Aprilkveld i hvitveisskogen

I går kveld dro vi til vår fineste hvitveisskog. Knasende løv, intens fuglesang, og hvitveis og blåveis overalt. Det er foreløpig ganske tidlig i sesongen, men allerede er det blomster i mengder. Jentene løp rundt blant de høye gamle eikene og plukket og frydet seg. 

Det er så mye blåveis også! Nydelig. 

Nå står denne buketten på stuebordet her. Den dufter så godt!

Sin egen platespiller

 

Rett etter jul oppgraderte vi stereoanlegget vårt i stua. Vi fant ut at både høyttalere og forsterker var fra da mannen min gikk på videregående - kjøpt på HiFi-klubben den gang, ordentlig kvalitet, de har vart i mange år og funket fremdeles fint, men vi ville ha noe med bluetooth, internettradio og streaming-muligheter i tillegg til CD-spiller og platespiller og det vanlige. Med det samme kjøpte vi en platespiller til vår eldste datter, som nå er seks år. Vi har tenkt på det ei stund. Hun burde få ha musikkanlegg på rommet sitt, men vi ville ikke starte med streaming. Vi ville hun skulle føle at hun eide musikken sin selv, at hun kunne sette på et album og spille igjennom det fra begynnelse til slutt. Vi ville gå analogt til verks.

Selv tilbragte jeg timer i lenestolen ved siden av stereoanlegget i stua da jeg var liten. Hørte på Hakkebakkeskogen, BeeGees, Vårsøg, Abba, Knutsen & Ludvigsen, Burt Bacharach, Prima Vera, Kardemomme By, Merit Hemmingson, Alf Prøysen. Kunne sette på plater selv. Og jeg har jo alltid vært fan av at barn skal få et bevisst forhold til musikk på den måten. At det er noen som har laget musikken, at det er håndverk, at det er mennesker som spiller instrumenter, at man kan lage sanger og samle dem på et album som andre kan kjøpe, holde i hånden og spille når de vil. At det ikke bare handler om spillelister satt sammen av algoritmer for ubevisst lytting, med musikk som plutselig kan trekkes tilbake og bli utilgjengelig. 

Husker dere denne fine historien om den lille gutten som fikk sin egen platespiller?  

Nå står det en platespiller på rommet hennes. To høyttalere. En liten bunke plater hun har fått av oss, og noen jeg har fått på jobben. Madonna "True Blue". Paul Simon "The Ultimate Collection". Soundtracket fra den originale Disney-filmen Cinderella. To Lillebjørn Nilsen-plater. deLillos "Suser avgårde". Musikken fra Portveien 2. Joni Mitchell "Blue"; hennes aller første LP som jeg kjøpte til henne da hun var baby. Og den hun spiller aller mest for tiden: The Beatles "Magical Mystery Tour". Der sitter hun sammen med lillesøsteren på 3 og leker med dokker mens George Harrison klimprer på sitaren sin i den mildt sagt sløve "Blue Jay Way". Eller danser spastisk til John Lennons radbrekkende clavioline-spill i "Baby You're A Rich Man" mens hun holder på å le seg halvt ihjel. 

Men aller best - følelsen jeg fikk da hun hadde med ei venninne hjem fra skolen en dag, og de vrengte av seg sekkene og jakkene og løp opp på rommet - og så strømmet mellotron-introen til "Strawberry Fields Forever" ut derfra. Det var det første som måtte til når de skulle leke. På med platespilleren. Lære venninna hvordan man setter på plater. Så leke. 

Det er et øyeblikk jeg kommer til å huske. Let me take you down, 'cause I'm going to... Strawberry Fields. 

Påskeadventsbuketten - historien videre

Jeg tror årets påskeadventsbukett har slått alle rekorder i mine sosiale medier hva eksponering angår. Jeg telte antall ganger den har vært med på et bilde her i bloggen og på Instagram (inkl. Stories), og kom fram til hele FEMTEN ganger. Skamløst! Men jeg er så glad i akkurat denne kombinasjonen, det er en av mine fine tradisjoner før påske. La oss se på et par tidligere buketter: 

Buketten fra 2018. Påskeliljer, ranunkler, gåsunger, nellik. 

I 2019 la jeg til franske tulipaner og grønne blader. 

