Viser innlegg med etiketten Glamourbibliotekarens universitet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Glamourbibliotekarens universitet. Vis alle innlegg

søndag, oktober 25, 2015

Et søndagskurs i Bach-kantater, til glede for musikkvenner


Det er nydelig sol ute, fargesprakende høstvær, og enn så lenge sitter jeg inne i stua og drikker te og hører på søndagens Bach-kantater. Jeg tenkte vi kunne ta et lite kurs, for jeg vet at det er mange av dere som er interessert i musikk! Og dere vet jo hvordan jeg elsker denne mannens musikk, at jeg har vært på pilegrimsferd til hans grav, kirker og festival i Leipzig, at jeg reiser langt for å høre de beste ensemblene i verden framføre hans pasjoner og messer. Jeg er en Bach-misjonær. 


Bach jobbet som kantor i Leipzig de siste 25 år av sitt liv. Det innebar å skrive en ny kantate til hver søndag i kirkeåret. Dette gjorde han i flere år, så man kan anta at han skrev kanskje omkring 300 stykker bare i Leipzig. I tillegg hadde han skrevet noen tidligere i karrieren. 200 av hans kantater er bevart, og det er flere ensembler som har spilt inn alle sammen på plate. En kantate er et lite flersatsig verk for solister, kor og et lite instrumentalensemble, som var ment å oppføres i gudstjenesten, ergo er teksten ofte delvis hentet fra den bestemte søndagens bibeltekst. 

De fleste kantatene starter med et åpningskor, for kor og det lille orkestret. Deretter kommer resitativer og arier. Et resitativ minner litt om talesang, de forteller noe, men har i Bachs kantater alltid en fast melodi, det er ikke improvisasjon. Det synges av én solist, akkompagnert av continuogruppen (continuo: et akkordinstrument, som f.eks. cembalo, orgel eller lutt, samt et bass-instrument - fagott, gambe). Ariene synges også av solister, gjerne med et soloinstrument i tillegg til continuo. Fiolin, obo og fløyte er vanlig her. Bachs kantatearier er noe av det vakreste han skrev! Kantaten avsluttes som regel med en koral, altså en salme, med kor og orkester. Noen kantater er solokantater, det vil for eksempel si at åpningskoret er byttet ut med en arie, og at det er én solist som synger alle satsene. 

Innspillingene er viktige når det gjelder Bachs kantater. Det er ulike framføringspraksiser, og ulike teorier om hvordan Bach hadde ment hvordan det skulle framføres. I dag spiller de fleste ensemblene på originalinstrumenter, dvs barokkinstrumenter som er bygget i tradisjonen fra den tiden, som igjen preger klang og spillestil. Få utøvere, raskere tempo, mindre vibrato, stor kontrast fra 60-tallets innspillinger. Den største krangelen i dag går ut på korsatsene, og hvorvidt Bach mente at det skulle være flere sangere per stemme i koret, eller om korsatsene rett og slett ble sunget av en kvartett - nemlig de fire solistene på hver sin stemme. Sistnevnte tradisjon kalles OVPP, One Voice Per Part, og det finnes flere innspillinger av Bachs vokalverker hvor de bruker dette - f.eks. Sigiswald Kuijken sine. Da er det ekstremt viktig at de fire sangerne har gode pene stemmer hver for seg, og at samklangen er bra, ettersom man kan høre hver stemme så godt. 






Sir John Eliot Gardiner tilbrakte hele år 2000 (250 år siden Bach døde) på sin verdensturné med Monteverdikoret og de engelske barokksolistene. De spilte inn så å si alle Bachs kantater på den søndagen kantaten var skrevet til, og det gjorde de i kirker rundtom i Europa og i USA. Det er en flott samling plater, noen kan jo kanskje bære preg på kort innstuderingstid, men virkelig - det er mye fint der. Jeg abonnerte på serien og har alle sammen stående i hylla mi. Men det er ikke nok for meg. Fordi:

En annen grunn til at innspilling er viktig, er at en såpass stor del av en kantate er solosang. Da bør man velge innspilling der man liker sangerne, det sier seg selv. For eksempel altstemmen, den er særlig viktig i pasjonene siden noen av de vakreste ariene er skrevet for alt. Nå for tiden synges denne oftest av en kontratenor, og hvis man sammenligner innspillinger - de som bruker en kvinnelig alt og de som bruker kontratenor  - synes jeg ofte sistnevnte kommer best ut av det. (Unntaket er Kuijken, som bruker Petra Noskaiova, en av de beste altene nå for tiden.)  Så kan man jo ha sine favoritter, det kan jeg love dere at jeg har. Gardiner sin serie har sikret meg at jeg har alle kantatene, men jeg vil også ha noen av dem i flere innspillinger, så jeg får med meg de beste sangerne jeg vet. 

