Finn stilen: Februar

En ultrafeminin look trenger vi etter et par måneder med parkas og topplue og ullgensere og digre vintersko! (Dog må man jo fremdeles ta på parkas og topplue og vintersko om man skal gå ut):

Dressbukser i ull fra Stella McCartney, hvit bomullstrøye fra New Look, rosa merinoull-cardigan fra John Lewis, kinasko fra Lagarconne.com, Lancomes fine Miracle, dus rosa øyenskygge fra Benefit, lavendel-lys fra Diptyque, en Dinah Washington-LP, og et par øredobber formet som Mikke Mus for å løse opp litt - fra Sears.

An Education

Oscarnominert for beste film, beste "adapted screenplay" (Nick Hornby) og beste hovedrolle (Carey Mulligan).

Jenny er en skoleflink jente på 16 som sikter mot Oxford, med god støtte i både lærere og foreldre. Videre drømmer hun om et liv i frihet i Paris etter studiene. Så møter hun David, en voksen mann som skrur på sjarmen. Hans overdådige livsførsel og weekendreiser blir for fristende, de skygger totalt for skolearbeidet og ambisjonene - og fordi David klarer å snurre hennes foreldre rundt lillefingeren, er det bare lærerne som setter ned foten (uten at det hjelper). Skjær dukker opp i sjøen, og Jenny må ta valg.

Alfred Molina er glimrende i rollen som hennes erkebritiske arbeiderklasse-far (evt lavere middelklasse?), Peter Sarsgaard er perfekt som "sympatisk på utsiden men noe lurer under overflaten"-playboy, og Rosamund Pike spiller rollen som den glade, snille og ganske dumme blondinen helt ypperlig. Hovedrolleinnehaver Mulligan fortjener Oscar-nominasjonen.

Historien er "based on a true story", og det er mye estetisk fint også - flotte sekstitallskostymer, vakker musikk både i konsertsalen og på jazzklubb, fine bilder fra Paris. Regissør: Danske Lone Scherfig.

Himmelsk

Jeg skulle ønske absolutt alle i hele verden kunne få oppleve å lytte til Bach i Glenn Goulds tolkning. En intens lykkefølelse og et smil fra øre til øre - eller å ligge i fosterstilling og nærmest krampegråte - det er to sider av samme sak når det handler om Bach og Gould.

Gould har fulgt meg halve livet, Bach så å si hele.

Resten av Goldbergvariasjonene: Her er variasjon 8-14, her er 15-19, her er 20-24, her er den vakre nr 25, og her er variasjon 26-30 med den nydelige aria i reprise til slutt.

Musikk er min religion. Bach er min gud.

Snart

Jeg sier som i fjor - snart er det sommer igjen.

Ren og naturlig look

Jeg var hos frisøren forleden, og bladde gjennom et moteblad. And something caught my eye.

Det var en sak om vinterens makeup-trender. "Naken" var overskriften, og under stod det at de store designerne gikk for denne rene, naturlige looken på sine visninger for våren. Avbildet var en modell med roser i kinn, ikke så mye øyenmakeup, men veldig plettfri hud.

Deretter fremgangsmåten:

"Slik gjør du: Prepp huden godt med riktige produkter som primer, concealer, foundation og pudder - huden skal se helt feilfri ut."

Ren, naturlig look altså. Hele fire produkter før vi i det hele tatt kommer til de røde rosene på kinn og øyenmakeupen. Å sminke seg til å se usminket ut er ingen spøk.

Radio Glamourbibliotekar vol. 3

Da er det klart for volum 3 av Radio Glamourbibliotekar. Musikk til arbeid! Calling all workers! To timer non-stop musikk (med mindre dere har den irriterende reklameversjonen av Spotify) - kjør den på repeat tre-fire ganger, og arbeidsdagen er over!

Radio Glamourbibliotekar vol. 3


Mer musikk her - omtale av Pat Metheny-konserten på lørdag.

Observert i Professor Dahls gate

En installasjon?

Årets låt 2009

Jeg har tenkt lenge på at jeg skulle kåre årets låt 2009. Herved deler jeg ut den gjeve prisen til fjorårets comeback, Prefab Sprout, og deres vidunderlige "Music is a princess" - kanskje ikke uventet for faste lesere av denne bloggen. Melodien, harmoniene, maj-akkordene, arrangementet, Paddys myke stemme, og for en gangs skyld: teksten! Jeg hører som regel aldri på tekster, men denne går rett i hjertet. Music is a princess, I'm just a boy in rags. Jeg stiller meg 100% bak den.

