Dagens glamourtips: Jazzbrunch på Grand Kafé

Karl Johans gate på en grå søndag i vinterhalvåret er ikke veldig spennende. Søndagsturen med kafébesøk legges gjerne til andre deler av byen. Men visst finnes det grunner til å endre på det!



Ærverdige Grand Kafé med sin kontinentale glamour for eksempel. Er det i Paris? Nei. Ser det sånn ut? Ja. Tar man uskarpe bilder i tillegg, ser det ut som mannen i bakgrunnen faktisk sitter og spiser sammen med de behattede damene på veggmaleriet. Og her serveres brunchbuffet til tonene av fine og behagelige standardlåter fremført av dyktige jazzmusikere:



Eller hvis man er fattiglus og ikke har råd til å bla opp: En kopp te gjør samme nytten. Musikken er akkurat like fin.

Herved anbefalt! Søndager på Grand Kafé. Fin musikk. Notér det.

God Bless You, Mr. Rosewater, or Pearls Before Swine / Kurt Vonnegut jr. - New York : Dial press, 2006. -275 s.

Vonnegut regnet selv denne boken fra 1965 som en av hans beste, og på mange måter er den også blant de alvorligste. Temaene er rikdom, grådighet, humanisme, kjærlighet. Rosewater-slekten er styrtrik, og for at de skal slippe å betale så mye skatt, blir en stiftelse opprettet av senator Lister A. Rosewater, familiens overhode. Et advokatfirma i New York styrer det hele, og sønnen Eliot får utbetalt en stor sum hvert år. Eliot bryr seg dog ikke så mye om penger, og vil helst bruke dem på å hjelpe mennesker som ikke har det så bra. Eliot elsker alle, og lytter til alle som ringer han med sine problemer. Og gir dem penger. Eliot elsker også sin far, som forakter Eliot.

En av advokatene som er involvert, finner ut at det finnes en gren av slekten på Rhode Island som egentlig har krav på penger. Han ser en sjanse til å tjene ekstra penger ved å sette disse to grenene opp mot hverandre. Men for at Rhode Island-slekten skal vinne fram, må de bevise at Eliot Rosewater er gal.

Det er herlig å lese om Eliots tanker, og hans imøtekommende og kjærlige opptreden mot de som kontakter han. Det er i sterk kontrast til hans kapitalist-far, som hater alle mennesker som ikke kan jobbe for å tjene sine egne penger.

Vonneguts gjennomgangsfigur Kilgore Trout dukker opp for første gang i denne boka, både som forfatter av bøker og i egen person. Han blir til og med et slags karaktervitne for Eliot Rosewater.

hibiscus

Min fine hibiscus blomstrer igjen! Tre slike røde, hvorav en allerede har falt av.

Spiral Dance

La oss danse oss inn i helgen med denne klassikeren fra 1974 - fra platen som ga Belonging-kvartetten dens navn. Forøvrig en utmerket plate, et must i enhver platesamling, sammen med My Song fra 1978 naturligvis. (og noen lånte mine for mange år siden uten å levere tilbake - heldigvis har min mann begge to også)



Liveversjon fra 1976 her! (med en intro på fem minutter først)

Glamorøs fredag

God morgen!

Etter en antioksidant-protein-bombe-smoothie og en kopp grønn te er jeg i full gang med dagens oppgaver, og fredagsfølelsen er så desidert på plass! Litt jobbing blir det i morgen også, men det er bare koselig. Som forrige helg skal OL og Oscarfilmer balanseres, brød skal bakes og serveringssteder besøkes.

Dagens glamoureffekter: En kamé-aktig brosje, uregjerlig hår, samt T by Takashimaya som alltid får meg til å lengte etter påske i New York.

Dagens glamourkulturtips: Jono el Grande & The Luxury Band på Herr Nilsen i morgen kveld! De feirer ti år som orkester, og som trofast fan gjennom like mange år vil jeg absolutt anbefale å gå på konsert!

Ha en fin dag alle sammen!

eders Glamourbibliotekar.

Dagens kjole

En fin blågrå blondekjole med glitrende perler - noe for Oscar-sesongen kanskje? (Fra Dorothy Perkins)

Snart helg!

Det nærmer seg helg, og denne karen kan kanskje hjelpe oss å komme dit raskere? Se videoen om igjen hver gang dere føler dere litt nedfor, det er mitt beste tips for dagen. Jeg utfordrer herved alle som står i en skranke e.l. til å møte publikum på denne måten:

To millioner

En av dere gjorde meg oppmerksom på tallet på telleren her forleden - og nå i løpet av svært kort tid tror jeg jammen den passerer to millioner sidevisninger.

