Når jeg er på reise, liker jeg godt å lese bøker om de stedene jeg er. Mary Cantwells "Manhattan Memoir", faktisk tre tidligere utgitte bøker samlet i ett bind, har jeg spart til en New York-anledning. Jeg ble obs på den i fjor sommer (og kjøpte den da) i forbindelse med at jeg leste om Sylvia Plaths tid i New York som guest editor i Mademoiselle. Mary Cantwell jobbet bl.a. i Mademoiselle i mange år, og den midterste av de tre bøkene handler om denne tiden.
Men åå, for en nydelig trilogi. Den første boka handler om hennes oppvekst på 1930-40-tallet i byen Bristol i New England, altså på USAs østkyst, i en generasjonsbolig, i en tid og på et sted hvor alle var veldig opptatt av hvor de opprinnelig kom fra. (Irland, Nederland osv) Jeg elsker slike barndomserindringer når forfatteren er så god til å skildre, man kan kjenne seg så godt igjen i mye selv om man vokste opp 40-50 år senere i en annen verdensdel under helt andre forhold. Barnesinnet er gjerne det samme.
Den andre boka tar for seg hennes unge voksenliv - nygift, med småbarn, i forskjellige deler av New York City, og nesten hele tiden som arbeidende ung kvinne. (Arbeidet var viktig for henne, det døyvet et savn etter faren, hvis dødsfall hun aldri kom over.) Og med en stadig følelse av å være lost.
Den tredje boka handler mest om tiden da barna var blitt litt større, mannen hadde gått fra henne, og hun trosset alle fordommer om den fraskilte kvinnen, reiste til Sovjetunionen og Tyrkia og Australia og opplevde mye gjennom jobben. Det er nok her i denne boka hun finner seg selv.
Hun har et nydelig språk, og en måte å fortelle på som gjør at man virkelig forstår henne - selv om følelsene hennes til tider er ganske annerledes enn mine egne. Jeg har aldri hatt et sterkt dødsønske. Allikevel forstår jeg henne, og kan leve meg inn i det. Dette er jo selvopplevd fra forfatterens side, men kunne nok sikkert like gjerne vært fiksjon. Skjønnlitteratur kan ofte ha nøyaktig samme virkning på meg. Jammen kan litteratur åpne øynene og gi nye perspektiver, om det er fiksjon eller dokumentar, og jeg skulle gjerne ønske at enkelte politikere kunne lese litt flere bøker (og da mener jeg ikke kapitalist-"filosofiske" ideologiske bøker), og evne å sette seg inn i andre menneskers sinn i blant.
440 sider er en del, jeg har jo lest tjukkere bøker, men dette tok sin tid selv om jeg leste i den hver eneste dag, mange ganger om dagen (på trikkeholdeplasser, på senga, på fly, i parker, på tannlegekontoret, på vei til og fra jobb osv osv). Ikke en bok man leser fort, her må man ta seg tid.
Bokmerket: Et postkort som ble til overs da vi var på Coney Island.
5 kommentarer:
Denne feier rett inn på må-lese-lista mi! Tusen takk for tipset! Og så må jeg bare si at jeg deler dine betraktninger hva politikere og lektyre angår....!!
Og en ting til, om enn noe forsinket: Gratulerer med tiårsdagen!
Ha en riktig fin søndag!
Du leser så mye spennende :-) Digger at du presenterer bøker jeg aldri har hørt om før, er så lei av at det alltid er bestselgerne som omtales her og der.
Høres veldig fin ut. Takk for tipset!
Isolde: Kanskje vi skulle starte en lesekampanje for politikere? hehe. Og takk for gratulasjoner!
Marianne: Så moro, takk!
Anonym: Ingen årsak!
Denne hørtes spennende ut. Synes noe av det fineste som fins er bøker som lar deg få ta del i et annet menneskes liv og sinn, ikke alle kan skrive slik!
Legg inn en kommentar