I år: Mer av alt!! To buketter faktisk, den andre har stått på kjøkkenbenken. Denne på stua har altså vært med på nesten alle bilder den siste halvannen uka. 

Og nå er ranunklene og påskeliljene på evige blomstermarker, så nå er det bare nelliker igjen: 

Tro det eller ei, fargevalget på tekanne og kopp var ikke planlagt selv om man skulle tro det når man ser fargene på nellikene. 

Og nå tror jeg den er avbildet tjue ganger. 

Kaprifol

Kaprifol. Jeg trenger ikke å utdype min kjærlighet til denne nydelige blomsten, for det har jeg gjort så mange ganger før. 

Da jeg bodde på Sagene og gikk på kaprifolslang nede i gata. 

Capri-ferien jeg nevnte tidligere i dag, hvor den vokste vilt overalt. 

Bukettene jeg plukket hvert år da vi ferierte i Risør under kammermusikkfestivalen.

Skjærgårdsferier i Sverige. Langs kysten har jeg alltid kaprifolradaren på, nesa er alltid parat.  

Sommerweekenden vi tilbragte på Tjøme, med en regnfull kveld på hotellrommet der babyen sov søtt mens jeg satt ved åpen verandadør og leste Hjalmar Söderberg og inhalerte kaprifol. 

Sensommerkvelder på verandaen der lyktene tennes når sola går ned, og augustkaprifolen spiller førstefiolin. 

I hagen vår har vi sju kaprifolplanter. Den største er i blomst nå, den kommer alltid først. Den er på enden av verandaen, og den er en av hagens dronninger. Vi har en til omtrent på samme sted, men den blomstrer i august. Vi har en på fremsiden av huset, ved inngangsdøra. En annen vokser i en bue over ei trapp sammen med en rose. En slynger seg rundt kirsebærtreet, rundt benken, inn i Aïcharosen. En har en plan om å dekke til hele verandatrappgelenderet. Den siste vokser i en av syrinene våre. 

En juninatt for fire år siden ble jeg vekket og tatt med ut i hagen for å kjenne den intense, berusende duften den gir fra seg når alle sover. Det er noe av det mest romantiske jeg har opplevd. Her har jeg skrevet om det. 

Pasjonstiden er her

Jeg erklærer pasjonstiden for åpnet! Løp bort til platehylla og plukk fram Bachs kirkemusikk! Her i huset begynte vi i går. Johannespasjonen fra ende til annen, Stephen Layton og Polyphony med alle yndlingssangerne mine. Tårer i øynene, klump i halsen. Min lille toåring hoppet opp og ned i lenestolen (hennes personlige trampoline) til takten av bass-arien "Eilt, ihr angefochtnen Seelen" - den er jo supergroovy! 

Har du huller i samlinga, kan du kanskje bli inspirert av å lese denne posten jeg skrev om innspillinger for noen år siden. Siden den gang har det imidlertid kommet flere. Her er forøvrig søndagskurset i Bach-kantater jeg gjorde for dere i 2015. 

Nytt for 2019 er at det ikke har kommet mer enn kanskje et par innspillinger av pasjonene, og jeg har ikke hørt dem ennå. Derimot har det kommet to innspillinger av en rekonstruert versjon av Bachs Markuspasjon, hvis musikk egentlig ikke er bevart. Den har istedenfor fått resirkulerte arier og korsatser fra diverse kantater og andre verk. Absolutt verdt å høre ( - de er rekonstruert av hhv Jordi Savall og Andreas Fischer; jeg har Koopman sin fra 1999).  

Bachs kirkemusikk er noe av det ypperste som noensinne er komponert. Det er mektig, følsomt og det griper meg på en måte som lite annet gjør. Jeg har sittet i Concertgebouw i Amsterdam og hulket. Jeg har sittet i Thomaskirche i Leipzig, blindet av tårer. Hvert år på denne tiden blir jeg helt oppslukt av verkene, av nye innspillinger som kommer, av de gamle jeg allerede har. Jeg lytter og lytter, sammenligner og nyter, og kommer alltid fram til at dette umulig kan la seg rangere (som det meste annet i livet) - og at man heldigvis ikke må velge hvilke versjoner man synes er aller finest. 


