Et utsnitt fra hyllene på kjøkkenet kan gi inntrykk av at jeg bor i et sukkertøyfarget hus. Det stemmer vel ikke helt. Men alt som står framme er jevnlig i bruk. I dag: lysegrønn tekanne og blomstrete kopp til frokost. I går: lysegule tekopper (som vanligvis står der) og to av skålene til høyre. Den blå mugga er rett som det er blomstervase, det hvite prestekragemønstrete stettfatet under brukes ofte til kjeks og kaker.Jeg er glad i vakre ting, men det er viktig for meg at de brukes. Stilleben av ting i grupper som samler støv - ikke noe for meg. Jeg får litt nok av denne vanvittige kjøpekulturen som oftest manifesterer seg i alle shabby chic-interiørbutikkene som popper opp overalt, med "søte" og "artige" pynteting som man går lei av etter en måned. Dagens miljøtips fra Glamourbibliotekaren: Kjøp bare ting du vet du kommer til å bruke. Og gjerne flerbruksting. En passe stor fin antikk mugge kan brukes til saft, vaniljesaus, blomster, te, vann.
Denne nydelige ferskenrosa rosen dufter en blanding av gammeldags rose og sitron. Helt himmelsk. Den parfymøren som klarer å gjenskape den, har magiske evner.
8 kommentarer:
Ikke for å rakke ned på andres interørstiler, men husj og husj til shabby chic. Takke meg til såkalt "mid century modern" med så lite pynt og duppedingser som mulig :)
Skjønner ikke hvordan folk klarer å tørke støv med så mye greier over alt...
Dette er jo smak og behag. For min del spiller antallet ting og duppedingser mindre rolle - jeg er absolutt ingen minimalist, jeg er en samler og har dermed fulle skap og hyller - men affeksjons- og bruksverdi er viktig for meg. Det må kunne brukes eller ha en form for verdi annet enn at den ser pen ut. Jeg kan ikke plassere meg i noen som helst interiørstil. Jeg liker mye forskjellig, både ny og gammel design, og har samlet med meg ting og møbler oppgjennom årene som er ganske stilmessige ytterpunkter. Men det ser bebodd ut her hjemme, det ser ikke ut som et showroom eller et striglet interiørblad, og det liker jeg. Et typisk hjem i Bonytt, kjemisk fritt for blomster, plater og bøker - og med den evindelige plast-gyngestolen til Eames - er for meg like dølt som et hjem gjennomsyret av shabby chic og blonder og Green Gate og hjerter og engler og stæsj overalt.
Hear, hear!
Hos meg er det flere ting som nok kan kalles "shabby chic" (selv om jeg som deg ikke synes min stil hjemme passer inn i noen bås). Men vi har også en regel om at absolutt alt skal være ting vi bruker.
Så DET har min imalismen ført godt med seg for min del, samt dette med at det er mer hygienisk at det ikke står masse ting og samler støv og gjør vasking og rydding til et dobbelt så stort prosjekt...
Men paradokset med shabby chic er jo at man skulle gjenbruke gamle, slitte ting....men istedet produserer og kjøper man masse nye, liksom slitte ting - hvor er gjenbruks og miljøhensynet i det (eller sjarmen, for den del)?
Også en siste ting....når jeg ser de mest ekstreme shabby chic-hjemmene på blogger rundt om, med hvitt fra gulv til tak, full bløtkakestil....hva synes den mannlige halvdelen i hjemmene om å bo i noe sånt?
Jeg vil herved slå et slag for at vi i likestilte, moderne Norge kan tørre å ta med mennene på interiørvalgene også, enten vi liker en shabby chic, minimalistisk interiøsrstil eller hva;-)
huff,kjenner jeg må ta en pause nå, fra de evindelige pastellfargede tekoppene, selv vakre blomster i figgjo muggene begynner å bli for mye, men mest av alt fra den evig prektige bibliotekaren. å diskutere smak går selfølgelig ikke an, men fordelen med design møbler er at det ofte er noe man har lenge og som man kan selge hvis man går lei. mine design ikoner har jeg kjøpt brukt og jeg vet ikke om noe jeg heller vil ha. det er et godt miljø tips. beklager glamourbibliotekar, men jeg liker deg så dårlig når du begynner å snakke om hva som er dølt,interiør, vesker, ja du skjønner sikkert.
Leila: Det er ikke så mye miljøhensyn i masseproduserte ting, så lenge det er bruk-og-kast som gjelder i allefall. Andelen relativt nye Ikea-møbler og ting på loppemarkedene nå for tiden speiler jo hvor fort vi bytter ut alt vi eier. Det fine med gjenbruk og investeringer i ting som varer lenge, er jo nettopp at man ikke bidrar til dette - uansett stil :)
Anonym: Jeg tror du misforstår meg litt her - jeg angriper virkelig ikke det å kjøpe design. Jeg er helt enig med deg i at designmøbler/ting man liker er en god investering. Jeg er temmelig designinteressert og har gjort flere slike investeringer selv (både brukt og nytt), som jeg absolutt ikke har angret på - fordi det er ikoner jeg elsker og jeg vet at de vil vare lenge. Men Eames-gyngestolen synes jeg ikke er noe fin, samme hvor ikonisk den er. Og jeg synes alle hjem i de norske interiørbladene er så like - selvfølgelig fordi de følger trender, men for meg er det kjedelig når et hjem mangler personlighet. Jeg beklager hvis noen føler seg truffet når jeg sier det, men jeg uttrykker bare min smak - og som du sier, smak lar seg vanskelig diskutere fordi det er *smak*. Det er personlig. Derfor er det ikke så ofte jeg sier hva jeg ikke liker heller.
Men stilleben som IKKE samler støv kan være riktig så flott. Det mest påfallende med shabby-greia, synes jeg, er at plutselig skal alle kjøpe seg ting som SER brukt ut. Det behøver slett ikke VÆRE brukt, bare det ser herpa ut. Og de englene... djeeesus!
Jeg er fascinert av folk som får til så lite duppedingser som mulig, kanskje særlig fordi både mannen, ungene og jeg er samlere (på hver våre måter). Seksåringens enorme glede over å komme over en potteskjuler i porselen på loppis som er formet som en bil fra gudvetnår, men en av de første bilene, i krem og rosa, med en kledelig rose på siden. Den gleden er så ubetalelig, at hun får kjøpe den og plassere den midt på kjøkkenbordet med nøtter oppi. Jeg synes selvsagt den er over kanten jævlig å se på, men hun. Elsker den. Så. Bottom line: har man unger som er samlere, er det vrient å holde noen som helst stil. Det ser absolutt bebodd ut;-)
Mary: Herlig :) Det bør være rom for en sånn potteskjuler når en av hjemmets beboere elsker den! Jeg har en kitsch-porselensbeholder til mine sminkepensler - formet som to hvite hender med neglelakk og ringer på, som liksom holder i penslene. Digger den! Tror kanskje den opprinnelig tilhørte min tante.
Interessant og underholdende diskusjon! Enig med siste taler - la de tusen stiler blomstre, men ikke overdriv. Masseproduserte pynteting har liten personlighet, og overlever ikke sin tid. Det bør ting etter min mening gjøre. Har kommet til at jeg må tøyle samlertrangen min noe etter hvert som årene går. Ting skal brukes, og man skal kunne gjøre rent relativt enkelt. Tørkede blomster er hva jeg personlig ikke er så glad i. De samler masse støv, og jeg gjorde meg ferdig med dem på 80-tallet..!
Legg inn en kommentar