Masaaki Suzuki og Bach Collegium Japan har også spilt inn alle kantatene. Bassen Peter Kooy synger på nesten samtlige. Bare det er grunn nok til å velge Suzukis serie! Kooy er kongen av barokk bass-sang, han har definert hvordan det bør lyde, og han er en stor grunn til at jeg de siste par årene har reist langt avgårde for å høre Bachs større vokalverker (pasjoner + messe i h-moll) med en annen stor dirigent, kanskje min største favoritt: Philippe Herreweghe (jeg har hilst på Peter Kooy en gang og har sjelden vært så starstruck!). Herreweghe og Suzuki bruker en del av de samme sopransolistene, som Carolyn Sampson og Hana Blazikova, og Herreweghe bruker også Dorothee Mields ofte. Merk dere disse tre navnene. I tillegg har Herreweghe begynt å bruke engelske Grace Davidson, hvilket jeg håper han fortsetter med, for hennes Johannespasjon-arier i Barcelona i påska var overjordiske. Jeg gråter alltid på disse konsertene, det er så sterkt og så nydelig. Å legge opp feriene sine etter hvor dette ensemblet framfører Bach, er et valg jeg aldri kommer til å angre på. 

På kontratenorsiden liker jeg Damien Guillon, Andreas Scholl, og japanske Yoshikazu Mera. Robin Blaze er også ok (- og hvis det skal være en kvinne, styrer jeg nok unna Natalie Stutzmann og Bernarda Fink akkurat i denne sammenheng, de er for mørke i klangen). Tenorer kan veldig gjerne være Mark Padmore, James Gilchrist, Ian Bostridge, Gerd Türk som Suzuki bruker mye, eller kanskje aller helst han som har sunget på alle Herreweghe-konsertene jeg har vært på, samt Herreweghes to nyeste kantateplater: Thomas Hobbs. Antagelig den aller fineste Bach-tenoren jeg noensinne har hørt! Som sagt er Peter Kooy min favoritt hva bass angår, men også f.eks. Peter Harvey. 

Og det finnes flere komplette samlinger. Ton Koopman og Amsterdam Barokkorkester for eksempel, her er det også mye fint - ikke minst de kantatene hvor sopranen Deborah York er solist. Jeg nevnte Sigiswald Kuijken, han har gjort alle med sitt ensemble Le Petite Bande. Stort sett veldig, veldig fint. Så har vi Nikolaus Harnoncourt og Gustav Leonhardt, de har sin måte å gjøre det på. (Disse må jeg høre mer på, jeg har hele boksen stående på bordet mitt på jobb.) I det hele tatt er det noe for enhver smak. Man trenger jo virkelig ikke å ha én komplett serie, man kan selvfølgelig plukke herfra og derfra. Det viktige er at man liker den innspillingen man velger, at man gjør bevisste valg utifra f.eks. solistene. 

Jeg har skrevet om pasjonene tidligere, det er jo det samme som gjelder for dem. 

Hvis man, som meg, ikke har særlig peiling på kirkeåret og ikke er særlig religiøs av seg, og dermed ikke har helt oversikt over hvor langt vi er kommet i treenighetstiden eller når såmannssøndag egentlig er, er det fint å ha en god kilde til info omkring disse kantatene. Jeg kan av hele mitt hjerte anbefale nettstedet Bach-Cantatas.com. Jeg bruker den minst ukentlig, både på jobb og hjemme, og man kan altså gå inn på hver eneste kantate og se hvilken besetning den er skrevet for, helt ned på satsnivå kan man se hvilke instrumenter som spiller, hvem som har skrevet teksten, hvor i bibelen den evt er hentet fra, og man kan se hvilke innspillinger som finnes. I tillegg er det diskusjonsforaer og greier, jeg har ikke kastet meg ut i det foreløbig. Dessuten er det en bra oversikt over kirkeåret og hvilke datoer som gjelder i år, og dermed hvilke kantater som gjelder på hvilke søndager. Så kan man klikke seg inn på hver og en og sjekke innspillinger. 

Spørsmål? Fyr løs, for all del! Jeg svarer etter beste evne. (Muligens mens jeg hører på Suzuki-innspillingen av BWV 98, en av dagens kantater, for der synger både Hana Blazikova og Peter Kooy.) 

P.S. I Oslo kan man finne gode innspillinger i musikkavdelingen hos Eldorado i Torggata - de har både Suzuki-, Gardiner- og Herreweghe-innspillingene. Ellers vil jeg anbefale platebutikken mdt.co.uk, der har jeg handla svært mye de siste årene mens byen var uten klassisk platebutikk. (Amazon.co.uk har også bra utvalg stort sett.)  Jeg vil som vanlig slå et slag for å kjøpe plater, enten fysisk eller på f.eks. iTunes, og særlig når det gjelder klassisk - for strømmetjenestene har indeksert klassiske plater så dårlig. (Det er vanskelig å få god oversikt over hva som finnes, eller hvilken arie eller sats man egentlig lytter til.  Relativt umulig å søke, da de ikke har avansert søk - og har de det, så er det som sagt indeksert og katalogisert så dårlig at man uansett ikke får treff på alt man vil.)  


