8. mars

Hun er oppkalt etter fire sterke og hardtarbeidende oldemødre. Hennes tippoldemor var politisk engasjert forfatter og skrev blant annet om datidens tabuer. 

Hun kom til verden uka etter at amerikanerne (egentlig ikke) hadde valgt en horribel mann til president. Å bli født i Norge er virkelig å trekke vinnerloddet i livets lotteri, men allikevel: Hun ble født i et Norge som hadde hatt FrP i regjering i tre år allerede - og som i løpet av hennes første leveår stemte dem inn til fire nye. FrP i regjering var noe vi aldri noensinne kunne se for oss da jeg vokste opp. Det var et skrekkscenario som vi ikke orket å forestille oss. Nå har det vært en realitet i flere år, og det er helt forferdelig å se hvordan retorikken deres glir inn i dagligtalen hos folk, i mediene, hvordan den normaliseres. Og hvordan den kalde vinden blåser over hele Europa og verden. 

Jeg gruer meg til den dagen spørsmålene begynner å komme fra henne. Hvordan kunne vi vende de fattigste ryggen. Hvordan kunne vi stenge grensene for de som hadde reist en lang og farefull ferd for et verdig liv; de som i det hele tatt overlevde flukten. Hvorfor var det ingen som stanset oss i å ødelegge jordkloden. Jeg aner ikke hva jeg skal svare.

Men jeg kan i alle fall prøve med å si at vi forsøkte å gjøre det vi kunne, i alle fall til en viss grad. Vi stemte på (og var medlemmer av) politiske partier langt, langt unna ytre høyrefløy. Vi hadde flere fadderbarn i fattige land. Vi ga jevnlig penger til organisasjoner som jobbet med flyktninger, som reddet liv, som kjempet for miljøet. Vi kildesorterte, var ivrige på gjenbruk og reiste kollektivt.

Og jeg kan fortelle henne at vi gikk i tog hvert år på 8. mars, at hun var med helt fra da hun var bitteliten baby. 

Man kan bli matt av å se hvordan denne dagen misforstås og misbrukes i handelstanden (jeg har allerede blitt tilbudt en rose i dag, som "flott kvinne") og i mediene, hvor lite forståelse det er omkring dette med likestilling og hva man kjemper for. For å gjøre det enkelt: Se litt lenger enn din egen nesetipp. Tenk solidaritet med kvinner over hele verden. Dette er den internasjonale kvinnedagen. Vi kjemper for like rettigheter for kvinner og menn over hele verden. Det målet er virkelig ikke nådd ennå. Å bli født som jente i Norge er fint - men i enkelte andre land betyr det undertrykking, mishandling, analfabetisme, tidlig død. Det er derfor denne dagen er viktig. For å vise at vi har jammen en lang vei å gå. 

- Så lenge kvinner verden over blir forfulgt, lemlestet og myrdet kun fordi de er kvinner 
- Så lenge kvinner verden over tjener betydelig mindre penger enn menn selv om de gjerne har høyere utdanning enn dem
- Så lenge kvinner verden over ikke har de samme rettigheter som menn 
- Så lenge kvinner verden over blir systematisk undertrykket 

- har vi mye igjen å gjøre. 

Jeg vokste opp i et hjem hvor vi hadde fadderbarn gjennom SOS Barnebyer, vi skrev Amnesty-brev, vi ga penger til innsamlinger, tv-aksjonen var en av årets viktigste dager, vi sendte avlagte klær til barnehjem i fattige land, jeg holdt stadig tombola med venner til inntekt for Redd Barna, og bildene på tv fra sultkatastrofer gjorde uslettelig inntrykk. Jeg vil at hun skal oppleve det samme, at vi forsøker å hjelpe der vi kan, at vi ikke vender ryggen til de som trenger vår innsats. Kvinnedagen er en fin dag å sette fokus på dette. 