Her er noen av mine konsertomtaler: 

• Matteuspasjonen med Collegium Vocale og Philippe Herreweghe i Concertgebouw 11.04.14 (Carolyn Sampson, Damien Guillon, Peter Kooy)
• Matteuspasjonen med Le Concert Lorrain, Balthasar Neumann Chor og Christophe Prégardien, Oslo domkirke 15.03.15, (Hana Blazikova, James Gilchrist, Julian Prégardien)
• Matteuspasjonen med Oslo domkor og Werner Güra, Oslo domkirke 23.08.14
• Johannespasjonen med Collegium Vocale og Philippe Herreweghe i L'Auditori Barcelona, 03.04.15, (Grace Davidson, Damien Guillon, Thomas Hobbs, Peter Kooy)
• Johannespasjonen med Monteverdi Choir og John Eliot Gardiner i Thomaskirche, Leipzig 20.06.13 (Mark Padmore, Matthew Brook)
• Johannespasjonen med Le Concert Lorrain og Nederlands Kamerkoor og Christophe Prégardien, Oslo domkirke 18.03.12 (James Gilchrist, Andreas Scholl)
• Messe i h-moll med Collegium Vocale og Philippe Herreweghe, Budapest 21.01.15 (Dorothee Mields, Damien Guillon, Thomas Hobbs, Peter Kooy)
• Messe i h-moll med Purcell Choir Budapest, Norsk Barokkorkester og René Jacobs, Nidarosdomen 29.07.14 (Marianne Beate Kielland, Werner Güra, Johannes Weisser)
• Messe i h-moll med Oslo domkor 23.03.13 (Mari Eriksmoen, David Hansen)
• Köthener Trauermusik med Ensemble Pygmalion, Oslo domkirke 07.03.13 (Damien Guillon, Thomas Hobbs, Christian Immler)
• Påskeoratoriet og Himmelfartsoratoriet med Monteverdi Choir og John Eliot Gardiner, Nikolaikirche Leipzig 22.06.13 (Hannah Morrison, Peter Harvey)

• En liten Matteuspasjon-innspilling-analyse fra 2008
• En litt eldre Matteuspasjon

I fjor kom det imidlertid hele TO absolutt vidunderlige plater med messe i h-moll! Stephen Layton og Choir of Trinity College med bl.a. Katherine Watson, Iestyn Davies (Hyperion), og William Christie og Les Arts Florissants - også med Katherine Watson. Begge er verdt å ha. 

Dessuten: Dette er en av de fineste versjonene av Matteuspasjonen jeg vet om. Jeg skulle ønske den fantes på plate. Herreweghe har samlet mine yndlingssolister - Dorothee Mields, Hana Blazikova, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy. Takk og pris for at man kan se og høre på YouTube! Dette er koret jeg reiste Europa rundt for å høre Bachs kirkemusikk for et par år siden. 

Og forresten - mitt nevnte ønskedrøm-team av Matteuspasjonen-solister som gikk i oppfyllelse i Concertgebouw i 2014, var jo innom et tv-show (!) kvelden før konserten. Flaks for meg at det finnes opptak av dette fantastiske ensemblet! Underlige omgivelser å framføre kirkemusikk i, et tv-studio, men lyden er ålreit, og Carolyn Sampson og Damien Guillon synger overjordisk vakkert i duetten som kommer mot slutten i del 1 av dette verket. Hør bare her: 

(håper dere slipper reklame først - i verste fall kan man skru av reklamelyden)

Og hør på radio i påska. Det hender de sender Bachs kirkemusikk i høytidene. Jeg vet at P1+ kommer til å sende Påskeoratoriet på påskeaften!

Fin fangst

Jeg er så fornøyd med helgas bruktmarkedfangst. Et maleri med fargerike blomster! Min første tanke var å henge det på gjesterommet fordi det passer så fint med stilen der, men samtidig - hvor ofte er jeg der inne? Jeg vil henge det et sted hvor jeg ser det hver dag. 

(Kunstneren har signert med "Hägglund", hvis noen vet noe om han/henne, gi lyd!)

Dessuten: En mellomstor barnestol i tre. Kjempefin, og hun er allerede blitt så glad i den. 

Lush life

I blant bør man kunne unne seg et kvarter Coltrane selv om man hadde tenkt å gjøre noe helt annet. Bare koble av, la skuldrene senke seg, la musikken fylle hjertet. Som for eksempel denne Billy Strayhorn-klassikeren, spilt inn i januar 1958 med Red Garland, Louis Hayes og Paul Chambers samt en gjesteopptreden av Donald Byrd. 

