mandag, september 29, 2008

Dagens perle - Jenny Wren

Jeg kjenner min Beatles, og jeg har et godt forhold til flere av Paul McCartneys soloplater (Pipes of peace, Flowers in the dirt), men jeg har liksom ikke fulgt han opp helt. En del av det han har gjort de siste tjue åra har vært litt småkjedelig synes jeg, så for meg personlig er det ikke flaggdag når det kommer en ny McCartney-plate.

Men i 2005 da "Chaos and creation in the backyard" kom, var det en låt som fengslet meg fullstendig: "Jenny Wren". Glamourgemalen hørte den på radioen en sen tirsdagskveld, og kom inn på soverommet til den sovende meg med en liten lommeradio og vekket meg fordi han visste jeg ville like den: En mollstemt liten melodi (jo, verset går i dur, men det hjelper ikke - den er mollstemt) med Paul på vokal og gitar - og i tillegg et instrument som sjelden er å høre i vanlig popmusikk, nemlig duduk. Det er et eldgammelt treblåsinstrument med røtter i Armenia, mye brukt i Kaukasusområdene, opprinnelig laget i aprikostre. Det spesielle med dudukens klang, er at den ligger veldig nært menneskestemmen både i toneleiet/-høyden og i selve klangen.

I en låt som "Jenny Wren" i all sin enkelhet og melankoli, kommer duduken virkelig til sin rett. Den gjør den enda sørgeligere, og på en trist dag kan man virkelig få lyst til å gråte litt når duduken kommer inn på 01'33.

Og det var nettopp det komponisten Aram Khatsjaturjan i sin tid uttalte - at duduk-spill var så å si det eneste som kunne få han til å gråte. Den beskrev det armenske folks lidelse.

Døm selv:




Jeg har hørt folk sammenligne den med "Blackbird", men det er jeg helt uenig i. Begge er gitarklimprende låter med Paul på vokal, men "Jenny Wren" har en helt annen stemning.

3 kommentarer:

Magnus sa...

Å, så kjekt at du minnet meg på den! En nydelig låt fra mitt største idol!

lauren b sa...

Sørmodig og nydelig! Jeg er helt enig i at den er markant forskjellig fra "Blackbird".

Gitarlæreren min på videregående hadde forresten en teori om at alle guttene på musikklinja ville ligge langflate etter meg hvis jeg spilte og sang "Blackbird" for dem. Av en eller annen grunn testet jeg aldri ut denne teorien i praksis :-)

Men det var dette som var poenget: Kjøpte "Jenny Wren" på iTunes i går, og måtte smile da jeg så hvordan den plasserte seg i spillelisten: Mellom "Jeepers Creepers" (Tony Bennett) og en arie fra Händels "Jephtha". Det var "Dagens iPod" for meg!

Glamourbibliotekaren sa...

Magnus: Verdt å lytte til!

Lauren B: Haha, jeg spilte den på tentamen på videregående - og teorien til læreren din stemte overhodet ikke. Men jeg bestod tentamen i allefall.

Populære innlegg