Kor stor er babyen no?
I frukt/grønnsaker er den vel på melonstadiet et sted. En melon med hode, armer og bein.
Korleis har du det?
Helt supert! Har akkurat gått ut i permisjon og kan ikke huske å ha vært så harmonisk på lenge. Dag etter dag hjemme sammen med min elskede, stå opp bittelitt senere enn vanlig (men fremdeles A-menneske altså), tenne opp i ovnen, ha all verdens tid. Nå har vi vel ikke all verdens tid egentlig, det er jo store ting som skal skje snart, men stressnivået er på bunn og jeg svever rundt i morgenkåpe med tekoppen min og tenker på hvor heldige vi er her i Norge med den lange permisjonen. Det skal man jammen ikke ta for gitt. (Takk til alle som har kjempet for dette for sine medsøstre og døtre!!)
Mat du elskar?
Norske epler, gulrot, yoghurt med chiafrø. Har ingen spesielle cravings.
Mat du hatar?
Det samme som sist; er ikke særlig glad i ting med laaaaaang holdbarhet og ekkelt fett i. Har ikke særlig dragning mot søtsaker heller.
3 pluss i november? (hoppa visst over oktober!)
*At snøen kom så tidlig!
*Å ha fri uten plager, ligge på sofaen uten dårlig samvittighet, at jeg ikke MÅ noen ting.
*At gravidklærne fra forsommeren fremdeles passer fint. Jeg må jo innrømme at det er fint å slippe å legge på seg overalt, og fremdeles ha en slags (høy) midje.
3 minus i november?
*Vann i kroppen! Ikke voldsomt mye, men nok til at ankler og fotblad ser rare ut. (Hurra for støttestrømper!)
*Dårlig kondis uten like. Gikk opp trappene fra Nationaltheatret jernbanestasjon til UD her om dagen mens jeg snakka i telefonen og holdt på å miste pusten. Hoho.
*At man hele tiden må orientere seg om hvor nærmeste toalett er. For meg, som i hele mitt liv har skydd offentlige toaletter, er dette et stort steg som jeg har vist meg å beherske.
Kva ser du fram imot?
Flere slike dager! Og selvfølgelig etterhvert: Å møte den lille cancan-danseren som har bodd inni magen siden i vår! Lurer sånn på hvem det er, hvem han/hun eventuelt ligner på. Hva han/hun ønsker seg til jul.
Korleis har graviditeten vore så langt?
Veldig, veldig fin. Jeg føler meg stadig uforskammet heldig, både for å få oppleve dette, men også fordi jeg har sluppet unna så å si alle plager. Jeg har sånn medfølelse med alle de som er sengeliggende og kvalme og har vondt i denne tilstanden. Hang in there, sisters!!
Likar du å vera gravid?
Ja, det gjør jeg! Takknemlighet er et stikkord her altså. Jeg har virkelig ingen verdens ting å klage på ettersom svangerskapet har vært så enkelt. Det er fascinerende å kjenne spark, å se magen bevege seg, å høre hjertelyden.
Og her er noen observasjoner jeg har gjort meg de siste månedene:
*Jeg har opplevd kun én gang at noen har reist seg på bussen for å gi meg setet sitt. Det var en eldre dame (- og jeg takket pent nei og lot henne sitte). Jeg håper det er annerledes for de gravide som virkelig trenger å sitte, at de kanskje utstråler noe som medpassasjerene fanger opp. En stor mage er åpenbart ikke nok til å bli tilbudt sitteplass. Noe å tenke på!
*Jeg har heldigvis vært forskånet for slemme kommentarer, slike som jeg vet mange bloggere får når de skriver mye om graviditetene sine. En del er nok velmente men kanskje litt malplasserte råd, mens andre får meg virkelig til å lure på om folk er skadefro. Nå har de sjansen til å "ta" den ukyndige nybakte mammaen som ikke aner hva hun går til. Røske bort det naive rosenrøde skjæret hun beskriver framtidsdrømmene i, fortelle hvilket slit det er hun begir seg ut på, antyde at hun er en dårlig mor om hun fortsetter med en eller annen livsstil hun har. Dette har jeg sett så mange ganger, og det er nok en del av grunnen til at jeg ikke har skrevet så veldig mye om min egen graviditet. Absolutt ikke fordi jeg tror at dere lesere ville ha kommet med slike kommentarer, her i kommentarfeltet er det jo alltid en hyggelig tone (virkelig!!), men fordi det i slike tilfeller ofte kan dukke opp anonyme fremmede mennesker som ser sitt snitt til å forsure stemningen.
