På den første dagen i mai holdt vi på i hagen hele dagen, og til slutt tok jeg en liten vandring i kveldssola med kameraet mitt.
Det er risky å reise bort på denne tiden. Mye skjer mens man er borte, fine blomster og trær kan plutselig være avblomstret når man kommer tilbake. Slik var det heldigvis ikke nå, takket være at det hadde vært kjølig her i hovedstadsområdet!
Derimot hadde det dukket opp blomster jeg har glemt at jeg har plantet. Anemoner for eksempel.
Under magnoliaen blomstrer fem typer primula, og noen fine pinseliljer.
Sukk. Like fin. Og velduftende!
Dette er fire-fem ulike peontyper. Håper alle vil blomstre i år! Jeg flytta dem for tre år siden, så nå er det på tide (peoner liker ikke å flyttes).
Det ene plommetreet har såvidt begynt å blomstre også, og under vokser det både pinseliljer og tulipaner.
Disse er jeg så fascinert av!
Søte, søte aurikler.
En fylt hvitveis! De tror jeg ikke vokser vilt, jeg har fått stauden av en bekjent.
Et bilde til av disse - de er så fine i kveldssol!
Barndommens yndling.
Også dette, da. Hadde jeg vært Heinrich Heine hadde jeg skrevet en diktsamling til dette treet alene.
4 kommentarer:
Så nydelig. For en rikdom å ha sin egen hage, i allefall når den ser ut som din.
Helt, helt fantastisk.
For en tid vi går inn i nå!
For en nordlending er det helt vilt å tenke på at vi bor i samme land.
Her har bjørka så vidt en bitteliten anelse av grønnskjær i seg, altså omtrent mikroskopiske museører.
Takk for tipset om peonene som ikke liker å flyttes!
Ingunn: Jeg føler meg rik!
Kjellrun Steinarsdotter: Peonene er hjemmekjære! Ja, det er rart det er samme land. Gratulerer med bjørke-museører!
For en praktfull hage du har. Jeg er ikke så rent lite misunnelig, må jeg innrømme...
Legg inn en kommentar