med mange mange små hårspenner i, sommerfugler og glitreblomster, eller kort Gwyneth-hår med en spenne i luggen. Platåsko. Calvin Klein og parfymene hans. Combatbukser...

Og på tv-fronten: Lille Lørdag. Say no more.

Det skal bli moro å se hva de har funnet fram.