Det er én ting jeg kan nevne, forresten. Jeg er jo veldig glad i å lese bøker, drikke te, høre på musikk, ha rolige formiddager og kvelder her hjemme. Gå på konserter. Ligge i hengekøya. Det har vært tilfeller (heldigvis ikke mange her i bloggen tror jeg) der jeg har fått høre "Nyt det mens du kan, for om noen måneder blir dette helt umulig og det vil ta laaang tid før du kan gjøre det igjen". Slike bemerkninger er fryktelig demotiverende. Selvfølgelig vet jeg at en baby snur opp-ned på tilværelsen og gjør at man må omprioritere det meste, men det var jeg helt klar over på det tidspunktet jeg gikk inn i dette. Jeg vet at man kan bli helt utmattet og nærmest gal av søvnmangel. Jeg tok valget med denne kunnskapen langt framme i hodet. Jeg har søstre og en haug med venninner som har fått barn, jeg har sett småbarnslivet på nært hold selv om jeg ikke har vært midt oppe i det selv. Jeg vet også at alle barn er forskjellige, og at noen sover mye og noen sover lite. Får man et barn som sover lite, må man jo takle det på den måten som er best for en. Får man et barn som sover mye, har man kanskje litt mer tid til å holde på med ting man liker. For det er det det handler om - de nevnte tingene er noe av det beste jeg vet, og å få høre gang på gang at man må gi opp alt sammen føles veldig, veldig negativt og lite peppende for den som skal kaste seg ut i en helt ny og fremmed tilværelse. (Jeg ser ikke for meg spedbarnslivet utelukkende som en dans på roser, overhodet ikke, jeg vet det blir krevende og slitsomt og skremmende - men tror også det blir fine stunder. Jeg er forberedt på fødselsdepresjon, som er mer vanlig enn man tror og dessverre et tabu, siden mange formaninger også går ut på å nyte denne ekstra sårbare tiden - som for en god del kan være vanskelig. Stor fallhøyde!)
Det er kanskje godt ment selv om det ikke føles sånn, altså når man får høre hvordan man aldri mer får tid til å gjøre de tingene man synes er hyggelige. Men det er uansett basert på personens egne opplevelser, egen situasjon i den perioden, og da kan man jo tenke over at den andres situasjon kan være ganske annerledes før man kommer med slike råd (eller hva man skal kalle det). For oss blir det nok nettopp annerledes enn hos de aller fleste: Jeg er veldig heldig, veldig privilegert, for jeg har nemlig mannen min hjemme på dagtid og en god del på kveldstid hele dette året når jeg skal ha permisjon. Han er selvstendig næringsdrivende musiker og har øvingsrom/studio i hagen, og reiser bort bare de kveldene han har spillejobb - og kommer alltid hjem samme natt. Jeg er A-menneske - han er B-menneske. Vi har snakket mye om dette, og er veldig klare på at vi må få soving (altså vår, evt på skift) til å funke selv om babyen skulle være av den søvnløse typen. Vi får sammen lære babyen å kjenne, et helt år skal vi tilbringe hver dag sammen vi tre, ingen 8-16-jobb kaller på han når de to første ukene har gått. Jeg er så takknemlig for dette! Og vi er så innstilte på å dele på alt sammen, stille opp for hverandre, unne hverandre ting, dytte hverandre ut når vi ser at den andre trenger frisk luft og en halvtime for seg selv i skogen. Vi er sammen om dette. Derfor blir det så veldig rart for meg å høre "nyt tekoppen din nå, for om noen måneder rekker du ikke drikke den før den er kald." "Husk at man ikke får tid til å dusje!" osv. Jeg synes det er trist at man skal gå inn i dette nye livet med fokus på alt man går glipp av. Særlig når det ikke behøver å være sånn. Noe av det første mannen min sa da vi tidlig i vår begynte å se for oss babylivet, og jeg grublet litt på i hvilken grad man mister kontakten med venner fordi man blir mindre mobil, var "Men nå og da kan du jo drikke te med vennene dine på kafé når de er ferdige på jobb, så kan jeg trille babyen i parken og komme til deg så snart den er klar for mat!". Løsningsorientert! Selvfølgelig blir det mindre tid til denslags enn det er nå. Kanskje vil jeg bare sove de stundene hvor de to er ute og triller. Jeg føler meg imidlertid veldig trygg på at vi skal klare dette fint.
Det jeg ber om på vegne av alle førstegangsfødende, er at man - før man gir demotiverende profetier - tar høyde for at den kommende babymor sannsynligvis er fullstendig klar over at ting blir annerledes fra nå av. Ta også høyde for at hennes situasjon kan være en ganske annen enn ens egen var. Ingen er like.
(Og som en liten digresjon - anta gjerne at den kommende mor har en viss realitetsorientering. Den kommentaren på Instagram da jeg annonserte graviditeten i august, med bilde av den nydelige gule sekstitallsvogna, som lød omtrent sånn: "Fin vogn, men lykke til når du skal ut med den i februar-slapset..." - den har jeg akkurat sletta så avsenderen ikke skal føle seg uthengt. For ordens skyld: Vi har ei bruktvogn til, som er enklere å reise med og som takler februar-slapset utmerket - og denne gule kommer vi til å bruke når asfalten blir tørr igjen.)
NB! Jeg må gjenta at jeg ikke har fått slike kommentarer her i bloggen. Jeg har fått noen ganske få ellers, samt et par-tre på Instagram. Jeg har mao vært forskånet for dette. Men jeg har sett tendensene i mer profilerte blogger, og det virker ikke særlig hyggelig. Jeg tar det opp her fordi jeg synes det er viktig å tenke over hva man sier, fordi det muligens er sånt man bare sier uten å tenke seg om?, og fordi jeg synes det er litt dumt å være besserwisser på andres vegne uten å kjenne dem. Alle er forskjellige, både foreldre, barn og livssituasjon.