Det feires herved på denne guddommelige måten:





(og hvis den av dere som faktisk laster ned bloggen for 2.000.000 gang, tar en skjermdump og mailer til meg, er det veldig moro!)

LINN vant! Grattis! Premien er ære og berømmelse! Her er beviset:

Formiddagste

Her sitter jeg og nyter en kopp "No. 18 Exclusively blended tea (Georgian restaurant blend) - A carefully selected blend from India & Sri Lanka" fra selveste Harrods. Snill kollega tok med hjem fra Englandsreise.

Lovely!

Nine

En stjernespekket filmatisering av Broadway-musikal, som igjen halvveis er basert på / inspirert av Fellinis "8 1/2". God nok grunn til å være skeptisk når man entrer kinosalen. Filmen føyer seg inn i rekken av film-musikaler der vanlige skuespillere også får synge og danse, som Chicago og Moulin Rouge, men mangler nok et og annet for å kunne nå populariteten til disse to. Sangprestasjonene er varierende.

Story: Berømt filmregissør møter store krav og forventninger når hans nyeste film skal lages. Pressen er etter han, produsenten finner han uansett hvor han gjemmer seg, han kan ikke komme seg unna. Sannheten er at han hverken har manus eller idéer - han har en kunstnerisk krise, og mangler inspirasjon. Musikalske innslag og flashbacks fra barndommen viser hans strenge katolske oppvekst, kvinnene som har gjort inntrykk på han i hans liv, og han sliter med å finne sitt voksne jeg - han er en tiåring i en femtiårings kropp, sier han tidlig i filmen. Han savner sin ømme mor, som stadig dukker opp i hans minner.

Daniel Day Lewis er en fryd å se i hvilken som helst film. Penelope Cruz er nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle, selv om jeg forsåvidt like gjerne kunne sett både nydelige Marion Cotillard (regissørens kone) eller Judy Dench (regissørens gode venninne) på den lista.

For meg er nok ikke dette den store minneverdige filmen, ei heller min yndlings-filmgenre, men det er morsomt at slike filmer finnes. Det var forøvrig moro å se Sophia Loren igjen, det er ikke så ofte man ser henne på det store lerretet nå.

Shadow Dancing

Nok en perle signert Gibb-brødrene - lillebrors andre plate fra 1978. Kickstarter en hvilken som helst mandagsmorgen!

På en bro over Seinen

På en snøfull februarsøndagsettermiddag ser jeg på bilder fra en solfull maitirsdagskveld i Paris.


Et lite kyss på en av Seinens mange broer



- og utsikten.

Invictus

Etter noen raske scener fra Mandelas løslatelsesdag i 1990, ser vi at han vant valget i Sør-Afrika i 1994 etter at apartheidpolitikken ble forlatt og alle fikk stemmerett. Hans første måte å markere skiftet på, var at alle i de Klerks stab som ville fortsette å jobbe for landet sitt, ble oppfordret til det. Han ansatte hvite sikkerhetsvakter i tillegg til de svarte han hadde fra før, fordi hvis landet skulle være fritt og alle innbyggere leve side om side, måtte det begynne med han selv. Han skulle alltid være et eksempel på at veien å gå var fredelige løsninger og vennskapelighet. Dette var tungt å svelge for de svarte som naturlig nok var sterkt opptatt av rettferdighet etter alle år med undertrykkelse, men Mandela fortsatte å presisere at tilgivelse var den eneste måten å drepe sinnet og gå videre på. Borgerkrig måtte for enhver pris avverges. Han forsøkte å finne noe som kunne gi symboleffekt hos folket, ikke bare politiske beslutninger. Stikkord: Rugby.


Det utskjelte rugbylaget Springboks bestod med ett unntak av hvite menn, og den svarte delen av befolkningen hadde alltid heiet på motstanderne - fordi Springboks representerte apartheid for dem. Mandela så sitt snitt til å bruke nettopp dette for tiden middelmådige laget politisk til å forene folket og overvinne raseskillet, særlig fordi Sør-Afrika skulle arrangere World Cup året etter. Han inviterte kapteinen på te, og diskuterte lederskap og motivasjon, og ga tydelig uttrykk for at Springboks gjerne kunne forsøke å vinne hele World Cup. De svarte stilte krav om at laget skulle bytte ut sine gamle trøyer i grønt og gull (som fremdeles minnet om undertrykkelse), men Mandela sa nei ettersom dette laget var så viktig for de hvite - og det var spesielt viktig at de hvite ikke trakk seg unna nå. Istedet kom det ordre fra høyeste hold om at laget skulle ut i slummen og trene med barn (kanskje rekruttere neste generasjons landslagspillere?), og dette ble filmet og vist på tv. Rugbysporten fikk flere og flere tilhengere også blant de svarte. Mandela møtte opp på kampene, gikk ut på banen og hilste på spillerne, møtte første gang mange buende tilskuere - og senere (iført Springboks-trøye og caps) trampeklapp.