Enjoy. 

Grønn Sissel

Som dere vet: Jeg har samlet på Figgjos Grete og Sissel i alle farger siden lenge før denne bloggen så dagens lys. Det er ganske mye å få tak i rundtom, men disse servisene har blitt så populære de siste 8-10 årene at man fort kan ruinere seg hvis man tenker å kjøpe mer enn én kopp. Jeg har hatt et slags ubevisst prinsipp om at jeg bare har kjøpt deler om de var relativt billige, jeg vil liksom ikke betale masse penger til en eller annen som skal sko seg på servisenes popularitet akkurat nå. Jeg har derfor aldri kjøpt noe av det på Finn, derimot har jeg slått til når jeg har kommet over det tilfeldigvis i bruktbutikker og på loppemarkeder. Jeg har samlet av nostalgiske årsaker, av gode minner. Krakelert eller ikke spiller ikke så stor rolle. I begynnelsen kosta de jo ingenting, så da var det morsomt - men nå er de som sagt altfor populære og dyre. 

Jeg har i alle disse årene fått med meg tre gule tekopper med fat i Sissel, seks gule kopper med fat og asjett i Grete, to grønne og en blå Grete-kopp, et par tekanner, kanskje femten-tjue asjetter tilsammen i gult/blått/grønt (som vi bruker til frokost), samt noen små og store mugger, ei sukkerskål og et par-tre serveringsfat. Gult, blått og grønt, Sissel og Grete om hverandre, og det har vært helt supert både til hverdag og fest.  MEN. 

I sommer arvet jeg et så å si prikkfritt frokostservise til 12 personer i Figgjos Sissel i mintgrønt. Det er nesten ikke til å tro. 

Det fikk sin debut under ett av sommerens mange hageselskaper, og det skal atter fram når oktoberteselskapet finner sted. 

Min farmor hadde, som jeg har nevnt mange ganger, Sissel i gult. Jeg har så gode minner om det serviset, blant annet dekket hun på med det til frokost hver første juledag i den koselige stua hennes. Så viste det seg at hennes to søstre også hadde hver sitt Sissel-servise. Ella hadde det blå, Borghild hadde det mintgrønne. Og nå skulle skap ryddes og serviser gis bort, og vips - så er sistnevnte altså mitt. Det er nesten ikke brukt, kun en eller to av de tolv koppene er bittelitt krakelerte. 

To tekanner, ei stor mugge, ei lita mugge og sukkerkopp, to serveringsfat i ulike størrelser, og tekopp/tefat/asjett og eggeglass til TOLV. 

Høy tekanne

Lav tekanne

Og alle disse som skal brukes så ofte jeg bare kan!!!

Serviset funker også når jeg lager te til bare meg. 

Jeg føler meg så ufattelig heldig!

Dagens glamourtips: Inviter noen hjem

 

Det er så koselig med slike små selskaper f.eks. midt på en søndag formiddag. Pynte litt med blomster, dekke på med servise man har arvet eller fått i bryllupsgave eller hva som helst, slikt man ikke bruker til hverdags (men absolutt bør bruke oftere!). Bake noe. Ha det hyggelig med gode venner! Jeg inviterer til teselskap minst tre ganger i året, jeg har bursdagsselskap hver sommer, førjulsselskap hver desember, samt en del mindre sammenkomster under morelltreet når det er på det fineste, hageselskaper - og inviterer ofte venner hjem ellers i året også - og det er alltid den samme gode stemningen. Herved går oppfordringen videre til dere, kjære lesere. Inviter venner hjem. Feir bursdager. Feir at det er helgefri. Feir at det er hverdagskveld. Feir når våren kommer og man kan sitte ute. Benytt anledningen til å samle folk man har det hyggelig sammen med. Man må ikke matche serviettene med baderomsveggene alltid (det skjer jo meg titt og ofte, hehe, men bare fordi jeg er så glad i blekgrønt!), man trenger ikke legge lista så høyt og føle at man ikke kan invitere hjem med mindre det ser strøkent ut eller man har disket opp med treretters middag. En kopp te holder LENGE. 