P.S. Mariell skrev om noe lignende i sommer.
35 kommentarer:
Først og fremst: gratulerer med svangerskapet og graviditeten. Jeg kommenterer ikke ofte her, men leser gjerne og gleder meg over den stressfrie sonen bloggen din er. Nå fikk jeg lyst til å skrive noe.
Jeg skjønner godt det kan virke demotiverende å få slike "realitetsorienteringer" midt i fleisen, når man faktisk bare gleder seg over sin egen tilværelse.
Samtidig kjenner jeg meg litt igjen. Jeg hadde, som deg, et lett svangerskap. Jeg var i god fysisk form, la på meg lite og alt gikk fint. Men oppe i hodet mitt var det ikke så bra. Jeg grudde meg forferdelig - først og fremst til fødselen, men også til å bli mamma. Det var bare glimtvis jeg hadde slike fine tanker og forventninger som du har.
Etterpåklokskapen forteller meg jo at jeg brukte unødvendig mye tid på gruing. Samtidig var det ingenting som forberedte meg på hvor fullstendig utkjørt jeg skulle bli av en liten baby, og hvor fanget jeg skulle skulle føle meg. Ingen hadde sagt til meg at sånt kunne skje. Det var nok det jeg hadde ønsket, at noen kunne forberedt meg på, følelsen av avmakt, utmattelse og fortvilelse - men like mye at det kommer til å gå over. Alt er en overgang.
Jeg var så misunnelig på alle jeg kjente som hadde en helt annen opplevelse. Jeg var irrasjonelt rasende på alle andres "uproblematiske" hverdag med barn. Og -jeg hadde lyst til å rope til alle gravide: "gled dere mens dere kan! snart er idyllen over!" Jeg kan til og med kjenne litt på det i dag, så derfor forstår jeg litt hvor de kommentarene kommer fra - selv om jeg aldri faktisk ville uttalt noe lignende selv.
Følelsene ligger utenpå huden - fra man blir gravid, og i lang tid etterpå. Det er fint og fælt. Og det er fort gjort og la seg påvirke altfor mye av hvordan andre tilsynelatende har det, andres idyll - som om det var en kommentar til eget liv. At man blir provosert av at andre har det fint er stort sett bare et tegn på at man selv ikke er så fornøyd (det er i alle fall min erfaring).
Du er takknemlig for så mye fint, og jeg er sikker på at det vil bidra til at den nye familiesituasjonen går lettere. Det er helt fantastisk å bli mamma (og pappa!), selv om det ikke er enkelt. Og tro meg: selvfølgelig vil du kunne drikke te, høre på musikk, se film og alt det du liker! I tillegg får du masse kos og ubetinget kjærlighet :) Ha en fin innspurt og en fredfull barseltid.
Du har en veldig god innstilling! Dere må jo finne ut hva som passer for dere, og tilrettelegge for det nye familiemedlemmet ut i fra det. Gratulerer så mye – dere har så mye flott i vente!
Når det er snakk om graviditet og babyer er det liksom ikke måte på hvor viktig det er for mange å få sagt sin mening, komme med sine erfaringer og gjerne en pekefinger. Men ingen kjenner deg eller babyen din bedre enn akkurat du.
Jeg har to unger, og om jeg skulle dele to erfaringer (take it or leave it) må det være at 1) du vet aldri på forhånd og 2) alt går i faser. Det virker som om du er fullstendig klar over og forberedt på det ;-)
Slikejenter: Tusen takk for fine ønsker! :) Jeg har hørt og lest om mange som har det nøyaktig som du beskriver det, at ingen hadde fortalt dem hvordan det skulle bli i virkeligheten. Der har du ulempen ved alle rosenrøde framstillinger som ofte presenteres i f.eks. blogger og magasiner. Det blir veldig skeivt presentert. Men samtidig vet vi jo at slike medier ikke viser det fulle og hele bildet. Jeg har ikke noe problem med å høre at det blir et slit, det har jeg forstått og sett hos venner og kjente også (og blitt titt og ofte forberedt på, kanskje i motsetning til deg), det er mer den helt konkrete presiseringen av å skulle måtte gi opp alt man synes er hyggelig som forundrer meg. Jeg er forberedt på at jeg ikke aner hvordan de neste årene blir, at jeg ikke kan rå over det i særlig stor grad, men det føles heller ikke riktig at hvem som helst - som kanskje ikke kjenner vår hverdagssituasjon - på forhånd skal få komme med fasiten for oss, eller realitetsorienteringen om du vil. Som sagt har jeg ikke fått så mange slike kommentarer, men jeg har sett det hos andre og lurer på hvor det kommer fra. Du har jo en mulig forklaring her, og det er fint å høre at du aldri ville ha sagt det høyt selv om du tenkte tanken :) Skulle bare ønske flere klarte å la være! Å ta ut egne frustrasjoner på andre ved å dra dem ned er ikke særlig hyggelig, samme hvor mye følelsene og hormonene overtar. Jeg synes ikke det er greit. Det å bli provosert av at andre har det bra kan absolutt være tegn på at man er misfornøyd med egen situasjon, det er faktisk en ting jeg har tenkt litt på de få (!!) gangene i bloggens historie når det har kommet noen surmagede kommentarer. Hvilket er lenge siden nå, når jeg tenker meg om. Men hva får man egentlig ut av å overføre sine frustrasjoner på andre, på fremmede? Det vil jeg aldri helt forstå. Uansett, poenget mitt i dag er vel egentlig at alle er forskjellige og man vet aldri hvordan det blir - og at det er litt trist når man nesten bare får høre hvor kjipt alt blir. Jeg har venner som har opplevd alle deler av skalaen, og mener at det har gitt meg et ganske nyansert og realistisk bilde av hva man kan forvente - hvilket stort sett er at man ikke har anelse :D Derfor tar jeg både skremselspropaganda og "nyyyyyyyyt denne tiden!"-kommentarer (jo flere y'er, jo mer skepsis fra min side) med en stor klype salt, og stiller meg åpen for at det blir som det blir, men allikevel med en tro på at vi er ganske godt rustet. Ha en fin lørdag, og takk igjen for kommentaren! :) (Og klem til deg, avmakt og fortvilelse høres hardt ut! Håper du har det bedre nå, det virker sånn!)
