Om te

Jeg fikk spørsmål på Instagram for en stund siden om hvor mange kopper te jeg drikker hver dag. Der ble jeg svar skyldig! Det varierer fra dag til dag, alt etter hva jeg driver med, hvor jeg er osv. Men jeg kan jo skrive litt om mitt forhold til te!

Det er et kjærlighetsforhold som har vart siden jeg var omkring fem år. På den tiden var det hjemmelaget pizza på lørdagskvelden mens vi så på NRK, den gang lørdagskveld var ukas tv-høydepunkt. Vi drakk te til pizzaen, og gjerne jordbærte. Jeg vet ikke helt hvilken produsent, men det var vanlig svart te med jordbærsmak. Kanskje Lipton? Mamma og pappa drakk alltid te istedenfor kaffe til frokost, den lille brune Kaarna-tekanna fra Arabia stod på kjøkkenbordet hver morgen full av Earl Grey. 

Teen har fulgt meg siden den gang, og jeg har aldri vært særlig glad i kaffe, så derfor har jeg heller aldri "konvertert". Jeg får stadig spørsmål om jeg har tenkt å begynne å drikke kaffe snart. Nei, det har jeg ikke. Jeg ser ikke noen grunn til å presse meg til å drikke noe jeg ikke er glad i, når te er såpass enkelt å lage - det krever bare kokende vann og en tepose. Jeg er nemlig ikke kresen!

Jeg får ikke hodepine av å avstå fra te, ei blir jeg sur. Men jeg blir veldig glad for å drikke te, jeg gleder meg over hver eneste kopp, og synes det er hyggelig å gjøre litt ekstra omkring det i blant. Som å arrangere teselskap. Da drikker vi te til vi skvulper over. (Ellers kan jeg gjerne servere kaffe til de gjestene som ønsker det, men akkurat i teselskapene er poenget å samles for å smake på ulike teer - og da er det te som gjelder.) 

Hva som er min yndlingste, er umulig å si. Det varierer fra uke til uke, fra årstid til årstid. Det er så mange jeg er glad i! Både blant de man finner i nærbutikken, og de man må til Paris for å kjøpe. 

Derimot er det teer jeg ikke er så veldig glad i - jeg drikker veldig sjelden chai, for eksempel. Rooibush-teer står også ganske langt ned på lista. Nypete og andre knallrøde fruktteer som egentlig er infusions og ikke inneholder noe te i det hele tatt, blir jeg bare uvel av. Jeg putter heller ikke noe annet i teen min, kanskje en skive sitron en sjelden gang, eller enda sjeldnere ei teskei honning om jeg har vondt i halsen. Melk får ikke nærme seg tekoppen min, det er jo smak og behag, men blir helt feil for meg. Jeg drikker teen min svart. 

Apropos svart. Litt mer om teer jeg liker godt: Det meste av svart te går ned på høykant. Assam, Darjeeling, Ceylon, blandinger, smakstilsatte svarte teer. Det samme med grønn. Og hvit. Og oolong. Og urtete av de fleste slag. Ikke så glad i altfor mye kanel i te, bortsett fra grønne eller svarte eple-kanel-teer om høsten, de er supre. Av og til er Lipton Yellow Label akkurat det jeg trenger.

Hvor lenge teen skal trekke, hvor høy temperatur osv - det har jeg aldri lagt så mye vekt på, selv om jeg forstår at det kan være et poeng å følge instruksjonene. Jeg er bare litt for lat til å sette meg inn i det. Her blir det ofte tut og kjør!

Jeg skulle ønske det var enda mer fokus på økologisk te. Jeg tror det sprøytes altfor mange ekle stoffer på teplantasjene rundt om i verden. Dette bør vi være bevisste på alle sammen, og støtte opp om de som produserer økologisk og sprøytefritt. 

Så der har dere det. Te er ikke en seremoniell, høytidelig ting for meg med masse regler og no-nos. Den trenger ikke å være spesialimportert fra Himalaya, fraktet på yak-okser langs en tre tusen år gammel smal fjellrute, for at den skal kunne nærme seg min gane. Den kan like gjerne være Twinings kjøpt på Kiwi-butikken eller i kantina på jobben som Mariage Frères hos Le Bon Marché i Paris. (Twinings er topp!) Mange tror man må være snobbete når man er så glad i te (eller andre ting; parfyme!), men sånn er det altså ikke. 

Te er for meg pur lykke. Jeg blir alltid glad av en kopp te. Jeg jubler ofte "ja takk!!!" før vertskapet har rukket å fullføre setningen "Vil du ha en kopp te?".