Morgan Freeman og Nelson Mandela er ganske ulike når det gjelder ansiktstrekk, men Freemans kroppsspråk gjorde meg av og til nesten i tvil om hvem av dem det var vi så. Den framoverlente gangen med de sakte bevegelsene, de plutselige smilene som lyste opp hele ansiktet, armbevegelsene, og selvfølgelig talemåten. Dette er nøyaktig sånn vi så han på tv, vi som såvidt var blitt tenåringer på den tiden hvor Peter Gabriel sang "Biko" på Amnesty-turnéen i 1988, da 70års-bursdagen til Mandela samme år ble markert med konsert på Wembley (mens han stadig satt i fengsel), og omsider da han ble sluppet fri - og tre år senere vant Nobels fredspris. "Free-ee Nelson Mandela!" hadde vi sunget siden vi var i barneskolen. Og i forrige uke var det tjue år siden han faktisk ble fri.


Clint Eastwood har regien, ikke så uventet kanskje, og det er en engasjerende film. Dette er så nært i tid og vi husker kampen mot apartheid så godt. Morgan Freeman er nominert for beste hovedrolle (naturligvis med god grunn), og Matt Damon for beste birolle som rugbykaptein.

Gubber på benk

Gamle venner på benk er et yndet motiv hos meg. Her er noen varianter fra de siste par årene:

Capri, september 2008

Paris, mai 2009

Paris, mai 2009

- men denne siste tilhører egentlig en annen gruppe, nemlig "Lesende mennesker i parker", som også er et av mine yndlingsmotiver. (Jeg er selv blant dem. Mye tid blir tilbrakt på benker i parker når jeg er ute og reiser.)

Lørdag morgen

Oransje og lilla; alle farger kan kombineres når det gjelder tulipaner!!

Arthur

På tv i kveld (FEM kl.21): "Arthur" fra 1981, min yndlingsfilm siden jeg var ti år og fremdeles en av de morsomste jeg vet. Dudley Moore gjør en fabelaktig Arthur, den uansvarlige og fordrukne rikmannssønnen som bare vil ha det moro, men som blir tvunget til å forlove seg med en relativt korka rikmannsdatter (Jill Eikenberry). Imidlertid faller han pladask for Linda (Liza Minnelli), servitrisen fra Queens, og risikerer dermed å miste formuen sin. Hans beste venn er butleren Hobson, en mer kjærlig far for han enn hans egen noensinne har vært. Dette er min barndoms New York, før jeg hadde vært der selv, Central Park som sjåføren Bitterman ofte kjører gjennom fordi Arthur elsker parken, 5th avenue hvor Arthur og Linda møtes. Og ikke minst: En av historiens fineste filmmelodier, naturligvis signert Burt Bacharach:

Glamorøs fredag

God formiddag! Beklager forsinkelsen, mine damer og herrer, men nå er iallefall startsskuddet gått og glamorøs fredag er i gang. Jeg har nyfrisert hår og en rosa primula ved min side, en kopp te og den nydelige Rive Gauche fra YSL.

Helgen er hjertelig velkommen, og skal brukes til å sjonglere Oscarfilmer og OL-grener - mer ambisiøs tror jeg ikke jeg skal være.

Ha en fin dag, alle som en!

Radio Glamourbibliotekar vol. 4

Herved gir jeg dere Radio Glamourbibliotekar vol. 4!

Værsågod.

Come to mama

Denne lekkerbiskenen fant jeg i min lokale dagligvareforretning i dag. Svart te, roseblader, kanel. What's not to like?!

November

En ferskenfarget novemberkaktus i februar.