Ane: Tusen takk for det! :) Det skal bli interessant (og garantert utmattende) å finne våre rutiner! Er vekselsvis vettskremt og spent på alt som skal skje. Men tror, som du sier, at vi er ganske godt forberedte på at man må ta ting som de kommer og at man aldri vet. Vi er jo ikke tjue år lenger, har fulgt mange barn og oppvekster i vår krets og plukket med oss et og annet. Ha en fin dag! :)
En av mine helter, psykiater Ingvard Wilhelmsen, sier at han alltid tar gledene på forskudd- det kan jo hende at det slår til, og dermed resultere i dobbel glede. Blir det ikke slik man har håpet, nei vel, da har man i alle fall kost seg på forhånd, og ikke både gruet seg og opplevd at det man gruet seg til skjedde. Og hovedpoenget er vel at vi aldri vet hvordan noe kommer til å bli på forhånd, men man er alltid best rustet hvis man har tro på at ting ordner seg slik Glamourbibliotekaren og hennes omsorgsfulle gemal åpenbart har. Sett pris på livet, slik det er : ).
Kjære Glamourbibliotekar. Jeg har kost meg med bloggen din i flere år, men jeg tror dette er første gang jeg etterlater meg spor. Jeg vil bare understreke hvor forskjellig fødsel og svangerskap kan være. Jeg var også grundig "realitetsorientert" av velmenende folk rundt meg og gruet meg mye i svangerskspet både til fødsel og hvor hard den første tiden kom til å bli. Så fikk jeg tidenes enkleste fødsel på 45 minutter med verdens snilleste og søteste jordmødre og så 6 mnd med barseleufori (😂 Visste ikke at det kunne skje en gang) hvor jeg svevet rundt på rosa skyer og hadde så mye endorfiner og oxytocin i blodet at jeg spratt opp med et smil rundt munnen umiddelbart hvis jeg hørte et knyst fra det jeg følte var verdens vakreste engel. Jeg følte at det nesten gikk sport i å klage blant folk rundt meg i samme situasjon, så jeg turte aldri å fortelle noen helt ærlig hvordan jeg hadde det fordi jeg var redd for å bli misforstått evt såre noen som hadde det vanskelig.
Gratulerer med graviditeten. Babyen er heldig som får lov til å bli født inn i det varme, vakre hjemmet deres😊
Jeg er bare så glad på dine vegne! Tenker jo at dette barnet er svært etterlengtet. Du og mannen din kommer til å takle det som måtte komme på en fin måte sammen. Folk kan bli misunnelige på alt du har, og klarer ikke dy seg for surmaga kommentarer. Rart at folk ikke skjønner at bloggen din helt sikkert ikke viser alt du tenker og opplever. Masse lykke til! Å selvfølgelig kommer du til å kunne høre på plater, drikke te og nyte små øyeblikk. Bare nå blir dere tre:)
Å, jeg kjenner meg sånn igjen. Da jeg gikk gravid for tre-fire år siden, var det ikke måte på hvordan folk skulle fortelle meg at jeg måtte gi opp min store hobby, å reise (jeg og samboeren min er reiseglade og har vært omtrent jorda rundt). Man kan jo ikke reise med baby, og i alle fall ikke med en ettåring! Det fikk jeg høre til stadighet, og jeg tok meg selv i å lure på om dette egentlig var velmente råd eller ikke, akkurat som du sier. Det var i alle fall ikke særlig hyggelig med denne advarselen på repeat, jeg ble ganske så sliten av det. Så kom babyen, og i hennes første tre leveår har vi vært på en god del lengre reiser, både med tog og fly og bil. Ikke alt har gått like greit, det hadde vi heller ikke forventet, men det ble både gode erfaringer og fine opplevelser av det, som jeg ikke ville ha vært foruten. Jeg tenker som deg, at folk er forskjellige, og at det er noe man bør huske når man skal gi råd eller advare eller hva man nå skal. Foreldreparene er forskjellige fra andre foreldrepar, og ikke minst barna er vidt forskjellige. Vi var heldige og fikk ei lita jente som fint tålte å være på reisefot, noe vi er usedvanlig glade for. Vi var forberedt på det motsatte - også. Selv om man ikke har vært foreldre før, betyr det ikke at man ikke har tenkt igjennom en del ting. Vi er som dere ikke i tjueåra lenger og har opplevd at nesten alle rundt oss har blitt foreldre, og man plukker med seg en god del ting ved å se og høre. Man trenger ikke slike pekefingre fra andre, særlig ikke fra de som ikke en gang forstår hvor lidenskapelig man kan bli i sine hobbyer og aktiviteter. "Nå har dere vel reist fra dere" sa gjerne den eldre generasjonen håpefullt til oss... Men det er bare ikke sånn det funker. (Oi, det ble litt lang kommentar og kanskje litt mer hissig enn planlagt, beklager) Takk for fin blogg, og velkommen inn i småbarnsverdenen, det er hyggelig her! Jeg lover! Dere virker reflekterte og forberedte, synes nå jeg :-)
Fint å lese! Og viktig å dele slike tanker. Det er en spennende tid i vente!