Jeg vil gjerne rette en enorm takk til alle kvinner før meg som har bidratt til at jeg har stemmerett, at jeg har kunnet ta høyere utdanning, at jeg får foreldrepenger så jeg kan være sammen med babyen min et helt år og samtidig ha en jobb å komme tilbake til etterpå, at jeg bestemmer over min egen kropp og over min egen eiendom, at jeg i teorien kan gjøre hva jeg vil. Dette tar jeg ikke for gitt, og vi må bruke våre erfaringer til å hjelpe undertrykte kvinner i andre land til å få de samme rettighetene. Det er ikke så mange år siden kvinnen var mannens eiendom her i Norge heller. Vi må jobbe - hver dag - for å endre holdninger, vi må passe på så vi ikke mister rettigheter vi var kjempet oss til å få. Tusen takk til dere som har stått på krava for å gjøre det enklere for min generasjon enn det var for deres. Kampen fortsetter. 


God 8. mars, alle sammen! 


Boktips 1
Boktips 2

I dag!

Valgdag i regn - kan det bli annet enn rød leppestift??

Stem med hjertet, stem for de som ikke har det så godt som du har det, stem for å gjøre verden til et bedre sted for flest mulig - ikke bare for de rikeste som allerede har mye. Stem for at bibliotekene, kultur og opplevelser skal bli tilgjengelige for alle, for at gratisprinsippet ikke faller bort, for at filialer ikke legges ned. Stem for Cinematekene. Stem for kunsten. Stem for å hjelpe medmennesker. Stem for likestilling, for miljøvern, for menneskeverdet. Det er ikke oss og dem, det er vi. 

Godt valg!

Før du avgir din stemme i årets kommunevalg:

Nå er det valgkamp. Hvis noen ikke har bestemt seg for parti å stemme på, eller ikke vet helt hvilke saker dere skal gå etter, anbefaler jeg å se hva de ulike partiene sier om biblioteksatsning i kommunen dere bor i. For meg er det helt ufattelig at kommunene kutter i bibliotektilbudet - det er som å late vannet i sine bukser for å holde seg varm. Biblioteket er en av de eldste institusjonene i verden, de hadde biblioteker i oldtiden, de visste å samle og spre og sette pris på kunnskap. Vi kan da fanden meg ikke være dårligere nå i vår opplyste tid! Er vi kanskje ikke så opplyst allikevel? Da kan vi jo prøve å bli det - men da må vi ha biblioteket. Og vi må ha det der folk bor, ikke bare i nærmeste litt større by. Man må sørge for at barn, unge og eldre kan komme seg til et bibliotek på egen hånd, uten å være avhengig av å bli kjørt dit. Og det er så viktig å få inn vanen med å gå på biblioteket så tidlig som mulig - for oppdager man gleden over å lese og lære nye ting når man er ung, vil man ha så mye lettere for å lese dokumenter og lover og sakspapirer og pensum og partiprogrammer og kronikker og kontrakter med små skrift og alt annet man må lese som voksen. Det skremmer vettet av meg at flere og flere kommuner kutter i tilbudet. Snakker om å ødelegge for demokratiske prinsipper. 

Derfor kjører jeg en reprise av min hyllest til biblioteket, som jeg skrev for noen år siden på den internasjonale biblioteksdagen: 


I går kveld dro vi til biblioteket, og da lykkefølelsen kom flommende straks jeg skred over dørterskelen, tenkte jeg at det var på tide med en hyllest til biblioteket her i bloggen. Mitt nærmeste folkebibliotek er lyst og fint, med hyggelige hjelpsomme bibliotekarer og innbydende bokhyller. Og en interessant filmsamling! En rekke tidligere Oscarvinnere og andre klassikere, både norske og utenlandske - slike man ikke finner på Platekompaniet. Bøker, aviser, tidsskrifter, plater, filmer, folkeopplysning, viktig informasjon - helt gratis. Alle har tilgang på det samme, alle har like muligheter uansett bakgrunn. I biblioteket er alle velkomne. 

En vanlig misforståelse er at man kan finne "alt" på nettet. Nei. Man kan ikke finne alt på nettet. Og om man så finner mye på nettet, trenger man ofte hjelp til å finne det for seg. Spesialister som driver med dette hver dag. Researchere. BIBLIOTEKARER. Det er ikke nok at alt er der, om man ikke vet hvor man skal begynne å lete. Eller om man ikke vet hvilke kilder som er kvalitetssikrede. 