Organza Indecence

En av 90-tallets store slagere var Givenchys Organza; en blomstrete og feminin duft. Den appellerte aldri til meg, men i 1999 kom en variant (som forøvrig er svært annerledes) - Organza Indecence. Helt uten en eneste blomsternote. Dette er en orientalsk treduft med innslag av vanilje. Jeg tenker sandeltre. Av en eller annen grunn forekommer hverken sandel eller vanilje i notene, men de er der nok et sted allikevel.

Jeg er som kjent glad i sandel, og hvis man skal tenke på slektninger av denne, er det Body Shops Woody Sandalwood, Etros Sandalo, biiittelitt av Kenzos Jungle Elephant, og litt av Balenciagas Cristobal som popper opp i hodet mitt. Dette er ikke en parfyme for de som bare vil ha noe friskt som bare skal dufte "rent". Den er ikke anonym. Denne må man mene. Og den er fin. Den er heller ikke en parfyme som henger som en sky rundt en - man bærer den tett inntil, og den blandes med huden. En varm sommerkveld, kulørte lykter i trærne, ingen vil gå og legge seg, bare sitte ute...

Noter:

• Toppnoter: Jacarandatre, patsjuli
• Hjertenoter: Kanel, plomme
• Basenoter: Musk, amber
  

Flaska er ganske tacky - jeg tror det skal forestille en kurvete kvinnekropp med flagrende morgenkåpe?

Glamourspørsmål fra leser: Tsarens kurer

Kjære Glamourbibliotekar!

Vi er flere venninner som gjerne skulle sett tv-serien "Tsarens kurer" (basert på Jules Vernes "Michel Strogoff") som gikk på NRK på slutten av 1970-tallet igjen! Vi har funnet informasjon om serien her og vi har til og med funnet den på dvd her.
Men dvd-en ser ikke ut til å undertekster, bare fransk tale, og vi er avhengig av enten engelske eller norske undertekster. Jeg har sendt spørsmål til NRK om de har planer om reprise eller om de vet om den finnes på dvd med engelsk eller norsk teksting, men har ikke fått svar ennå.

Vet Glamourbibliotekaren eller hennes lesere om "Tsarens kurer" finnes på dvd med undertekster???

Mvh
Bente & venninnene

Hei! Dette er vel noe flere er interessert i å vite noe om! Og kanskje noen vet noe allerede? Selv benytter jeg anledningen til å legge ut et bilde av en glamorøs kosakk; Ivan Rebroff, helt uten sammenheng (men hvor ofte har man sjansen til akkurat det??).

Gi lyd fra dere hvis dere vet noe om Tsarens kurér med undertekster!

Utsikten

Dette er utsikten fra det lille gule huset på toppen av olivenlundene, hvor vi bodde sommeren 2006 da vi var på bryllupsreise i Toscana. Veien forbi var så smal at knapt en bitteliten trehjulslastebil kunne kjøre på den. En liten rev løp rundt blant oliventrærne om kvelden. Vi lagde tomatsaus av ferske tomater som kokte i timesvis, og hadde allverdens tid.

Forsinket julepresang

Julepresangen fra min fine mann var utsolgt fra leverandøren da han bestilte den før jul, og lørdag dumpet den endelig ned i postkassa. Jeg ble veldig glad - det var nemlig den nye boksen med opptak fra tolv konserter med Ella Fitzgerald på klubben Crescendo i Hollywood i 1961/62 - ikke tidligere utgitt. Denne tiden var et høydepunkt i karrieren hennes på mange måter, hun var i gang med mange studioalbum på samme tid - hvilket kanskje var årsaken til at disse liveopptakene ikke ble prioritert der og da. Heldigvis ble de tatt vare på. Her står det mer om dette. Det er en fin boks i bokform med flotte bilder og en del historikk, samt detaljert info om musikere og datoer og alt sånt som en musikkbibliotekar setter pris på å vite om.


"Herman Leonard, the great photographer, once took a picture of Duke Ellington sitting at a front-row table in a small New York nightclub, beaming at Fitzgerald while she sang. More than any other album, “Twelve Nights in Hollywood” gives us an idea of what Ellington was smiling at."

Forøvrig: I går (som i fjor) fikk man en rose på Villa Paradiso. Hyggelig!

A Single Man

Los Angeles, 1962. Professor George Falconer opplever å miste sitt livs kjærlighet. Han mister troen på fremtiden, leter etter meningen med livet, bestemmer seg for å gjøre slutt på alt. I sin siste forelesning dropper han pensum, og holder heller et rett fra levra-foredrag til studentene sine om reklamebransjens spill på frykt, politikernes utnyttelse av folkets frykt, hvilke konsekvenser frykten har (forbrukersamfunnet i kraftig vekst + kald krig og cuba-krise), før han rydder kontoret sitt og drar hjem. Bankboksen har han tømt, avskjedsbrevene er allerede skrevet. Hans beste venninne vil at de skal reise tilbake til London sammen, men han har andre planer.

