På sporet av den tapte tid, bind III: I skyggen av piker i blomst 1 / Marcel Proust; oversatt til norsk av Anna-Lisa Amadou. - Oslo: Gyldendal, 1985. - 282 s.

Vi følger den unge Marcel videre i oppveksten. Paret Swann fra forrige bok er svært sentrale i bind 3, ikke minst fordi Marcel er forelsket i deres datter Gilberte. Marcel beundrer Madame Swann (Odette) nesegrus, og besøker henne så ofte han kan - selvfølgelig for å gjøre et godt inntrykk så de kan se på han som en svigersønn, men også fordi han er ytterst fascinert av hennes livsførsel. Hun mottar gjester til bestemte tidspunkter, spaserer på Champs-Élysées til samme tid hver dag, og han legger merke til den minste detalj i hennes kjoler, parasoller, pynt - og særlig hjemme i den litt mer intime atmosfæren når hun har de lekreste morgenkåper i blanke stoffer, og rommene er fylte av blomster uansett årstid. Han beskriver synsinntrykk, dufter og lyder. Gilberte kommer på en måte i skyggen av sin mor, men hun betyr nok for han at han tenker mye på hvordan han skal kommunisere med henne etter at forholdet er over, for å beholde sin verdighet, og kanskje for å kunne få henne tilbake. Det er mye spill på gang, ikke bare mellom Marcel og Gilberte, men også mellom paret Swann og alle i deres omgangskrets. Det gjelder å ikke bli avslørt. Og Marcel stakkar, han er fremdeles en sart sjel i et svakt legeme. Men så inderlig opptatt av kunst, skjønnhet og kjærlighet.  

Glamorøs fredag

God morgen, kjære venner!
Vannkokeren suser lovende og jeg dufter av Etro Etra - dette blir en bra dag! Og ganske travel. Tidlig på'n hele denne uka og forrige. Nå skal det bli godt med helg!

I går var jeg innom den nye bokhandelen på gamle Eldorado kino, egentlig av én grunn - å sjekke ut den nye avdelingen for klassiske plater! JA, Oslo har igjen en klassisk platebutikk! Endelig! (Ta til venstre rett foran disken, altså innunder den store trappa. Der står min tidligere kollega og selger kantater og symfonier og opera på dvd og jeg vet ikke hva. Jeg feiret åpningsdagen med å kjøpe tre plater - Bach-kantater med Suzuki og Hana Blazikova, Brahms-korverker med Herreweghe, og Schumanns Liederkreis&Dichterliebe med Werner Güra.)

Nå skal det jobbes intenst her, men dere er som vanlig hjertelig velkomne til å legge igjen deres fredagsrapporter!

God helg!

mvh Glamourbibliotekaren.

Radio Glamourbibliotekar vol. 29 - Bachs kammermusikk og konserter

Nå i september når sommeren er på hell og høsten kommer nærmere og nærmere for hver dag som går, og de tidlige morgenene er litt mørkere enn dagen før, det er travle dager på jobb med minimalt av pauser, samt at vi har vært igjennom en slitsom valgkamp (selv for den som ikke har lest tabloidavisene i papir- eller nettform på to år) - da må man ha en daily fix. Den som kan kurere stresset på aller beste vis for meg, er den andre mannen i mitt liv - Johann Sebastian Bach. Jeg har laget en spilleliste på Spotify med en del av hans kammermusikk og konserter, mange timer non-stop, og det funker som bare det. Skuldrene senker seg, harmonien siger inn. 

Jeg tenkte at det kanskje var flere av dere som ville ha behov for reseptfri Bach.
Her er han: Radio Glamourbibliotekar vol. 29. 

Blue Jasmine

Det er jo evigheter siden jeg så denne (evigheter i filmverdenen = ca en måned), på tide å blogge om den! Antar mange av dere har sett den forlengst, så det blir ikke noen lang omtale - heller en anbefaling om å se den for dere som ikke har fått den med dere ennå. Cate Blanchett er enestående i rollen som Jasmine, sosietetskvinne fra New York som opplever at hele hennes verden faller i grus når mannen går konk, havner i fengsel og tar livet sitt, og Jasmine får en gigantisk gjeld og må selge alt hun eier. Hun flykter til sin søster Ginger i San Francisco, som slett ikke lever noen glamorøs tilværelse i en knøttliten leilighet med eneansvar for to sønner. Ginger åpner dørene for Jasmine og forsøker å involvere henne i sin sosiale krets, men Jasmine er ikke spesielt interessert i å delta. Hun blir mer og mer preget av det som har skjedd, snakker med seg selv og hallusinerer. Hun må skaffe seg jobb, hvilket betyr at hun må ha utdanning, hvilket betyr at hun må på datakurs - rett og slett begynne på scratch. Det takler hun ikke spesielt bra. Hun klarer ikke å legge fra seg sitt overklasseliv, hun innser ikke at hun har ramlet ned i undergrunnen, og hun er ikke så veldig mottagelig for hjelp eller velmenende råd. Det kan naturligvis være litt irriterende, men samtidig får man veldig empati med henne. Mannen har bedratt henne på alle vis, og hun må betale for det med hele det livet hun kjenner. Cate Blanchett er virkelig denne kjølige kvinnen, med et vakkert og elegant ytre og et mildt sagt kaotisk indre. 

