Den allvarsamma leken på tv

Som dere vet er jeg veldig begeistret for Hjalmar Söderberg, og begge filmatiseringene av hans "Den allvarsamma leken" er flotte. Anja Breien sin fra 1977 og Pernilla August sin fra 2016. Sistnevnte kan man se på SVT Play nå i jula - den blir liggende ute til 1. januar. Benytt anledningen!

Her kan man se den. 

Holiday (1938)

Vi fortsetter gjennompløyinga av DVD-boksen vår som er merket "Jul"! En film som noen regner som juleklassiker, men som er så å si helt fri for stemning i den retningen, er "Holiday" med Cary Grant og Katharine Hepburn. Cary spiller Johnny som har tatt litt fri fra jobben for å reise og finne seg selv, men som istedet blir hux flux forlovet med rikmannsdatteren Julia. Han føler seg ikke helt god nok for henne og hun vil han skal roe seg ned og jobbe i farens bank, men når han møter hennes søster Linda - familiens sorte får som ikke bryr seg om penger og makt (Hepburn), oppstår det søt musikk der istedet. Banjoklimpring, til og med. En lettvekter, men med mye morsomt samspill dem i mellom. Rappkjeftede dialoger og saltoer både forlengs og baklengs, og de mekrer som geiter (eller breker som sauer?). Dette var deres tredje film sammen. To av mine yndlingsskuespillere fra den tida, så filmen er absolutt verdt å se selv om den ikke akkurat framkaller julestemning. Men det er nyttårsfest, det er Manhattan. Og det er mange fine 30-tallsklær og frisyrer!

Spenstig hattemote er det også. 

Holiday affair (1949)

Janet Leigh og Robert Mitchum! Et stjerneteam som gjør filmen verdt å se. Historien er helt ok i seg selv, men det er jo klart disse to høyner kvaliteten. Denne er også på lista over julefilmer jeg ser ofte - om ikke hvert år, så i alle fall annethvert. Her er det New York, Fifth Avenue, de store varemagasinene, industrispionasje i leketøysavdelingen, benker i Central Park, en sjalu forlovede, og en festlig liten 6 år gammel sønn som er blant de bedre barnestjernene i film fra den tida.

Holiday Inn (1942)

"Holiday Inn" er en av julefilmklassikerne jeg pleier å se hvert år. Jeg digger den! Mye humor og flotte sangnumre, og det er alltid morsomt å se Fred Astaire danse. Musikken er av Irving Berlin, og det var jo i denne filmen at "White Christmas" dukket opp for første gang - og ble en MEGAsuksess. LPen fra filmen er vanskelig å få tak i, men jeg gir ikke opp. 

Bing, Fred og Virginia Dale er en trio som danser og synger og opptrer. Bing tror han skal gifte seg med Virginia, men plutselig skal hun gifte seg med Fred istedenfor. Bing orker ikke kjempe, han kaster inn håndkleet, og drar heller til Connecticut og kjøper seg en gård. Etterhvert kommer han fram til at dette skal bli et slags høytids-feriested. Hit kan man komme i jula, i påska, på alle presidentbursdager, thanksgiving, valentine's day (i alt 16 høytider pr år) og spise, danse og more seg. 

Hiroshima mon amour (1959)

Et tilfeldig møte mellom to mennesker, en fransk skuespillerinne og en japansk arkitekt, begge med hver sin historie, en flyktig affære. De møtes i Hiroshima, i dødens by, hvor tragedien skjedde fjorten år tidligere. Hun vil snakke om det hun har sett på museum, bildene hun har sett, ruiner og skader, gjenstander. Han sier "Du har ikke sett noe", han vil ikke snakke om det, det går ikke an å fatte hvor stor katastrofen var. Hun er redd for at alt skal bli glemt, bomben i 1945, og nesten som en merkelig parallell: forholdet deres. I den fremmede mannen gjenopplever hun en ubearbeidet personlig tragedie i form av en ungdomsforelskelse i en tysk soldat. Soldaten ble skutt, hun ble tvangsklippet og fornedriget, sperret inne i en kjeller. 