Amen! :-) Så fint å lese om at du har det bra og at dere gleder dere!
.. forresten så må jeg bare fortelle, vi hadde en koselig gammel vogn med tynne hjul til eldstemann, og første tur ut i, nettopp, februarslapset var forferdelig tung - det føltes som om jeg brøytet hele fortauet foran meg og jeg trodde aldri jeg skulle nå fram til butikken. Til en nabo forsiktig kom bort og fortalte at jeg kjørte med BREMSEN PÅ! :-D (etterpå syntes jeg aldri den vognen var noe problem, så det var i grunnen en perfekt start) :-)
Kirsebærblomster: Kloke ord! Takk for det!
Anonym: For en solskinnshistorie! Takk for den! Og takk for at du la igjen kommentar, fortsatt med det!
Miss Golightly: Tusen takk for fine ord!
Ragnhild: Takk for at du deler! Jeg har også fått høre at nå blir det slutt på reisingen. Vi har ingen konkrete reiseplaner med babyen, men det er så kjedelig når andre "bestemmer" hva som er best for en. Godt å høre at dere har kunnet fortsette med deres store hobby!
Maren: Ja det er det! Viktig å dele - og spennende tider!
Stine Arkeologine: HAHA, så sympatisk av deg å brøyte fortauet allerede på første trilletur!! :D
Fikk lyst til å sende en klem og si at dette kommer til å gå kjempefint! :) Blir lei meg på dine vegne over at våre medsøstres holder på med denne realitetsorienteringen. Jeg tror at verden blir akkurat sånn vi gjør det til, og etter min vurdering av det inntrykket jeg har fått av deg og dine kjære gjennom å ha lest bloggen din i "alle" år, er at dere er perfekt skodd.
Lykke til! Dere har masse kos og glede i vente!
Enig! Dere er så godt skodd, og dere har masse kos og glede i vente, i tillegg til alt det andre du liker fra før, og som du selvsagt skal fortsette med :-)
Jeg ble mamma 32 år gammel, endra ikke noe særlig på livet mitt, men fikk så mye mer enn jeg noen gang hadde visst om <3
Tro på dere selv!
Gjør det som kjennes riktig for dere :-)
Dropp levemedbarnbøker, oppskrifter og råd om de ikke stemmer!
Dette blir så bra, og jeg gleder meg på deres vegne <3
Masse lykke til <3 Skulle gjerne gjenopplevd (nå er jeg 60 :-) )
Glamoursjefen: Takk for det! Jeg er egentlig veldig trygg på at vi skal klare oss fint, jeg ville bare nevne alt dette fordi jeg synes det er en litt dum og unødvendig ting oppi alt sammen. Takk for lykkeønskninger!
Randi: Vi tror på oss selv, og kommer til å gjøre det som er riktig for oss - helt klart! Vi har egentlig veldig lite angst og panikk for dette, googler svært sjelden, holder oss unna kommentarfelt og babyforaer på nettet, og forholder oss mest til den infoen vi får av helsepersonell/jordmødre og venner med samme lynne og holdninger som oss. Vi har trua! Takk og takk!
Jeg synes det er rart hvordan alle snakker om hvordan det er å være foreldre til en baby, husk at det menneske blir større og større, det kommer mange faser. Du skal nå ha ansvaret for et menneske i 18 år, så om du får mindre tid til hobbyer er vel ikke særlig rart. Nå er jo jeg alenemor men jeg synes det blir mer travelt og mindre tid til ting jeg liker når barnet blir eldre, over ett år cirka. Jeg ønsker meg et innlegg om hva man bør se etter når man handler brukt vogn, den gule dere har kjøpt er veldig fin! :)
Så heldige dere er som skal ha dagene sammen. Jeg husker vi begge syns de første månedene var tunge. Jeg fordi jeg hadde fått alt dette ansvaret som jeg måtte takle alene mellom 8 og 16, og min kjære fordi han måtte være vekke fra oss hele dagen. Tid er det mest verdifulle i verden. Å få ha babytiden sammen, fantastisk! Lykke til, å ha barn er moro! :-D
Dette innlegget likte jeg veldig godt! Det var godt skrevet og en fin påminnelse. Jeg tror mange kan slenge ut en sånn kommentar uten å tenke seg spesielt godt om, og det er uheldig.
God helg til alle!