Filmen er en slags moderne versjon av Tennessee Williams' "En sporvogn til begjær", der Cate Blanchett er Blanche, søsteren er Stella, og søsterens kjæreste - som Jasmine ikke kommer særlig godt overens med - er Stanley. Så har også Cate Blanchett spilt Blanche tidligere - på teater i Liv Ullmanns regi. 

Woody Allen er suveren, intet mindre. Måtte han aldri slutte å lage film!

Septemberkveld

Det er fint å plukke inn blomster fra hagen på en grå kveld, tenne lys og sette på en plate med klavermusikk av Robert Schumann. 

Finn stilen: September

Jeg tviholder litt på kortere bukser, i allefall når været er fint sånn som det har vært hittil i september. Høsten kommer tidsnok. Korte jeans fra True Religion, hunde-t-skjorte fra Tommy Hilfiger, boyfriend-cardigan fra Uniqlo, rutete skjerf også fra Uniqlo, joggesko fra Adidas, skinnveske fra Etsy, Coltranes "Lush Life" på vinyl, en av høstens favoritt-dufter for min del - Bois des Iles fra Chanel, og Proust da. 

I morgen.

Jeg oppfordrer naturligvis alle mine lesere til å bruke stemmeretten. Og ikke bare det - jeg vil også be dere stemme på partier som vil det beste for alle, ikke bare for noen få. For meg er det unaturlig å tenke på hvilket parti som skal gjøre livet bedre for meg. Jeg er privilegert som får bo i Norge - verdens beste land å bo i. Jeg tjener penger, jeg har utdannet meg via gratis skolegang, jeg har rett på bortimot gratis helsetjenester, jeg har fast jobb, tak over hodet og vel så det. Jeg er fri til å gjøre hva jeg vil. Slik har veldig mange nordmenn det, og allikevel klages det overalt. Vi er veldig flinke til å klage her i landet. År etter år blir vi kåret til ett av verdens rikeste land, og med høyest levestandard. Allikevel klager vi på den minste ting. Jeg foreslår at vi løfter blikket litt, og velger å bruke stemmeretten til å hjelpe de som ikke har det så bra som oss. Jeg tror økt privatisering og skattelette for de rikeste vil øke forskjellene mellom fattig og rik. Å tenke på egen vinning i et valg, eller å stemme på grunnlag av enkeltsaker som i det store og det hele ikke har så mye betydning, forstår jeg ikke. Det er grunnholdningene til partiene som gjelder. Les partiprogrammene. Stem med hjertet. Stem på partier som vil dele godene. 




Litt musikk for hjerte og sjel til slutt: 



Fransk suite nr. 2, BWV 813, c-moll av Johann Sebastian Bach, framført av Glenn Gould. 

Rett fra hagen!

Dette, mine venner, er så kortreist middag som det kan bli. Den er fraktet ved hjelp av ren menneskelig muskelkraft i en strekning på omlag åtte meter. Det er rett og slett en matrett laget kun av ting fra vår egen hage (med unntak av olivenolje, salt og pepper). I år dyrker vi blant annet rødbeter, gulrot og gul løk, og forrige helg hakket vi noen eksemplarer i passe store biter og bakte dem i ovnen i ca tre kvarter sammen med en timiankvist (som faktisk er enda mer kortreist - én meter fra husveggen!). Det var en fryd for ganen! Jeg foretrekker alltid grønnsaker bakt i ovn framfor stekt eller kokt. 

Dagen etter lagde vi pizza med - gjett - rødbeter, gulrøtter og løk. Alt hakket opp og stekt lett i panne sammen med tomater (snart har vi nok tomater på verandaen til å kunne bruke bare egne der også), og med ost på toppen. Kjempegodt! 

Dessuten har jeg masse eplemos i fryseren, for epletrærne har jo virkelig eksplodert i år. 

Den rødbeten som står aller fremst i bedet er foreløbig på størrelse med en kålrot. Vi kunne jo bare bake den hel i ovnen og spise fra hver vår kant. Voilà, middag!

Glamourbibliotekaren, nå også grønnsaksbonde.

Glamorøs fredag

God morgen!
Fuglene kvitrer utenfor mitt vindu, det er jo en fin start på arbeidsdagen. Jeg ser nå at jeg er nesten kledd som Audrey på dette bildet, helt tilfeldig, med unntak av skoene. Dagens duft er Byredo Blanche, jeg har perler i ørene og i kveld er det klart for starten på et todagers bryllup der min elskede skal være forlover. Da får jeg endelig brukt et nydelig jadesmykke en venninne kjøpte til meg på Sardinia i sommer!

Mye opera står på planen i dag, deriblant interessante møter med eksperter der vi diskuterer ulike innspillinger (helt utmerket på en fredag!), og i den forbindelse drar jeg fram kanadiske Karina Gauvins Händel-arier igjen - her fra Alcina (hvor hun gjør en knallgod Morgana i Alan Curtis / Il Complesso Baroccos innspilling).