Jeg satt og grublet på hvilken film dette minnet meg så veldig om. Bildene stod så klart for meg. En mørk kafé, ansikter, stillhet. Nesten ingen ord. Så kom jeg på det: Det var slett ingen film, men tvertimot boka "Moderato Cantabile" av Marguerite Duras. De to fra vidt forskjellige miljøer som møtes tilfeldig på en mørk kafé. Replikkene, eller mangelen på dem. Alt som ikke blir sagt, og hvordan de snakker forbi hverandre, fører hver sin monolog. Døden og kjærligheten. Intense møter over kort tid. Så viser det seg at nettopp den boka til Duras var årsaken til at regissør Alain Resnais spurte henne om hun ville skrive manus til hans film som skulle handle om Hiroshima. Det ble et av hennes mest kjente verker. 

Dette er en av de store etterkrigsklassikerne, og en left bank-film som var tidlig ute med å bryte kronologien ved å stadig vise minner og ting som har skjedd før - både med hovedpersonene og med det forferdelige som skjedde i Hiroshima i 1945. 

Mer av Duras:
*Moderato Cantabile

*Elskeren

*Å skrive

*Sommeren 80

"Kvinnors väntan" (1952)

Ære være Cinemateket. Det er noe helt spesielt å se gamle filmer på lerretet. Det er derfor vi alltid går på de små kinoene i Latinerkvarteret og ser svart-hvitt-filmer når vi er i Paris. I forbindelse med Ingmar Bergmans hundreårsjubileum, har Cinemateket vist en del av hans filmer nå i høst. Jeg fikk med meg "Kvinnors väntan" på septembers siste dag. Fire kvinner sitter i kjøkkenet i familiens sommarstuga og venter på at deres menn skal komme med båten, og i mellomtiden deler de sine historier og hemmeligheter med hverandre. 

På mange måter ganske moderne, både i historie og i bilder, mange klassiske Bergman-scener med de lange nærbildesekvensene og ansiktsuttrykkene, mange komiske situasjoner. Sterke kvinner i en mannsdominert verden. 

I'll wash my hair with snow...

En av mine kjæreste førjulstradisjoner! "White Christmas" med Bing Crosby, Rosemary Clooney, Vera Ellen og Danny Kaye. Og Irving Berlins musikk! "Snow" er helt klart min favoritt. Rosemary også. 

Hannah and her sisters

I går kveld så vi en av mine yndlingsfilmer av Woody Allen igjen. Det er noen år siden sist, så det var på tide med et gjensyn! Både Mia Farrow og Dianne Wiest; bare det er jo nok til å benke seg foran tv-skjermen (som i "Radio Days" også!). New York på midten av 80-tallet, SoHo er fremdeles ikke overtatt av kjedebutikker og høye husleiepriser, Spring og Greene og Wooster street, og min New York-lengsel går rett til værs (bortsett fra at jeg ikke har så lyst til å reise dit akkurat nå av politiske årsaker). Bokhandler, atelierer, New York-leiligheter - tror faktisk Hannahs leilighet var Mia Farrows egen - , Thanksgiving, mye Bach spilt av bl.a. Glenn Gould og Gustav Leonhardt, og ikke minst: The Great American Songbook. Alltid helt perfekt i Woodys filmer. Denne gangen primært i pianoversjoner, Hannahs far sitter ved pianoet og spiller "I remember you", "I'm old-fashioned", "Bewitched, bothered and bewildered" og alle disse Kern / Van Heusen / Mercer / Porter / Rodgers-låtene som jeg elsker, og det er fint for dette er jeg vokst opp med. Altså en far som sitter ved pianoet og spiller disse låtene. Levende pianomusikk i stua hver dag. Det unner jeg alle barn, så nå skal jeg begynne å øve mer igjen så min egen datter kan bli glad i disse sangene (hun er allerede på god vei; flere av dem er forlengst inne i nattasang-repertoaret vårt). 

Woody Allen og New York. Uløselig knyttet til hverandre.