Å få sitt eget første lånekort er stort for et barn. Det innebærer anerkjennelse og ansvar. Jeg fikk mitt da jeg var fem, etter å ha snyltet på mine storesøstre en stund. Biblioteket lå i nabohuset, og jeg var der så ofte og lenge jeg kunne. Jeg lånte en diger bunke bøker og leverte dem inn samme kveld, eller satt på lesesalsplassen og spilte brettspill med venner. Jeg lekte bibliotek hjemme, og stemplet ivrig på små kort som lå bak i bøkene mine. Min første jobb var å være vikar i det samme biblioteket da jeg var 14. I albumet mitt fra den tiden finnes et bilde av en stolt og morsk fjortis med halv hestehale, tilbakelent i bibliotekarstolen med armene i kors og bena slengt oppå den grå kommunale folkebibliotekskranken. Ti år senere var jeg halvveis i bibliotekarstudiet. Det var nok innerst inne aldri noen tvil om hva jeg ville bli når jeg ble stor.

Biblioteket er et fristed, uten grenser for hvor mye viten man kan tilegne seg. Det er demokrati og ytringsfrihet og kultur og kunnskap. Og kunnskap er makt. De politikerne som nedprioriterer dette unike tilbudet til befolkningen, har åpenbart ikke vært bibliotekbrukere i særlig grad. Man bør gi alle barn muligheten til å få et livslangt forhold til biblioteket. Framtiden ligger jo hos dem.

Dette kunne jeg ha skrevet et flerbindsverk om. Det føles nesten overfladisk å skrive så kort. 

Jeg er glad og stolt over å være bibliotekar. Ett av de mest klassiske bibliotek-relaterte sitatene kommer fra den romerske filosofen Cicero - og jeg kan skrive under på følgende: 

"Har du en hage og et bibliotek, mangler du intet."

(i min definisjon av biblioteket inngår også en platesamling)

Så tenk på dette når dere avgir deres stemme. Hvilke partier har bibliotek i partiprogrammene sine, hvilke partier vil bevare gratisprinsippet og satse på dette nødvendige tilbudet som vi trenger så sårt? De fleste, håper jeg. Men jeg frykter at flere har glemt det. 

P.S: Den 26.08 ble Nasjonal bibliotekdag arrangert for første gang, i regi av Norsk Bibliotekforening. Slike tiltak er fine, og veldig velkomne!

P.S.2: Så er det selvfølgelig mange andre ting som også bør avgjøre hva man stemmer på i år, ikke minst alt som har med medmenneskelighet å gjøre. Vi er alle på samme jord, det er ikke noe "de" og "oss". Det er bare "oss". Husk det. 

I morgen.

Jeg oppfordrer naturligvis alle mine lesere til å bruke stemmeretten. Og ikke bare det - jeg vil også be dere stemme på partier som vil det beste for alle, ikke bare for noen få. For meg er det unaturlig å tenke på hvilket parti som skal gjøre livet bedre for meg. Jeg er privilegert som får bo i Norge - verdens beste land å bo i. Jeg tjener penger, jeg har utdannet meg via gratis skolegang, jeg har rett på bortimot gratis helsetjenester, jeg har fast jobb, tak over hodet og vel så det. Jeg er fri til å gjøre hva jeg vil. Slik har veldig mange nordmenn det, og allikevel klages det overalt. Vi er veldig flinke til å klage her i landet. År etter år blir vi kåret til ett av verdens rikeste land, og med høyest levestandard. Allikevel klager vi på den minste ting. Jeg foreslår at vi løfter blikket litt, og velger å bruke stemmeretten til å hjelpe de som ikke har det så bra som oss. Jeg tror økt privatisering og skattelette for de rikeste vil øke forskjellene mellom fattig og rik. Å tenke på egen vinning i et valg, eller å stemme på grunnlag av enkeltsaker som i det store og det hele ikke har så mye betydning, forstår jeg ikke. Det er grunnholdningene til partiene som gjelder. Les partiprogrammene. Stem med hjertet. Stem på partier som vil dele godene. 




Litt musikk for hjerte og sjel til slutt: 



Fransk suite nr. 2, BWV 813, c-moll av Johann Sebastian Bach, framført av Glenn Gould. 