Gratulerer!

Glassklokken / Sylvia Plath ; oversatt av Mona Lange. - Oslo : Gyldendal, 2003. - 202 s.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye om denne boka. Det finnes så mye info på nettet og i artikler, så mange analyser, og jeg har ikke lyst til å si for mye om handlingen - dere må heller lese den selv. Men det er en interessant beskrivelse av psykiske lidelser og behandlingsmetodene på 50/60-tallet, å føle seg fremmedgjort, og med tanke på forfatterens egne opplevelser oppfattes den også temmelig troverdig.

Glamorøs fredag

God morgen!
Endelig helg, etter en hektisk kulturuke som egentlig bare fortsetter. Tidligere nevnte Oscarmarathonstart, Glamourgemalens releasekonsert samt Risør Kammermusikkfests årlige "vi ses i Risør om noen måneder men først en liten forsmak på årets festival for støttespillere og faste gjester"-happening i DNB Nors marmorhall med Andsnes, Tomter og Kraggerud er tilbakelagt, og i helga venter minst én konsert og en film til. Søvn er det mangel på, noe som gjør utslag i glamournivået - her er det comfort for alle penga. Og en liten dæsj Chanel no. 5.


Forøvrig vil jeg anbefale en gratiskonsert i morgen kl. 14 på Nasjonalbiblioteket med nevnte Kraggerud akkompagnert av Christian Ihle Hadland - to av våre fremste musikere - og de spiller verker av Ole Bull, Robert Schumann og Frédéric Chopin, altså årets 200årsjubilanter. Det var svært, svært sparsom informasjon på NBs egne sider, så herved gjør jeg en innsats for at konserten blir gjort kjent (og håper noen på NB plukker opp dette og utfyller konsertinfoen noe, så flere oppdager konserten). (herved fikset, hurra!)

Ha en fin dag, alle sammen!

Up In The Air

Og der var årets Oscar-marathon i gang. Flest mulig filmer på fire og en halv uke, fra nominasjonene ble avslørt på tirsdag til selve utdelingen finner sted søndag 7. mars. Startskuddet gikk med "Up in the air" i går kveld ( i forbindelse med en helaften med kino, middag og pannacotta på restaurant for å feire min manns nye plateutgivelse og gode avisomtale).

George Clooneys karakter har såpass mange reisedager i året at han nærmest ikke har noe hjem, men han liker å ha det sånn. Han samler bonuspoeng. Hans filosofi er at man ikke behøver å eie særlig mye - alt han behøver, får han plass til i en trillekoffert i håndbagasje-størrelse. Hans pakketeknikk er imponerende, og noe hver og en av oss kan lære noe av.

Så blir hans elskede reisedager truet av ny teknologi. Hans jobb er å si opp folk - å reise fra bedrift til bedrift, innleid for å gi ansatte sparken. En ny nedbemanningsmedarbeider presenterer et nytt verktøy for å kunne sitte på ett sted og si opp folk over hele landet. Clooney har utrolig nok forelsket seg i en kvinne han har møtt, og blir fortvilet over å miste muligheten til å møte sin nye flamme (som reiser like mye som han) på hoteller rundtom i landet.

I utgangspunktet et litt underlig tema å lage en film over - jeg må innrømme at jeg ikke trodde mine egne øyne da jeg så traileren til denne en gang i høst. Sånn er det med trailere - de frister meg sjelden. Men jammen klarte de det. Dette er en av årets hovedfilmer - beste film, beste regi, to kvinnelige biroller, og Clooney er nominert for beste hovedrolle. Den kunne fort blitt en typisk romantisk komedie, men den går ikke i den fella. Karakterene er troverdige, det er bra casting, og det er sørgelig å se og høre alle menneskene som mister jobben og bekymrer seg for sine barn, lånene som skal betales, huset som må selges. Og dette er det jo faktisk mange som opplever hver dag, vi kan godt bli påminnet det i blant.

George Clooney er vår tids Cary Grant, det slår meg for hver gang jeg ser en av hans filmer. Iført dress blir han akkurat den kombinasjonen av neat og rough som Grant alltid var.