Anonym: Jeg tror man fokuserer på babytiden fordi det er overgangen fra å ikke ha barn til å ha barn som antagelig er aller størst - eller uansett kommer først. For vogn: Sjekk finn.no! (Jeg vet egentlig ikke hva man bør se etter..)
Anna: Jeg skulle ønske det var enklere å ta permisjon sammen den første tiden! To uker er jo ingenting. Takk for lykkeønskninger!
Glow: Takk for det, hyggelig at du likte innlegget! God helg til deg også!
Ønsker deg lykke til, og ser samtidig tilbake tiden med min første baby. Det var en virkelig lykkelig tid. Selv var jeg heldig med små problemer, og en veldig fornøyd liten krabat. Hennes to søsken var noe mer krevende, men absolutt vert strevet, de to også. Man vet aldri på forhånd hvordan denne tiden blir. Med din innstilling og klokskap, tror jeg det kommer til å gå seg veldig bra til. Riktig god helg og mange gode ønsker. Vh Astrid
Ønsker deg/dere lykke til med baby, gammel eller ny vogn, moderne eller vintage babyklær - det aller, aller viktigste er å håpe på e tfriskt barn - uansett kjønn. Gled deg! Barn er en berikelse i livet. Nybakt bestemor!
Kjære gode kloke glamourbibliotekaren! Dette var et utrolig fint innlegg som satte ord på noe jeg selv har kjent veldig på. Jeg og kjæresten min fikk vårt første barn i sommer. Gjennom svangerskapet var vi ekstra forelsket i hverandre og gledet oss veldig til det som skulle skje. I vår vennekrets er vi sent ute med å få barn, så vi hadde mange velmenende vennepar rundt oss som gav oss en rekke realitetsotienteringer... Alt fra at nå måtte vi nyte muligheten til å gå på do alene til at vi "måtte" bestemme oss for epidural for fødsler er fryktelige til at nå var livet over og vi kom aldri til å ha enetid eller kjærestetid igjen. Jeg ble fryktelig provosert over dette. Så klart kan man rasjonalisere det som gode hensikter om å forberede oss og lignende - men det oppleves likevel ikke slik.
Vi er normalt oppegående mennesker som har hatt et stort ønske om å få barn, og det er noe vi har tatt et valg om. Vi er absolutt ikke naive eller dumme eller håpløst romantiske - men vi er positive av natur, og vi har en åpen holdning til fremtiden og det den måtte bringe. Vi var fullstendig klar over at vi ikke kunne vite hvordan fødsel eller barsel ville bli, men vi møtte det med et åpent sinn og med stor tillit til hverandre, til den lille i magen og til alle støttespillere rundt oss. Klart det har vært en omveltning - men i alle hovedsak en positiv en! Ville det hele blitt like positivt om vi hadde brukt hele ventetiden på å grue oss og se for oss det verste? Neppe! Klart det har vært søvnløse netter og barseltårer og øyeblikk av frustrasjon og fortvilelse - som jeg nok tenker hører med - men ville det blitt mindre om jeg hadde grublet masse på dette i forkant? Kanskje ville det bare blitt mer - at vi hadde vært veldig obs på alt som kunne kjennes vanskelig. Istedenfor har vi stort fokus på tilstedeværelse i det som er i hverdagen med dette deilige barnet vi har fått - og det er så mange herlige øyeblikk hver dag.
Når det er sagt, så tror jeg det er viktig at man vet at det ikke alltid er så lett å bli mamma eller pappa - for det har helt klart vært en overgang for meg. Og det er jo godt å vite at andre også har kjent på utfordringer i blant og at det er lov til å snakke om det. Men det tror jeg de fleste oppegående mennesker forstår og vet - og man trenger ikke at andre skal "trashe" ens positive forventninger og drømmer. Som du sier - folk er forskjellige, babyer er forskjellige, livssituasjoner er forskjellige. Å holde på slik som enkelte bedrevitere gjør (selv om de nok kan mene det godt), skaper fort avstand...
I graviditeten møtte jeg en fembarnsmor som spurte om jeg allerede hadde fått mange råd, noe jeg kunne bekrefte. Hun sa at hun ikke ville gi meg noen, for hun hadde hatt fem ulike graviditeter, fødsler og barn og visste det ikke var fasit på noe. Hun kunne gjerne lytte og dele erfaringer om jeg noen gang hadde behov for det. Bare ett råd ville hun gi, og det var å følge sitt eget hjerte og magefølelse, for det er du som foreldre som kjenner ditt barn, din partner og din situasjon. Jeg håper jeg ikke må ta meg selv i å gi råd andre ikke har bedt om - men heller kan være som denne damen...
Alt godt til deg, kloke gode glamourbibliotekaren <3
Hei,
Så fint innlegg. Og jeg er så enig. Er selv gravid, og det er ikke måte på hvor naiv enkelte tror at man er. Får masse formaninger, og advarsler, både for graviditeten og tiden etterpå. Det er akkurat som at man må forklare alle at jada, jeg vet at jeg kan bli sykemeldt, jeg vet at jeg kan få bekkenløsning, jeg skjønner at mangel på søvn kan være tungt, jeg skjønner at hormoner, amming, diverse plager og separasjonsangst kan være vanskelig å kombinere med sosiale aktiviteter og jobb etterhvert, jeg har sett flere venninner slite med fødselsdepresjoner og babytilværelsen generelt, jeg er innforstått med at prioriteringene må bli annerledes og at livet blir mer uforutsigbart, men jeg velger å ikke ta alle sorgene på forskudd. Jeg planlegger som om alt kommer til å gå bra, og får heller gjøre de nødvendige justeringene hvis behovet oppstår. Men det burde være unødvendig å måtte presisere dette for folk. Jeg har så langt vært skånet for de store plagene, heldigvis. Er i god form, har en fin mann og ser lyst på livet.