Ironisk kan man gjerne kalle det

Nesten hvert år blir norske klassiske musikere nominert til Grammy i USA. Dette får forbausende lite omtale i pressen her hjemme, uvisst av hvilken grunn. Leif Ove Andsnes har blitt nominert sju ganger (også i år), Truls Mørk har til og med vunnet, og i tillegg har flere ensembler (Trondheimssolistene, Trio Mediaeval og Ensemble 96) og plateselskapet 2L/Lindberg Lyd opplevd å bli nominert. Sistnevnte jevnt og trutt - ikke minst i år med to plater. Her konkurrerer de med klassiske musikere fra hele verden. Det er ikke en lokal nominasjonsprosess i forkant. De konkurrerer ikke i klassen "best foreign" som på Oscar. Alle stiller på lik linje, og det kommer ut mange mange plater på verdensbasis hvert eneste år. Det er vanskelig å fatte omfanget av dette - det er enormt. De fortjener at vi er stolte over dem!

Førstkommende søndag er det klart for årets Grammy, og i år er det en ekstra gjev nominasjon: Den norske sangeren Marianne Beate Kielland er nominert i klassen "Beste klassiske sangsolist" for platen "Veslemøy synsk" - Olav Anton Thommessens Grieg-bearbeidelse/videreføring + nykomposisjon av "Haugtussa", over Garborgs store dikt-epos. De fire andre nominerte i samme klasse er blant mine aller aller største yndlingssangere: Natalie Dessay, Andreas Scholl, Joyce DiDonato - og Ian Bostridge. Slike jeg reiser langt for å høre live. Skjønner dere hvor stort det er at en norsk sanger regnes som en av gjengen?

Her hjemme er det som sagt lite oppstyr omkring slike ting. Vi prioriterte jo ikke en gang å dele ut spellemannprisen for klassisk musikk under spellemannshowet. Prisen ble heller utdelt pr telefon i en temmelig fjollete seanse i Nitimen på P1, et program som aldri noensinne spiller klassisk musikk. Begrunnelse for å utelate dem: "De klassiske musikerne er jo aldri tilstede allikevel".

Og hvorfor er de ikke det? Det har sin naturlige grunn: Fordi de er i utlandet og turnerer.
Der er de nemlig så store at de blir grammynominerte.


I dagspressen her i landet vies de stort sett bare notiser (med noen unntak, heldigvis). De har fortjent så mye, mye mer.

Stem!!!

Audrey Hepburn entrer valglokalet.

I dag håper jeg alle mine kjære lesere gjør sin borgerplikt! Man har ikke rett til å klage på noe som helst om man ikke stemmer. Hjemmesittere har ingen makt. Hjemmesitting er ikke glamorøst!

Jeg sier som ved forrige valg:
Tenk miljø. Samme hva dere mener om alt annet - tenk lenger enn egen nesetipp, tenk på de som skal overta etter oss, vi MÅ ta dette på alvor. Gi din stemme til det partiet du mener har best miljøprogram. Det er faktisk det aller viktigste, ellers har vi ingen framtid. Ikke gi din stemme til partier som bagatelliserer og benekter den globale oppvarmingen. Det finnes nemlig et parti som gjør det, håpløst nok. Jeg er livredd med tanke på hva som kan skje om de får mer makt enn de har i dag.

Godt valg!

STEM!!

Audrey Hepburn entrer valglokalet

Jeg gjorde min borgerplikt i går, og oppfordrer alle sofaslitere til å komme seg ut i dag og gjøre en innsats for verden. Stemmer man ikke, har man heller ikke lov til å klage. Og husk nå endelig min bønn fra fredag: Tenk lenger enn egen nesetipp. MILJØET angår oss alle og bør være i sentrum i dag. Miljø, ikke egoisme.

Dagens pekefinger fra Glamourbibliotekaren: STEM!!

En liten oppfordring før lokalene stenger: Bruk stemmeretten!

Som kulturinteressert bibliotekar er jeg selvfølgelig interessert i at den idealistiske opplysningstanken og bibliotekets gratisprinsipp skal bestå, og at kulturtilbudene skal være statsstøttet sånn at alle kan benytte seg av dem. Enkelte partier vil at alt skal styres av markedet, og da vil kulturtilbudet bli mye mye smalere, teater blir synonymt med drøvtygd og oppgulpet buskisrevy, orkesterkonserter og opera blir kjempedyrt og utilgjengelig for de fleste, og kunstnere kan ikke leve av kunsten sin. Ikke et samfunn Glamourbibliotekaren vil leve i!