Dette er en veldig estetisk film, med kraftige virkemidler i både lyd, musikk og bilder. Nåtids-scenene har ganske kjølige farger, mens Falconers minner er enten i svart-hvitt (utløst av et svart-hvitt-bilde) eller i varmere farger. Huset han bor i er noe av det flotteste av arkitektur fra den tiden - varme trefarger, fine møbler, store vindusflater som slipper inn mye lys og gir utsikt til de grønne trærne utenfor. Teamet bak "Mad Men" har bidratt som konsulenter i stilen, som var upåklagelig, bortsett fra én ting: Var det ikke Rosendahls Grand Cru-karaffel og glass som stod der på et bord? Litt overraskende, da jeg trodde dette var et av nittitallets klassikere. (Jeg har lang erfaring som bryllupsgavebord-utpakkings-systemansvarlig, og jeg tror rekorden var fem eller seks Grand Cru-karafler i ett og samme bryllup).

Colin Firth er nominert til Oscar for beste hovedrolle. Det har han fortjent. Tom Ford debuterer som regissør her, og jeg synes også han kan være fornøyd med seg selv. Nydelige Julianne Moore glir rett inn i sekstitallsstilen med sine markerte øyne og bleke hud.

Og det slår meg hvor stilig det er med en klassisk pen hvit skjorte og et svart rett slips. Never underestimate the power of a good shirt.

Salamanderkrigen / Karel Capek ; oversatt av Dagny Gjerdrum. - Oslo : Gyldendal, 2000. - 231 s.

Hva skjer når en kaptein og kynisk businessmann oppdager en helt ny hær av arbeidskraft under vannet? Intelligente salamandre? Jo, han temmer dem, lærer dem å bruke verktøy og etterhvert våpen, lærer dem å snakke, de formerer seg og blir til milliarder på bare få år, tar utdannelse og blir siviliserte, bygger sine egne byer og områder, forholdet mellom menneskene og salamandrene blir mer og mer betent - og verden har et problem.

Denne romanen ble første gang utgitt i 1936, "skrevet med den nazistiske trussel i tankene" (fra omslaget). Jeg tror man kan trekke paralleller til de fleste totalitære regimer, til kolonialiseringen, fascismen, segregering, alt som tar utgangspunkt i raser. En interessant bok, og til tider ganske ekkel. Og morsom.

Salamandrenes kunst&kultursyn kan forøvrig minne om holdninger vi kjenner til i vår tid også:

La gå at de ikke har noen kunst: De er i allfall ikke betynget av idiotiske idealer, inntørkede tradisjoner og hele dette morkne, kjedelige skolemestertullet som kalles poesi, musikk, arkitektur, filosofi og det hele - kultur, senile ord som får det til å vende seg i oss.

Istedet skapte de sin egen musikk. Den tritoniske. Altså tretonemusikk. (= Melodier bestående av tre toner, slike vi spilte i blokkfløyteundervisningen i tredjeklasse.)

Fint

Har man vært sofaliggende i fem dager, er det veldig fint når man først kommer seg bittelitt ut. Min mann tok meg med på nærmeste kafé i dag, jeg fikk pistasj-is og te, og vi kjøpte blomster. Tulipaner og primula. Nå er det fargeeksplosjon på kjøkkenet.

k.d. Lang

Til min store glede var k.d. Lang en av artistene som opptrådte på åpningsseremonien i Vancouver i natt - og en av de få som faktisk sang live. Jeg har hørt henne på konsert to ganger, en gang i Carnegie Hall med Brooklyn symfoniorkester (2004) og en gang på Sentrum Scene (2008), og hun er altså en av de proffeste livesangerne jeg har hørt i hele mitt liv. George Michael er en av de andre. Hver eneste tone er klokkeklar, skinnende ren, trygg og full av følelser. Full kontroll og allikevel spontant. Sånt legges merke til. Det er virkelig ikke noe man opplever hver dag.