Lykke til, Glamourbibilotekar! Dette går sikkert kjempefint<3
Astrid: Tusen takk for det!
Nybakt bestemor: Vi gleder oss!
Togpiken: Takk for kloke ord! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver når det gjelder hvordan dere selv har det, forventninger og tanker, og blir samtidig veldig takknemlig for å ha sluppet unna det meste av de advarslene og negative kommentarene du forteller om! Oioi, det høres ikke akkurat peppende ut. Interessant med fembarnsmoren som hadde fem ulike opplevelser!
Anonym: Tusen takk, og det høres ut som om du også har blitt temmelig mye mer bombardert enn det jeg har! Lykke til du også, det går nok fint med oss begge!
Takk for fint innlegg. Denne bloggen er vel den eneste jeg noen gang har lagt igjen noen kommentarer på, og må nesten beklage at jeg har vært en av de som har skrevet "nyt det mens du kan". Men det fikk meg til å tenke på hvorfor jeg skrev det (det var absolutt ikke vondt ment), og det tror jeg er mest fordi man selv blir litt misunnelig på de som får til nettopp det å kose seg litt underveis i barseltiden, de som klarer å sove litt på dagtid, dulle med babyen når den er våken, lese en bok, eller gå på cafe når mannen passer barnet. Jeg opplevde at min barseltid(ene) ikke ble sånn som forventet av ulike årsaker. Men det virker som du er hundre ganger med realistisk og godt forberedt enn det jeg var, så jeg er sikker på at du får det veldig bra med din lille nye familie, og at konserter, bøker og te fortsatt blir en del av ditt :) Og hvis ikke, så kommer den igjen om ikke lenge. Masse lykke til med det du har foran deg.
Anonym: Vet du, jeg kan ikke huske kommentaren din! Jeg var så sikker på at det ikke var kommet noen slike hit :) Så ikke fortvil, det var dermed ikke din kommentar som inspirerte meg til å skrive dette! (Det var - helt konkret - en kommentar på Instagram som jeg kom over igjen, lenge etter at den var skrevet - og nå er den slettet av hensyn til avsenderen, jeg vil ikke ha gapestokk-tendenser her.) Takk for at du er så ærlig og skriver hva det var som førte til at du skrev kommentaren, det krever mot synes jeg. Og det er nyttig å lese, og det beskriver nok den følelsen mange har - ikke minst når de leser blogger som viser en del av livet og ikke alt. Takk igjen, for lykkeønskninger, og en tankevekkende kommentar!
Hei, jeg er nok en som har kommet med slike kommentarer (ikke til deg, men andre).
Jeg hadde et tøft møte med mammatilværelsen. Mitt barn sov veldig lite og jeg brukte mye tid på å få det til å sove latterlig lite. Det var vinter og trilling ute var i grunnen det eneste som funket. Jeg var så rasende frustrert der jeg kunne ta første trilletur nesten før det ble lyst om morgenen, at jeg tenkte ar jeg ville slå ned nestemann som sa "kos deg i barsel". Heldigvis hadde jeg en god venninne med barn som hadde sagt "de første ukene er grusomme". Det høres sikkert forferdelig ut, men for meg var det en trøst. Det var ikke bare jeg som syntes det er tøft, pluss at det går over! Nå syntes jeg jo ikke at det var helt grusomt da, så ille var det ikke. Og det var fryktelig stas at det endelig var min tur til p få barn.
Når det gjelder å få lest bøker og gå ut av huset (alene!), kan det føles som man er stuck for alltid!!! Men: det er jo ikke sant, babytiden går over, og det var greit å minne seg selv på med mitt neste barn. Vi er alle forskjellige, så jeg skjønner at disse kommentarene er kjipe, men for meg, så var det altså en trøst. En annen venninne av meg sa "jeg klarer ikke å kose seg så mye som man skal" da hun var på sykehuset", men det tror jeg var en urealistisk forventning og derfor liker jeg best "brutal ærlighet". Men det må det også være plass til de som helt ærlig bare hadde det fint. Synd hvis folk ikke tør å si det fordi "alle andre" koser seg med klaging. det var kos med baby, det var hard jobbing (mine tøffeste sjefer) og nå er de større og det er nok å foretrekke. ;) For meg.