John Eliot Gardiner dirigerer Monteverdikoret og The English Baroque Soloists i Himmelfartsoratoriet i Nikolaikirche, Leipzig, juni 2013.


torsdag, februar 26, 2009

Glamourbibliotekarens universitet - leksjon II


Dagens tema fra Glamourbibliotekarens velfylte bokhylle: Den franske barokk-komponisten Jean-Baptiste Lully. 

Lully kom fra Firenze til Versailles som fiolinist og danser. Versailles var sentrum for musikk og drama - både Racine og Molière skrev skuespill for kongen og hoffet. Ludvig XIV ble kalt "solkongen" fordi han en gang danset rollen som solen i en ballett. Lully steg i gradene fra å være fiolinist til å bli høyt respektert musikksjef ved slottet, og skrev en rekke balletter og operaer. Mange melodier i menuettform kan stamme fra han - Bergenssangen og den britiske nasjonalsangen er eksempler på dette. Han samarbeidet med Molière om et slags ballett-teater (comedie-ballet) men da kongen ble eldre og ikke så grasiøs og dansevillig lenger, gikk Lully mer og mer over til å skrive operaer.

Den mest kjente operaen til Lully heter Armide, og har mytologisk handling. På samme måte som i antikke teaterstykker lar Lully koret kommentere handlingen, ikke delta. (Det gjorde også Woody Allen i "Mighty Aphrodite" i 1995). Det er mange innslag av ballett i Armide, gjerne menuetter i ABA-form, og gavotter i rondoform (runddans). Han regnes som en av grunnleggerne til fransk opera, da han ikke syntes den italienske operaformen passet så bra til det franske språket. Dessuten ville han ha en raskere progresjon i selve historien som ble fortalt.

Lully utviklet orkesteret; særlig blåseinstrumentene fikk en oppsving under hans periode. Han innførte nye instrumenter i orkesteret sitt, og har hatt betydning for utviklingen av oboen.

Selv fikk han en ganske ublid skjebne. Dirigentene på den tiden markerte takten ved å dunke en tung taktstokk i gulvet. Under en hyldningskonsert til kongen, traff Lully en av sine tær med stokken, og fikk koldbrann og døde to måneder senere.  

En av de mest kjente stykkene hans nå i dag, er "Marche pour la ceremonie des Turcs". Hør på den, og forestill dere Ludvig XIV og Lully trippe og snurre over scenen i hvite tights og enorme krøllete parykker. 

(Kilder: "French Baroque Music", Amadeus 1997, og "Barokken", Gyldendal 1985)


fredag, februar 20, 2009

Nyhet: Glamourbibliotekarens universitet - leksjon I.

I dag bringer jeg dere noe helt nytt: En kunnskapsbank som regelmessig drysser nyttige små leksjoner utover bloggen, som stjernestøv eller confetti, eller melis, siden det er fastelavn? Dette nye kapitlet må ikke forveksles med "gode råd fra fordums tider", da det ikke nødvendigvis kommer fra en tilbakelagt periode i historien. Dette er rett og slett forbeholdt innholdet i Glamourbibliotekarens samling av referanse- og oppslagsverker (nb! Ingen bibliobibliobibliobibliografier) - det er ikke avgrenset til emne eller epoke, tid eller rom. Hva som helst kan dukke opp, og fellestrekket er kun at det stammer fra min bokhylle. Så lærer vi noe nytt! Eller frisker opp gammel kunnskap.

Man har tross alt tatt den hellige bibliotekar-eden der man forplikter seg til å spre lærdom utover befolkningen. Og noe må jeg bruke alle mine bøker til! Herved klipper jeg snoren, og Glamourbibliotekarens Universitet er i gang!


Første leksjon: Flittiglise, eller Impátiens sultáni - en potteplante som kanskje burde få sin renessanse? Har den blitt glemt i all orkidé-dyrkingen, i bokstavelig og overført betydning?

"Flittig Lise er en av de stueplanter som er lettest å dyrke og flittigst til å blomstre. Plantene vokser, trives og blomstrer året rundt enten de står i nord- eller sydvendte vinduer. Den alminneligste formen har karminrøde blomster, men det forekommer også andre røde nyanser. Formeres ved toppstiklinger som slår rot etter et par ukers forløp. Bør stadig inntoppes så plantene blir lubne og tette. Angripes i tørr luft ofte av midder og bladlus."
(Fra boka "Blomster i stuen", Cappelen 1954)


Axel Munthe var glad i flittiglise, og hagene hans i Anacapri er fulle av dem.

Populære innlegg