Jeg oppdaget henne da hun ga ut platen "Drag" i 1997, en coverplate der alle sangene på et eller annet vis handler om sigaretter eller røyk. "Don't smoke in bed", "The air that I breathe", "Smoke rings", "My last cigarette", Theme from "Valley of the dolls" osv. Den er så gjennomført lekker, med vakre arrangementer, k.ds nydelige stemme, fine melodier. Et must i ethvert hjem! Jeg er også veldig glad i platen "Invincible Summer" fra 1999 - innkjøpt på vei til Hellas, derfor minner den meg om sen ettermiddagssol og milde vindpust ved havet sist i august (akkurat som coverbildet!!).

Nattens opptreden ligger sikkert allerede på YouTube, men fordi Cohen-sangen hun framførte har blitt maltraktert av så mange (ikke minst her i Norge) og derfor gir assosiasjoner vi ikke burde behøve å forholde oss til her og nå, velger jeg heller å legge ut to tidligere konserter hun har gjort. Enjoy.

Dagens vårjakke

Min vårdrøm fra Toast.

Beatles-reprise i kveld

Den glimrende (men akk! så korte) dokumentaren om innspillingen av Beatles-albumene går i reprise på NRK2 kl. 20.05 i kveld. Perfekt.

Glamorøs fredag

God morgen alle sammen! Denne uka har for min del vært preget av horisontalt leie under pledd, grumsete barytonrøst, nysing i puljer på minst ni-på-rappen, og totalfravær av ytre glamour... men jeg har fine blå knestrømper av myk ull, vakre tulipaner ved min side, te med fersk ingefær og sitron oppi, og alt er svært bra etter omstendighetene. Donald Duck, P2 og Karel Capek underholder meg, ferdigprogrammerte blogginnlegg har jeg heldigvis hatt mange av også. (Men det må jeg si, nå som jeg har tilbragt en del tid med fjernkontrollen i hånda: Hva i all verden er greia med å se uinteressante kjendiser spise middag hos hverandre?! På flere kanaler til samme tid?? Har vi brukt opp alle andre idéer til tv-programmer? Som om ikke vanlige realityserier var ille nok...)

Uansett: På en måte startet glamorøs fredag i går kveld med en privat huskonsert - min elskede gjorde opptak med en av sine jazztrioer nede i underetasjen; fine standardlåter som balsam for kropp og sjel, taffelmusikk til min kveldste. Irving Berlin og Jule Styne. Luksus! Helgefølelsen er her, forkjølelse eller ikke, og den forsterkes av nydelig februarvær (selv om sola rett i fleisen setter i gang nyse-riene igjen), planer om å se en film eller to, og et håp om å bli frisk nok til å gå på kino på søndag. Og å kanskje få igjen luktesansen snart, så jeg kan nyte en parfyme igjen.

Herved setter jeg strek for sykdomsprat i denne bloggen! Ha en strålende fredag, kjære venner!

Mvh eders Glamourbibliotekar


p.s. Og hvis noen er på leilighetsjakt i Oslo - ta en titt på denne koselige toromsen som har visning i helgen.

Crazy Heart

Det er langt mellom Jack Baker, velpleid og neat jazzmusiker, og Bad Blake, alkoholisert og ensom countrystjerne hvis karriere har gått downhill i lang tid. Jeff Bridges er Oscar-nominert for beste hovedrolle, og han er så lik Kris Kristoffersen (med et lite innslag av Nick Nolte) at jeg hadde problemer med å forstå at det virkelig er Bridges.

Filmen har en del likhetstrekk med fjorårets "The Wrestler" - ikke bare fordi filmene er hovedrolleinnehavernes comeback, men også fordi de handler om falne stjerner som må gjøre mer eller mindre ydmykende opptredener på lugubre steder for ikke å bli helt glemt av sine fans. Begge har sviktet barna sine som de nå har lite eller ingen kontakt med, begge er ensomme og ikke akkurat edruelige. Men Bad Blake har nok allikevel litt mer kontroll på livet sitt enn Randy The Ram. Han opplever det bittersøte ved at hans musikalske lærling får stor suksess og overgår mesteren, men når han møter kjærligheten, klarer han å svelge stoltheten - og snur livet sitt 180 grader rundt istedet for å forbli en sinna og syk alkis. (Dessuten satt jeg ikke og strigråt over Bad Blake, i motsetning til hva jeg gjorde i fjor)

Både Jeff Bridges og Colin Farrell (country-læregutten) har gode stemmer, og er troverdige som henholdsvis eldre ordknapp countrysanger - og yngre og glattere countrystjerne av den moderne og velpleide Keith Urban-typen. Musikken er skrevet av T-bone Burnett, som også har produsert filmen. Maggie Gyllenhaal er nominert for beste birolle.