Jeg er sikker på at dere kommer til å bli flotte og dedikerte foreldre og flinke til å nye livet i denne situasjonen som før barn, masse lykke til fra en noen ganger litt vel negativ realist
Hei og takk for din kommentar! Formaninger om å nyte (eller "nyyyyte", jo flere y'er jo verre, som nevnt i min øverste kommentar her) kan være like skummelt som å få høre at ens liv nærmest er over når babyen kommer, for hvis man sliter og har tøffe dager - og det forventes at man skal nyte (nyyyyyte) det man egentlig plutselig avskyr - da kan man jo virkelig føle avmakt og miste all motivasjon. Jeg har 100% respekt for det, og jeg mener virkelig ikke at man bare skal snakke om de hyggelige tingene, for da havner man jo fort i den "ingen fortalte meg at jeg kom til å sove lite/ha problemer med å amme/ikke ha tid til venner"-situasjonen igjen, og det er ingen tjent med. Man skal ikke dekke over at det kan være tøft! Jeg tror bare det er viktig - når man deler av sine erfaringer - at man presiserer at det nettopp er ens egne erfaringer, og at det ikke nødvendigvis er noe som gjelder alle. Man tar ofte utgangspunkt i egen situasjon når man gir råd, for det er jo det man kjenner til, og det kan mange gjerne bli flinkere til å poengtere. Si "For meg var denne tiden vanskelig", for slike historier er også viktige å høre om! Det du gjør i din kommentar her, er jo nettopp å fortelle om din egen opplevelse. Du sier ikke at alle har det, eller kommer til å få det, sånn. Der har du forskjellen!
Det er den "Bare vent, du kommer til å blablablabla"-varianten jeg vil til livs, og jeg opplever absolutt ikke at du har den i det du skriver her.
Når det gjelder ditt lysegule vidunder av en barnevogn: jeg kjøpte en lignende, om overhodet ikke så retrofin, vogn på Fretex i Kirkenes. Kjøpte også en Bugaboo brukt. Bugabooen kom vel iofs. til nytte i nettopp februarslaps, men var også et hersens plastspetakkel som slett ikke kunne matche den med ordentlig fjærende understell. Gammelvogna var så godt som alltid i bruk de første 6-7 månedene. Bra kjøp, Glambib!
Det er absolutt tid til å fortsette med hyggelige aktiviteter, også etter at man har fått barn! Selv om en baby krever stell, blir den jo en naturlig del av det vanlige livet i heimen, det er ikke så mye hokuspokus. En baby kan også like å høre på musikk, man kan lese mens man ammer eller mater osv.. Man er jo fortsatt det samme mennesket, med samme interesser for bøker, musikk osv. også som nybakt mor, og de tingene kan utmerket godt kombineres! Lykke til, det kommer til å bli koselig:-)
Hei igjen, takk for svar. Jeg har svart anonymt ovenfor og det var virkelig ikke meningen. Vet ikke hva som skjedde. Synes denne "debatten" har vært fin og det er viktig å diskutere temaet. Jeg fikk også tenkt mer over hvorfor den snikende følelsen "nyt det mens du kan" kommer når jeg hører om noen som er gravide. Nå er uansett babytiden over for min del, men jeg er veldig takknemlig for tiden jeg har med små barn og har nok innsett at tiden med småbarn passer meg bedre enn barseltiden. Takk for at du tok opp temaet og igjen lykke til med alt du har foran deg, det er en spennende tid som uansett er unik for deg.
(Mitt svar var forleden: Takk for fint innlegg. Denne bloggen er vel den eneste jeg noen gang har lagt igjen noen kommentarer på, og må nesten beklage at jeg har vært en av de som har skrevet "nyt det mens du kan". Men det fikk meg til å tenke på hvorfor jeg skrev det (det var absolutt ikke vondt ment), og det tror jeg er mest fordi man selv blir litt misunnelig på de som får til nettopp det å kose seg litt underveis i barseltiden, de som klarer å sove litt på dagtid, dulle med babyen når den er våken, lese en bok, eller gå på cafe når mannen passer barnet. Jeg opplevde at min barseltid(ene) ikke ble sånn som forventet av ulike årsaker. Men det virker som du er hundre ganger med realistisk og godt forberedt enn det jeg var, så jeg er sikker på at du får det veldig bra med din lille nye familie, og at konserter, bøker og te fortsatt blir en del av ditt :) Og hvis ikke, så kommer den igjen om ikke lenge. Masse lykke til med det du har foran deg).
Jeg ble så glad da du skrev at dere gledet dere til å reise til Paris med den lille. Ser dere for meg, i parker og på kaféer. Flott perspektiv.
Jeg måtte le litt av gjenkjennelse her ja :) Hva er vitsen med å si kjipe ting til en gravid, når babyen kommer uansett? Ikke så lett å angre :) Jeg venter nummer 3, og mange vil gjerne gripe sjansen til å si noe negativ om det. "Har dere ikke nok å holde på med?" "Dette blir nok mye tyngre nå som du er såååå gammel (37)" "Det er jo et pengesluk med barn". Det ødelegger litt av gleden, så jeg forstår ikke helt vitsen med det. Vi gleder oss til menensket kommer! Lykke til med ditt :)
Jeg ønsker dere en riktig fin barseltid, og et flott permisjonsår. :)
Og, fra en bokorm til en annen: I småbarnsfasen er det jo gull å være glad i en god tekopp, en rolig lesestund, en gåtur! Jeg mener på ingen måte at en skal slutte med hobbyer og interesser da en får barn, men disse tingene her er jo unektelig lettere å skape rom for i hverdagen enn for eksempel fjellklatning eller vill festing..
Legg inn en kommentar