Onsdag morgen, vi er på februars aller siste dag, og det er i seg selv nok til å juble! Klokka er halv ni og sola skinner allerede utenfor vinduet mitt. Det tror jeg må være den beste starten på en vinterdag, selv om det er så kaldt ute akkurat nå at det er best å holde seg inne. Men allikevel: Sola skinner inn på kjøkkenet midt på dagen. Det er faktisk fremdeles lyst ute når klokka er 17. Vårvinteren fester seg i hjertet, og da gjør det ikke noe om det er tjue minus eller om det blir snøstorm dagen etter (uforutsigbart er det jo!) - for man vet hvilken vei det går. I hjertet er det sådd en spire av vår!
Siste halvdel av februar og hele mars gir meg assosiasjoner til tenåringstid, frihetsfølelse, begynnende tanker om hva man hadde lyst til å gjøre etter videregående (samt en del fortrenging av at man måtte ta stilling til dette snart), fine plater, gode venner, planlegging av sommerferie med disse, konserter, nostalgiske parfymer, filmer som gjorde sterkt inntrykk. Jeg husker godt en film som gikk som nattkino på NRK en lørdagskveld, som jeg og to venner så. Den var basert på en novelle av Joyce Carol Oates, handlet om ei jente på min alder, og musikken som gikk igjen gjennom hele filmen var James Taylors "J.T."-album, som er blant hans aller fineste. Allerede den gang var den nostalgisk for meg, for jeg hadde hørt mye på den noen år tidligere: En høst på ungdomsskolen hadde jeg nemlig tilgang til en enorm platesamling som stod parkert hos oss mens en av mine søstre var between apartments (husk, dette var før spotify og internett; musikk hørte man på fysiske plater eller radio). Jeg var overlykkelig, hadde naturligvis platespiller på rommet mitt, og hørte mye på disse platene. Jackson Browne og Kate Bush, og James Taylor sin "J.T." Derfor fant jeg fram denne igjen etter å ha sett denne filmen som 17-åring, og det ble et lykkelig gjenhør. Siden har James vært fast soundtrack på denne tiden av året (og ellers også, naturligvis).
Det er fine ting ved enhver årstid, og vårvinteren er helt spesiell på sin måte - man kjenner liksom at isen i kroppen tiner, sola er mer tilstede, og om det ikke er sol er det i det minste dagslys og ikke bare mørkt som i en kullgruve hele dagen. Man våkner av dvalen, og begynner å se etter vårtegn. Jeg går med ørene på stilk når fuglene synger, selv om det er i tidligste laget å høre svarttrosten. Men den dagen han åpner nebbet og begynner å synge, da er jeg klar - merk mine ord. Med ører som enorme gammeldagse mikrofoner.
James vil jeg gjerne dele! Derfor minner jeg om denne James Taylor-edition av Radio Glamourbibliotekar som jeg laget for noen år siden.
Og her er mine konsertomtaler:
Omtale av konserten i Oslo Konserthus 2014
Omtale av konserten i Folketeatret 2012
Og en liten smakebit her:
Denne låta har noe av det som er klassisk med James. Ganske ordinært vers, melodisk og harmonisk. Tonika, submediant (moll), dur-toer (subdominantens submediant er for langt å si), dominant 13, fire runder pr vers. Men så: Modulasjon via en trinnvis oppgang til refrenget (å modulere opp en liten ters opp funker alltid!!), "The churchbells still ring on Sundays (fi-int keyboo-oooord..)....... old folks still go, the young ones listen on the radio, Saturday night" - og her kommer det; "nothing but a straydog running wild, like nobody's child... (two-oo-oonng )" - HER har vi noe av det som gjør at James skiller seg ut fra så å si alle andre i den genren. En unik forståelse for den melankolien som akkordrekker og fine harmonier gir, det samme med melodilinjene, sprangene, og hvordan alt sammen smelter sammen med tekstene hans.
Samme sted i andre refreng:
"We said Mama come look at the mountain (fi-int keyboo-oooord..)...., fire in the sky, it's lit up like the fourth of July, The mill burning down... jobs leaving town... the trains rolling by.... (two-oo-onnngg)". Jeg kjenner det i magen - og i tårekanalene - hver eneste gang. At stemmen hans er den jeg ville hørt på hvis jeg av en eller annen grunn skulle bli vettskremt og trengte trygghet rundt meg, sier litt om hvilken rolle han spiller i mitt liv.
GENIUS. James Taylor speaks to my soul.
4 kommentarer:
Du skriver så fint om følelser knytter til musikk og oppvekst. Takk for at du har introdusert meg for både vårvinterbegrepet og James Taylor! Ha en fin dag i kulda!
Fint :-)
Denne måten å skrive om musikk på er så givende synes jeg. Det er ikke anmeldelser av nye cd-er (selv om jeg sluker den slags også, for all del!), det er ikke lanseringer av et eller annet, det er beskrivelse av en ren subjektiv opplevelse, og sånt er så godt å lese i blant. Ikke kritisk tilnærmelse til musikken, men en hjertefølt en. Både Morgenbladet og Klassekampen har tidligere trykket essays der musikkelskende skribenter skriver om sitt forhold til en eller annen plate, og da spiller det liten rolle hvilken genre det gjelder. Jeg kan bli interessert i en reinspikka countryplate så lenge noen klarer å treffe de rette strengene (no pun intended) hos meg med opplevelsen sin. Jeg liker at du skriver sånt. Håper på mer av det. Hilsen Astrid.
Alle: Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger. Og Astrid - jeg tipper jeg tar oppfordringen før eller senere.
Legg inn en kommentar