 


Ha en fin dag og helg alle sammen!

mvh eders Glamourbibliotekar. 

A moveable feast / Ernest Hemingway. - London : Arrow books, 2010. - 240 p.

Denne er av typen bøker jeg virkelig elsker. Ernest Hemingway forteller korte historier om sitt liv i Paris på tjuetallet da han var i tjueårene, hvor han bodde sammen med sin første kone og etterhvert første barn. De var fattige, de bodde i Latinerkvarteret, og han skrev for det meste på kaféer og hadde sine daglige rutiner. Han forteller om andre forfattere han traff jevnlig, F. Scott Fitzgerald, Ezra Pound, om hvordan de spionerte på James Joyce og ikke minst: Om Gertrude Stein. Det er mye humor i disse historiene - ikke minst når han gjengir møter med den noe illeluktende Ford Madox Ford (helst utendørs), hvordan Ford har en tendens til å lyve når han er trøtt, og jeg lo høyt da Ford gang på gang skulle forklare Hemingway veien til en bestemt kafé, og Hemingways gjentatte og fortvilte "Jeg vet hvor den er, jeg bodde i samme hus i mange år!" overhodet ikke hadde noen betydning.

"You're very glum," he said.

"No."

"Yes you are. You need to get out more. I stopped by to ask you to the little evenings we're giving in that amusing Bal Musette near the Place Contrescarpe on the rue Cardinal Lemoine."

"I lived above it for two years before you came to Paris this last time."

"How odd. Are you sure?"

"Yes," I said, "I'm sure. The man who owned it had a taxi and when I had to get a plane he'd take me out to the field, and we'd stop at the zinc bar of the Bal and drink a glass of white wine in the dark before we'd start for the airfield."

"I've never cared for flying," Ford said. "You and your wife plan to come to the Bal Musette Saturday night. It's quite gay. I'll draw you a map so you can find it. I stumbled on it quite by chance."

"It's under 74 rue Cardinal Lemoine," I said. "I lived on the third floor."

"There's no number," Ford said. "But you'll be able to find it if you can find the Place Contrescarpe."

Eller da han satt og skrev på en kafé og ble forstyrret av en mann som i utgangspunktet bare ville snakke med den store Hemingway, men som ble mer og mer plagsom da Hemingway ikke var interessert i å ta en pause i arbeidet: 

"I had heard complaining all my life. I found I could go on writing and that it was no worse than other noises; certainly better than Ezra* learning to play the bassoon."

(*=Ezra Pound, poet og venn)

Her minner han meg om Kurt Vonnegut, og til og med Woody Allen. 

Helt fra første gang jeg var i Paris, for mange år siden og før denne bloggens eksistens, har jeg hengt mye i områdene hvor han bodde, skrev og sosialiserte. Place de la Contrescarpe er ett av mine yndlingssteder i Paris, og hotellet vi foretrekker ligger i gata hvor Hemingways lille kalde leilighet lå. Dessuten - dagens utgave av Shakespeare & Company er jo en slags tribute til Sylvia Beachs bokhandel med samme navn, hvor Hemingway lånte og kjøpte engelskspråklig litteratur i likhet med alle andre forfattere i frivillig eksil i Paris på den tida. Det er moro å følge fotsporene hans i disse gatene og delene av byen hvor jeg er godt kjent. 

Mitt eksemplar av boka kjøpte jeg på Shakespeare & Company i vår, og den har butikkens fine stempel inni. 

Provence gjennom speilreflekskamera - del 2: Grasse

Et besøk i Grasse var en av planene vi hadde da vi dro på ferie til Provence. For en parfymeelsker er det obligatorisk om man er i området, og helst bør man jo være med på workshop hos de som virkelig kan disse kunstene. Det utsetter jeg til en annen gang, men det var moro å gå rundt i parfymemuseet og se på alle gamle fine flasker og toalettartikler som hadde tilhørt kongelige og andre overklassemennesker i riktig gamle dager. 

Se på denne nydelige flasken!

Og denne!

I Grasse er det i overkant mange turister og turistbutikker, men det er allikevel hyggelig å rusle rundt i gatene der - for souvernirbutikkene har jo ting av interesse. Lavendel-produkter og andre velduftende ting! Dessuten blir man jevnlig dusjet i en slags deilig lett sitrus-cologne fra oven; det har jeg ikke vært utsatt for før. Jeg fikk med meg en fin fangst hjem også (fra parfymehusene Galimard, Molinard og Fragonard) - mer om det i duftbloggen etterhvert. 

I appelsinhagen bak parfymemuseet kunne man slappe av i skyggen av trærne. 

Denne kvinnen satt strategisk plassert og leste midt mellom parfymedusjene i hekken. 

På vei hjem til byen vår kjørte vi via Antibes og kysten. 

Da sola var på vei ned, stoppa vi i en liten by (Agay) som lå inne i ei bukt, og bada i Middelhavet. Stranda var nesten tom, de fleste hadde gått hjem, og da vi kjørte videre, kom månen opp over havet. Fint!