Jeg leste nemlig et eller annet sted for noen år siden at folk ikke samles så mye hjemme hos hverandre lenger. Man møtes heller ute. Da vi var små, løp vi mellom husene og ringte på hos hverandre, da vi ble litt eldre avtalte vi kanskje litt mer på forhånd, men vi besøkte i alle fall hverandre. Nå er det nesten helt utenkelig å invitere seg selv hjem til andre, man venter på å bli invitert. Man ringer i alle fall sjelden på døra hos andre uten å ha avtalt det på forhånd. Akkurat dét er egentlig helt ok for min del, man har jo respekt for andres privatliv og at de kanskje vil slappe av etter en lang arbeidsdag. Men hvis man med tiden slutter helt å invitere andre hjem - da bør man kanskje tenke litt over om det kanskje har gått for langt. Man kan jo gruble litt på hvorfor man ikke inviterer hjem folk lenger. Er man redd for at det ikke er ryddig eller rent nok? Føler man at man må ha noe å servere? Slike ting bør etter min mening komme i andre rekke, det er jo det sosiale som er det viktige. Tenk så hyggelig å bli invitert bort på kveldsmat en helt vanlig mandagskveld! Brødskiver og ost og te. 

Jeg skal bli flinkere til å invitere hjem på middag, selv om jeg ikke er særlig flink til å lage mat. Man må ha noe å strekke seg etter. 

Det jeg derimot er flink til, er å koke te og å invitere venner hjem til å drikke te så det skvulper over. Her er en liten kavalkade over diverse teselskap inne og ute hos oss: 

Og her kan man klikke seg inn for å se på de enkelte: 

Bursdagsselskaper og hageselskaper:

Juli 2017

Juni 2017

Mai 2017

Juni 2016

Juli 2016

Mai 2015
Juli 2015
Juli 2014
Mai 2014
Juli 2013
Juli 2012
Juli 2011
Juli 2010
Juli 2009


Teselskaper:

Påske 2018

Januar 2018

Oktober 2017

Påske 2017

Januar 2017
Oktober 2016
Påske 2016
Januar 2016
Oktober 2015
Januar 2015
Oktober 2014
Januar 2014
Januar 2013
Oktober 2012
Januar 2012
April 2011
Januar 2011 
November 2010
Januar 2010
Januar 2009

Orientens Paradis

Jeg har nevnt den så mange ganger gjennom årenes løp, men tror jammen ikke den har fått sin egen post! Det handler i dag om den teen jeg kanskje kan kalle min yndlingste blant dem alle, selv om jeg ikke liker å rangere teer ettersom det er så mange jeg er skikkelig glad i - men denne er i alle fall på en slags delt førsteplass (som den deler med kanskje ti andre). Denne kjøper jeg hvert eneste år, og det har jeg gjort i over femten år nå. Hver mars/april går jeg innom Black Cat i Grensen og ber om et par hekto Orientens Paradis.

Når dette norgesglasset fylles opp, er det vår!

Beskrivelsen lyder: 

Grønn kinesisk te med mandler, appelsinblomster og tranebær. Tilsatt smak av vanilje, appelsin og kanel. Jeg vil si at vaniljen er temmelig mye mer dominerende enn kanel, heldigvis, og ellers kjenner jeg mer smak av appelsinblomst enn appelsin. Den er veldig god!! 

Duften og smaken sender meg bakover i tid, til stunder i sola på balkongene våre på Sagene, i hagen her vi bor nå, og på balkongen til venninna mi på Ensjø der jeg fikk den servert første gang. Vi spiste brunch i sola, det var tidlig april og palmesøndag, og jeg vet ikke hvor mange kanner vi fortærte. Hun hadde akkurat malt taket på kjøkkenet sitt himmelblått med hvite skyer, akkurat som taket i Risør kirke. Vi hørte på Saint Etiennes "Good humor"-album og Maria Callas og bladde i ei Audrey Hepburn-bok hun akkurat hadde kjøpt. Jeg gikk til Galgeberg etterpå og tok tjuebussen hjem til Sagene, og byen var nesten tom (typisk påske), og jeg leste "Come together" av Josie Lloyd og Emlyn Rees - selv om jeg selvfølgelig burde ha lest til eksamen. 

Teen ble en slags bloggdille etterhvert, jeg tror det er flere av dere som har denne som vår-te nå, så kanskje er den mer universell på denne årstiden enn jeg tror. Men for meg er den uløselig knyttet til hver eneste vår i mitt liv de siste femten årene.