Søndag formiddag, vi er over halvveis i februar, og det er i seg selv nok til å juble! Det er soloppgang når man drar til jobb, og det tror jeg må være den beste starten på en vinterdag. Sola skinner inn på kjøkkenet midt på dagen. Det er faktisk fremdeles lyst ute når man kommer hjem klokka 17. Vårvinteren fester seg i hjertet, og da gjør det ikke noe om det blir tjue minus eller snøstorm dagen etter (uforutsigbart er det jo!) - for man vet hvilken vei det går.
Jeg har ikke hatt tradisjonell vinterferie siden studietida, men allikevel går jeg inn i feriemodus på denne tiden - særlig fordi det merkes både på jobben, i gatene og i kollektivtrafikken at mange har tatt ferie. (Påska er enda bedre!)
Siste halvdel av februar og hele mars gir meg assosiasjoner til tenåringstid, frihetsfølelse, begynnende tanker om hva man hadde lyst til å gjøre etter gymnaset (samt en del fortrenging av at man måtte ta stilling til dette snart), fine plater, gode venner, planlegging av sommerferie med disse, konserter, nostalgiske parfymer, filmer som gjorde sterkt inntrykk. Jeg husker godt en film som gikk som nattkino på NRK en lørdagskveld, som jeg og to venner så. Den var basert på en novelle av Joyce Carol Oates, handlet om ei jente på min alder, og musikken som gikk igjen gjennom hele filmen var James Taylors "J.T."-album, som er blant hans aller fineste. Allerede den gang var den nostalgisk for meg, for jeg hadde hørt mye på den noen år tidligere: En høst på ungdomsskolen hadde jeg nemlig tilgang til en enorm platesamling som stod parkert hos oss mens en av mine søstre var between apartments (husk, dette var før spotify og internett; musikk hørte man på fysiske plater eller radio). Jeg var overlykkelig, hadde naturligvis platespiller på rommet mitt, og hørte mye på disse platene. Jackson Browne og Kate Bush, og James Taylor sin "J.T." Derfor fant jeg fram denne igjen etter å ha sett denne filmen som 17-åring, og det ble et lykkelig gjenhør. Siden har James vært fast soundtrack på denne tiden av året (og ellers også, naturligvis).
Det er fine ting ved enhver årstid, og vårvinteren er helt spesiell på sin måte - man kjenner liksom at isen i kroppen tiner, sola er mer tilstede, og om det ikke er sol er det i det minste dagslys og ikke bare mørkt som i en kullgruve hele dagen. Man våkner av dvalen, og begynner å se etter vårtegn. Jeg går med ørene på stilk når fuglene synger, selv om det er i tidligste laget å høre svarttrosten. Men den dagen han åpner nebbet og begynner å synge, da er jeg klar - merk mine ord. Med ører som enorme gammeldagse mikrofoner.
P.s. James Taylor-edition av Radio Glamourbibliotekar
